Park Chan-wook er Sør-Koreas fremste filmregissør og på Norgesbesøk som hedersgjest under Film fra sør. Denne uken vises flere av hans filmer, deriblant Oldboy (2003) og «Kammerpiken» (2016).
Koreansk filmhelg i Subjekt

Derfor omtales han som en av verdens mest talentfulle regissører

Park Chan-wook er hedersgjest på Film fra sør, som viser flere av den sørkoreanske mesterregissørens filmer. Dette er hva du må vite om den manipulative estetikeren.
Saken er Park Chan-wook er i Oslo under Film fra sør, som blant annet viser «Kammerpiken» i kveld.

Filmtidsskriftet Montages har helt rett i at årets program på Film fra sør, den 29. utgaven, ser ut til å ha hoppet rett over til sin 30. jubileumsutgave.

I år er helt spesielt, blant annet på grunn av at den sørkoreanske mesterregissøren Park Chan-wook (f. 1963) er hedersgjest på det som siden 1991 har vokst seg til å bli landets største filmfestival. Det vil si at han er her under festivaldagene, at flere av filmene hans vises, og at han introduserer flere av dem personlig.

Men hva er det som gjør en av Quentin Tarantinos favorittregissører, Park Chan-Wook, så spesiell?

Les også: «Parasitt» er en av årets beste filmer allerede

Park Chan-Wook er som ingen andre regissører. (Foto: Presse.)

Spirituell, mytisk

Park er en regissør av betydning for mange, også for oss i Subjekt. I drøye 20 år har han fascinert og forferdet cineaster verden over, med hevndramaer fortalt i unik stil. Han er ikke redd for å trekke inn inspirasjoner, både lokalt og internasjonalt, og filmene hans inneholder ofte tunge referanser til det spirituelle og det mytiske. 

Park er en av de regissørene som har skjøvet grensene lengst innenfor sjangerfilmen, og har i en årrekke blitt betraktet som koreansk films mest kjente og betydningsfulle regissør. Som mange andre begynte han å skrive om film, og det var etter han så Alfred Hitchcock sin klassiker «Vertigo» (1958) at han bestemte seg for å lage film selv. Det er tydelig at Hitchcock har forblitt en inspirasjon for «Park», men han har brukt arven etter spenningsmesteren på best mulig vis, og skapt en helt egen grammatikk for filmene sine. 

Parks intuitive blikk skaper bilder som fester seg i lang tid. (Fra filmen «Oldboy» (2003). (Foto: Presse.)

Skamløs, æresfull

Parks stil er skamløs, men også full av ærefrykt til filmmediet. Ikke bare er han blitt en av sørkoreansk films mest fremtredende skikkelser, han har også regissert i Vesten. En av hans mest interessante filmer er amerikanske «Stoker» (2013), en av få titler som (av åpenbare grunner) ikke vises på årets Film fra sør – festivalen for film fra alle andre steder enn Vesten.

Mest kjent for mange, er hevnertriologien bestående av «Sympathy for Mr. Vengence» (2002), «Oldboy» (2003) og «Lady Vengeance» (2005). «Oldboy» vant Grand Prix i Cannes i 2003, festivalens gjeveste pris etter Gullpalmen, og står igjen som en definerende film for 2000-tallet. De tre filmene fungerer som en kjapp puls i Parks filmografi, og er glimrende eksempler på hvordan Park mestrer å blande lav- og høykultur. Ikke ulikt hva Tarantino har gjort for amerikansk film.

I hans fargerike kunstnerskap finner vi drama, romantikk, skrekk og periode-film. Han blir ofte beskyldt for å både være spekulativ og voldsforherligende, men Park regisserer også gjennom en ømhet og tilbyr bilder av klar kunstnerisk verdi. 

Til tross for at Park kan provosere og skape avsky med motbydelige bilder, mestrer han å manipulere publikummet sitt. I denne sammenhengen må det sies å være en sentral begavelse. Vi trekker frem gjennomgående aspekter i hans filmatiske arv.

«Thirst» moderniserer kjent mytologi, og resultatet er en skrekkfilm utenfor det vanlige. (Foto: Presse.)

