Herman Mbambas utstilling «Fargedans» er en av fire utstillinger som vises på Kunstnerforbundet akkurat nå. (Foto: Thomas Tveter/Kunstnerforbundet.)
Tar leken på alvor

Skaper helhet av tre separatutstillinger. Kunstnerforbundet gjør det igjen

Fra dystopisk fyllaunivers til fargedans. Kunstnerforbundets nye utstillinger viser et bredt spekter av uttrykk, men møtes i en felles utforskning, skriver Subjekts anmelder.
Saken er Kunstnerforbundet er aktuell med fire nye utstillinger som står fram til 24. november.

I første etasje på Kunstnerforbundet vises det nå tre vidt forskjellige kunstnerskap. Til tross for ulike teknikker og temaer, henger utstillingene likevel sammen som tre kunstneriske utforskninger mellom det lekne og alvorlige.

Kunstnerforbundet har tidligere vist god evne til å skape helhetlige univers med ulike utstillinger, og det klarer de denne gangen også. Det gir noe ekstra til oss som tilskuere, når man kan ta med seg opplevelsene fra den ene utstillingen inn i den andre. Ikke minst gir det også de ulike utstillingene en ekstra dimensjon og tyngde.

Ingrid Askelund og Hilde Jørgensen har skapt et slags dystopisk fylla-univers i Vindussalen på Kunstnerforbundet. (Foto: Thomas Tveter/Kunstnerforbundet.)

«I dag er dagen derpå»

Vindussalen har blitt åsted for Ingrid Askeland (f. 1975) og Hilde Jørgensens (f. 1973) dystopiske fylla-univers. Allerede fra utsiden dras vi inn i installasjonen, som begynner i vinduet. En merkelig sammensetning av fulle eller bakfulle ølflasker med armer og bein ligger strødd i et landskap av grått PU-skum og bilder av slimete organismer. Når vi går inn i rommet er det – med hjelp av litt fantasi – som å gå inn i et tredimensjonalt stillbilde fra det absurde universet. Nesten som et forvridd Ivo Caprino-sett.

Ved nærmere inspeksjon er det flere morbide elementer i installasjonen, som forsterkes av angstfylte, mørke bilder på veggene. I et hjørne ser vi noe som ligner en illustrasjon av de forskjellige fasene i flaskenes metamorfose. Flaskevesener kravler fra en skum-øy med askefargede omgivelser, opp langs veggen forbi et bilde med navn «Svigerfar», en collage som ligner innsiden av en bikube, kanskje? På veggen ovenfor henger bildet «Borderline», der et infernalsk skogslandskap kommer til syne i mørket.

Installasjonen spiller på ubehag og lidelse i den menneskelige tilværelsen. Skulpturene i rommet er formet etter ølflasker, flaskekorker og antikkens vinkrukker. Vi skjønner kjapt at det finnes et hierarki der vinkrukkene åpenbart regjerer. Det er muligens et humoristisk nikk til høy- og lavkultur, der vin og antikviteter assosieres med connoisseuren mens øl er et allment tilgjengelig valg. Skillet mellom de to, sammen med spørsmålet om god eller dårlig smak, forsvinner uansett i en eneste fortelling om dekadens – fylla.

Utstillingen kan til tider minne om historiske verk som også utforsker tilværelsens absurditet gjennom humor. Et eksempel er surrealisten Jean Painlevés underlige filmatiske nærbilder av sjødyr. Vi finner en annen link til surrealismen gjennom bruk av collage. Her brukes klipp-og-lim-teknikken for å lage et manipulert bilde av virkeligheten, som forsterker det dystopiske landskapet der skulpturene lever (eller dør).

Herman Mbamba var nominert til Subjektprisen 2018 i kategorien «årets kunstner». Kunstnerens malerier oppleves som lekne og fulle av tilfeldigheter, samtidig som de preges av nøye planlagte komposisjoner og detaljer. (Foto: Thomas Tveter/Kunstnerforbundet.)

Saturerte overflater

Etter en noe mørk opplevelse i vindussalen, er det forfriskende å bli stående et øyeblikk ved inngangen til Overlyssalen, der Herman Mbambas (f. 1980) strålende malerier vekker nytt liv i oss. Utstillingens tittel, «Fargedans», er bokstavelig talt det som skjer. Fargene i de abstrakte maleriene griper tak i blikket og leder det i en dans, fra det ene bildet til det andre.

Går vi nærmere kan vi se at maleriene består av lag på lag med tynne og tykke fargeflater, med gjentakende detaljer som hender, føtter eller ansikter. Man får en følelse av fokus og tid som har blitt lagt inn i maleriene, og det som i utgangspunktet virket som en leken fargeeksplosjon, får plutselig en ny tyngde. Fargebruken virker bestemt, men til tider blir strøkene skjelvne. I utstillingsteksten får vi en mulig forklaring – noen av verkene er malt over 48 timer, uten pause.

Det finnes en ubenektelig kunsthistorisk referanse i malerstilen, som knytter maleriene til en ekspresjonistisk tradisjon. I denne tradisjonen tar man gjerne utgangspunkt i subjektive erfaringer, og forsterke de emosjonelle elementene med bruk av sterke farger. Bildene er tydelig inspirert. De saturerte overflatene viser både et sterk malerisk uttrykk og en personlig fortelling som inviterer oss inn i dialog.

I utstillingen «Born Free» blir vi presentert for Una Line Ree Hunderi sin forskning på fenomenet unschooling. (Foto: Thomas Tveter / Kunstnerforbundet.)

Edruelig om uortodoks barndom

I Kabinettet stiller Una Line Ree Hunderi (f. 1971) ut sine dokumentariske fotografier, en del av sin forskning rundt fenomenet unschooling. Dette er et steg videre fra hjemmeundervisning, og innebærer at barn selv står for egen læring uten pensum, vanligvis fasilitert av foreldre. «Born Free» er både utstillingens tittel og navnet på påfølgende publikasjon, som består av bilder og sitater av barna, og intervjuer med foreldre og fagfolk.

Tamino holder en katt i nakkeskinnet og smiler, Frode og Beppe viser oss hvordan man skal holde en høne. Et annet sted henger et bilde av et interiør med båt-tegning, med tittel «Living in ‘exile’ in Åland». Skoletvang for femåringer i Finland har drevet en håndfull familier ut til den uavhengige øya Åland, familier som av forskjellige grunner ikke ønsker å melde barna sine inn i skolesystemet.

Hunderi avslører baksiden av det kanskje alle barn drømmer om – frihet fra skolen. Bilder av barna og deres omgivelser dokumenterer en hverdag preget av lek, natur og dyp konsentrasjon, men også ensomhet og isolasjon. Resultatet er ikke en opphøying av barnas frihet, men heller et åpent forskerblikk på utenforskap og autonomi.

Vi får en følelse av utopisk fellesskap, men også utfordringene med å velge et liv på utsiden av normen. Man sitter igjen med flere spørsmål knyttet til barnas fremtid. Kommer de til å vokse opp som selvsikre og driftige mennesker eller kommer de til å få et ensomt liv på utsiden av samfunnet? Hadde vi selv klart å stå for egen læring som barn hvis vi fikk muligheten?