Kunstnerisk leder i Fotogalleriet, Antonio Cataldo, kritiserer kommunens kunstplan. (Foto: Julie Hrncirova.)
Verden blir mindre

Investeringen i de store kunstmuseene er en investering i turisme, ikke kunstfeltet

Kunsten skapes ikke i museene, men i kunstneres atelierer og på de mindre visningsstedene, skriver kunstnerisk leder i Fotogalleriet, Antonio Cataldo.
Saken er Kommunens nye kunstplan vekker reaksjoner.

Omtrent samtidig som byrådet offentliggjorde sitt Oslo-budsjett for 2020, hadde jeg en panelsamtale i Zurich med et av medlemmene i Ruangrupa, Farid Rakun. Ruangrupa er en samling av de kunstneriske lederne bak Documenta 15 – kunstmønstringen som arrangeres hvert femte år i Kassel. Rakun påpekte at vi beveger oss mot et vendepunkt for kunsten.

Documenta, en foregangsinstitusjon innen det internasjonale kunstfeltet som helhet, vender nå blikket vekk fra det monumentale, og ser mot mindre og mer tilgjengelige visningsarenaer. Kunsten skal komme nærmere publikum, være tilgjengelig og tverrfaglig, heller enn å dreie seg om kontinuerlig vekst og enorme bygninger.

Sånn tenker ikke Oslo kommune.

Kunsten må komme folket i møte

Til tross for at Oslo kommune i sin kunstplan mener kunsten skal bli mer tilgjengelig for Oslos innbyggere, velger kommunen å bevilge hundrevis av millioner til kolossale bygninger og institusjoner som krever inngangsbillett. Disse institusjonene bringer ikke kunsten nærmere allmuen, hvis skattepenger faktisk finansierer feltet, men tjener i stedet turister og den øvre middelklasse primært.

Om vi skal ta Oslo kommune alvorlig, og åpne for flere møter mellom kunst og folk på tvers av sosial bakgrunn og tilhørighet, trenger vi lokale institusjoner som er der Oslos innbyggere er. Her kan vi se til Jakarta, for eksempel, hvor Ruangrupa har skapt møter mellom kunst og folk i en spesifikk kontekst, fremfor å legge opp til kulturturisme, slik Oslo kommune gjør med «Fjordbyen».

Mindre institusjoner som Fotogalleriet, Kunsthall Oslo, Kunstnernes hus, Kunstnerforbundet, Norsk billedhoggerforening, Oslo kunstforening, UKS, og så videre, utgjør en vital del av sine lokale omgivelser og er særdeles godt egnet til å bygge varige og meningsfulle relasjoner med publikum i Oslo.

Les også: 29 institusjoner i felles opprop mot kommunens nye kunstplan

Større museumsbygninger styrker ikke kunstfeltet

De siste 20 årene har Ruangrupa i Indonesias hovedstad, Jakarta, skapt møteplasser mellom kunstfeltet, ulike sosiale grupper, frivillige og statlige organisasjoner. De har arrangert festivaler, utstillinger og etablert en skole, Gudskul. Gjennom kritiske undersøkelser av Jakartas urbane omgivelser, har gruppen vekket samfunnsengasjement og deltagelse på tvers av sosiale skiller. Lokalt, så vel som internasjonalt, kan dette leses som et ønske om å tenke nytt rundt kunstinstitusjoner og utstillingsformater. Det belærende møtet med kunsten som ofte var museenes tilnærming til (ut)dannelse av lavere samfunnslag, må byttes ut med et gjensidig møte der kunsten vurderes ut ifra egne erfaringer.

Kunsten skapes ikke i museene, den skapes i kunstneres atelierer og på mindre visningssteder. Det er urovekkende å følge utviklingen der det fra politisk hold vises liten vilje til å satse på kunsten som skapes i dag, mens enorme ressurser pøses inn i å bygge nye praktbygninger, hvis hensikt er å huse fortidens kunst. 

I museene møter publikum kunsthistorien, som den dag i dag er preget av sin kolonialistiske, eurosentriske og patriarkalske fortid. Selv om museene i dag jobber iherdig for å fristille seg fra denne arven, er den ikke mulig å avskrive fullstendig. Det som derimot er vesentlig, er at den kunsten som skapes i dag gis mulighet til å ta et oppgjør med denne historien, og dette foregår ikke i monumentale utstillingssaler, men hos de mange små og mellomstore kunstinstitusjonene. 

Å investere i store kunstmuseum, er ikke en investering i kunstfeltet – det er en investering i vår kulturarv. Det eksisterer ingen reell sammenheng mellom å bevilge flere midler til kunstmuseer og å styrke dagens kunstneres økonomi og virksomhet. Det er hos de små og mellomstore institusjonene at publikum kommer tett på samtidskunsten og får mulighet til å gjøre seg opp en mening om kunstens forhold til eget liv og samtid. 

Om vi skal sikre en framtidig kunsthistorie og en bærekraftig kunstscene, må de små og mellomstore institusjonene også kunne fungere som produksjonssteder. Små og mellomstore institusjoner er ikke her for å historisere kunsten og bygge en samling, men for å bistå kunstnerne i å skape og vise frem det de produserer for fremtidig historie. Dersom Oslo kommune ønsker å være en vital kunstby i årene som kommer, slik de hevder i sin egen kunstplan fra i år, må de også prioritere det levende feltet.

Størrelse har betydning

For hvordan kan vi skape en bærekraftig kunstscene som virkelig snakker med folk, når institusjonene blir så store at folk ikke kjenner seg igjen i dem?

Da jeg møtte Farid Rakun, hadde han nettopp vært på konferansen «Global Museum: Where Do We Go From Here» ved nasjonalmuseet Hamburger Bahnhof i Berlin. Her ble en undersøkelse av flere store museumssamlinger i Tyskland presentert, og måten disse representerer og opprettholder en eurosentrisk kunstkanon ble gjenstand for et kritisk søkelys.

I forbindelse med dette delte Rakun en interessant tanke: Hva om heller enn å tenke stort og konsoliderende, at man ser for seg museer som deles opp i små enheter for å komme nærmere folket? For å tydeliggjøre sitt poeng brukte han en metafor: «Tenk om din bestefar har bygd et så stort palass, at når du arver det ikke klarer å vedlikeholde det? Det er for stort til å bo i og for dyrt å drifte».

Vis-a-vis det nåværende foreslåtte kulturbudsjettet fra byrådet, ser det ut til at vi ikke går videre mot å bli en mer mangfoldig by. Basert på forskningen, og det som kommer i et internasjonalt miljø, er det et tydelig behov for nye perspektiver. Spørsmålet er om Oslo kommune vil stole på ekspertisen som kommer fra små og mellomstore institusjoner for å revurdere planene for fremtiden? Er Oslo kommune villig til å lære av kunstneres nettverk? Og kanskje må vi alle spørre oss en gang til: Må institusjonene være store for å være relevante?