Realiserer mytene

Noe som dominerer vårt vestlige blikk på Park sine filmer er at de regisseres gjennom en annen fortellertradisjon enn den vi er vant med. Ikke ulikt mye vestlig film tar han utgangspunkt i gamle myter, folkefortellinger og religiøse lignelser. Et eksempel på dette vil være «Thirst», som er en egenartet skrekkfilm, som tar tak i et kjent mytologisk vesen. Fortellingene hans kan være fortalt med en annen logikk enn vi pleier å få servert, og den fremmedgjørende effekten gjør filmene hans vanskelige, uten å miste tilgjengeligheten. 

En fin inngang til Parks univers ville vært kortfilmen (regissert sammen med broren Park Chan-kyong) «Night Fishing» (2011). Den i alt 30 minutters lange kortfilmen ble tildelt Beste kortfilm i Berlin og viser hvordan film kan virkeliggjøre det spirituelle gjennom enkle grep. Filmen handler om sjamanisme, og det inviteres ikke til noen tvil rundt det overnaturlige. Ved å benekte tvilen, blir vi nødt til å tro på bildene vi er gitt, noe av det som gjør Park til en særdeles dyktig historieforteller.

Les også: Hevnen er erotisk

«Night Fishing» er et svært innovativ og tilfredsstillende eksperiment, som fanger mye av essensen i Parks univers. (Foto: Presse)

Smertelige erkjennelser

Gjennom en ikke-katogorisert struktur fortelles «Night Fishing» i flere etapper.

Park villeder oss ved aldri avsløre for mye. Kortfilmen føles både frisk og innovativ, enda den tar i bruk knep vi har sett både før og siden. Særlig merkbart er kamerabruken, ettersom at filmen er skutt på iPhone 4, noe han spøkte med å kalle for «eldgammel filmteknologi» under åpningen av årets Film fra sør.

Dette er et grep som av andre har blitt behandlet med varierende hell, men «Night Fishing» er definitivt blant de bedre. Den nærmest skitten-realistiske estetikken tillater Park å slippe unna med enkelte utveier, men skaper også en helt egen skjønnhet. Filmen berører oss i skildringen av tid, død og avbrutt kjærlighet, som viser seg å være såpass smertefullt at alt i fiksjonsuniverset påvirkes. Naturen blekner, stemmene skingrer og gråten er latent nær, men det er også en erkjennelse i smerten. Her erkjenner Park livets stasjoner, og vanskeligheten ved å gi slipp etter endestasjonen. 

«Oldboy» følger en stram struktur, enda det være vanskelig å spotte før filmens siste sekvens. (Foto: Presse)

Låner mye, men eksperimenterer enda mer

Enhver god film tar utgangspunkt i en gjennomtenkt struktur. Det er lett å trekke paralleller til både Hitchcock og Roman Polanski når Park fremlegger sine mysterier, to regissører som har særdeles gjennomtenkte strukturer bak filmene sine. Park låner mye, men eksprimenterer også selv med hvordan en film kan bygges opp. 

«Oldboy» er andre etappe i den allerede nevnte hevnertriologien som Park Chan-wook er best kjent for.

Ikke bare er filmen et visuell mesterstykke, men den er også bygd opp og lagt frem i en struktur unik for film. Etter en tilsynelatende uferdig prolog viser Park fort hvilken stålkontroll som ligger bak «Oldboy», enda den kan virke rotete ved førsteinntrykk. Det er en eksplosjon av kreativitet, og enda flammen er vanskelig å temme reddes dette inn ved tydelige forutsatte rammer. Park har en klar formening om hvordan filmens enkle utgangspunkt skal utvikle seg til noe episk, blant annet ved å tillate seg stadig fler digresjoner. Det er musikalitet i gjennomførelsen av å fylle den stramme rammen.

Choi Min-sik spiller en fysisk og utagerende protagonist i «Oldboy». Et klart eksempel på Parks evner som skuespillerinstruktør.

Bilder man ikke glemmer

Noe av det som fascinerer oss mest ved «Oldboy» sin oppbygning er at filmen lenge kjennes formløs og villedet. Det er lagt mye lit til enkeltsekvenser som ser ut til å slite med å passe inn i helheten, men som viser seg å være sentrale når sceneteppet faller.

Dette er sekvensene som sitter sterkest i minne, og som med årene har blitt ikoniske, som for eksempel en scene som skildrer hva en enkelt mann kan utrette med en hammer, tann-trekning i Vivaldis rytme og et nokså udelikat fråtseri av en stakkars blekksprut.

Det er vanskelig å sluke denne filmen ved første gjennomsyn, ettersom det er spørsmål vi mistenker ble glemt på reisen, men da svarene endelig kommer ønsker vi sårt at de ville forblitt ubesvarte. Park oppsummerer klassikeren med noe av det mest traumatiserende og rent ydmykende publikum har vitnet til i en kinosal. Fortidens skam forent med de greske tilstandene antagonisten (spilt av Yoo Ji-tae) har stelt i stand.

Park maler frem tablåer som setter i gang et rikt følelsesliv i oss, uten å trenge hjelp av ord. (Fra filmen «Kammerpiken». Foto: Presse)

Filmatisk finesse

«Oldboy» er kanskje Parks mest kjente film, men for oss er «Kammerpiken» hans hovedverk, og står i en helt egen klasse.

Med «Kammerpiken» vender Park blikket mot en mer klassisk type filmfortelling, og kanskje overraskende er det nettopp her filmspråket hans er på sitt friskeste. Strukturen er enklere og mer effektiv enn i «Oldboy», men filmen er ikke mindre komplisert. Aldri før har Park virket mer inspirert til å leke med filmens ytre stil og utrykk.

Det er en filmatisk finesse, og burde fungere som en filmskole for aspirerende filmskapere. Vi kunne fokusert nærmere på filmens intrikate fortellerteknikker eller dens intense skuespillerprestasjoner, men disse kvalitetene faller fortsatt i skyggen av filmens virkelige stjerne, nemlig produksjonsdesignet, som spiller hovedrollen i verkets fortryllende estetikk. 

I Parks siste film jobber han gjennom en mer klassisk stil, men det er her filmspråket hans er mest gjennomført. (Foto: Presse.)

Orkestrert kreativitet

Det tyder på at Park har vært streng når han har orkestrert kreativiteten til fordel for en klarere produktivitet i alle felt.

Tidligere har vi sett Park uttrykke seg gjennom en råere stil, hvor han har balansert estetikk og handlingsforløp, uten å dvele for lenge på enkeltbilder eller overforklare plott.

Slik også von Trier eksperimenterte i Gullhjerte-triologien, skjønte også Park tidlig at ved å tone ned det helhetlige utrykket vil enkeltøyeblikkene sitte lenger i minnet. Den råe, nesten grove virkelighetstilnærmingen har også gjort det lettere å kjøpe elementer av folketro, sjamanisme og hypnose, slik vi også tror på klokkene som ringer for Bess, etter hennes brutale død.  

«Kammerpiken» byr på visuelle fristelser. Park balanserer det erotiske med det rent perverse i det vi mer er hans viktigste film. (Foto: Presse.)

Overflødig vakkert

Dette forkaster han riktignok i «Kammerpiken», hvor han dyrker hvert bilde, og maler frem tablåer så overflødig vakre at det mot slutten nesten går over i det parodiske. Alt fra kostymer til arkitektur til natur er nøye utformet. Åpnes en skuff vil vi finne silke i alle farger, klær i skapene og bøker i hyllene, alt så forseggjort at det er umulig å ikke ønske å eie gjenstandene selv.

Det er en taktil glede å være vitne til alt han har påkostet seg av materielle forherligelser, men i alt det uimotståelige glemmer han ikke det gyselige. Like minneverdig som det voluminøse biblioteket er asylet og torturkammeret, skrekkelige og uvelkomment. 

Filmen beveger seg gjennom ulike sjangere som erotikk, drama, thriller og komedie, men det endelige verket er et epos og en feiring av kjærligheten. «Kammerpiken» er så langt Parks vakreste film og mest sensuelle, ned til hver minste detalj. 

Park Chan-wook kan ikke oversees. Filmene hans utforsker det klassiske gjennom moderne teknikk. Vi i Norge mister kanskje lokale referanser og lignelser, men filmenes følelsesliv forblir like sterke og universelle. Park er en manipulator og en estetiker, en filmkunstner som har vært med på å definere sin tid.