Film fra sør er i full gang, og med et helt spesielt program. Den sørkoreanske mesterregissøren Park Chan-Wook gjester festivalen og viser flere filmer. Deriblant «Kammerpiken», som vi først så på Film fra sør i 2016. Under årets filmfestival, vises «Kammerpiken» flere ganger, blant annet i kveld.
Parks gjenkjennelige voldsscener og hevntematikk (i for eksempel Cannes Grand Prix-vinneren «Oldboy» (2003) er blitt erstattet med et like stort engasjement for overraskende bedrag og pinlig vakker erotikk. Med plettfrie komposisjoner, genuin interesse for tiden filmen skildrer (30-årene) og en mildt sagt fascinerende tre-delt fortellerteknikk (fra hovedpersonenes perspektiver) er «Kammerpiken» trolig en av tiårets beste filmer.
Les også: Derfor omtales han som en av verdens mest talentfulle regissører
Kunne rammet inn hvert bilde
At en Chan-Wook Park-film leverer på det billedlig visuelle, skulle ikke komme som noen overraskelse. Også om «Kammerpiken» har den koreanske regissøren valgt å samarbeide med Chung-Hoon Chung, som var Parks partner i både «Oldboy» og «Stoker». Klipperytmen ligner heller en musikkvideo enn Parks tidligere filmer, som har vært karakterisert av lange opptak. I «Kammerpiken» er klipperytmen rask, effektiv og mer typisk for nyere Hollywood-produksjoner.
Manuset kan dog ikke sies å ligne andre typiske Hollywood-filmer: «Kammerpiken» inneholder, i Parks kjente stil, sømløse overganger mellom monologer og dialoger.
Ofte er monologen en enkel måte å gi publikummeren innsikt i rollenes tanker på, så enkel at den sjelden er elegant. Park er dog en mester i å skrive. «Kammerpiken» er som et eksempel eller bevis på at filmkunsten er den ultimate måten å fortelle en historie på; det fortelles så presist at man heller kan bruke sansene på å faktisk kjenne på lyd- og bildekvaliteten, all den produksjonsverdien som ligger i hvert opptak, finpusset så lenge at hvert eneste sekund er beundringsverdig.
En kunstfilm
Filmen stiller så mange eksistensielle spørsmål at enhver scene kunne blitt presentert alene som en kortfilm eller en kunstfilm.
En favorittscene fanger hvordan en boksamling til en ellevill formue rives i stykker, og referansene til både nordkoreansk bokbrenning og imperialistisk historiesletting er både hjerteskjærende og gledesfylt, særlig når det er hevn som motiverer til aksjonen.
Koreansk, språket, er kjent for å være mer poetisk enn mange andre språk. Dette gir mye til det koreanske filminstituttet. Manuset er en sterk bidragsyter til koreanske filmer som nytenkende, selv for filmnerdene. Selv Quentin Tarantino nevner Park Chan-Wook som sin favorittregissør.
En vanlig koreansk hverdagsdialog er full av sammenligninger og metaforer, som gir «Kammerpiken» litterære kvaliteter. Derfor passer det vel sjeldent så godt som her å nevne at det er synd at koreansk ikke er et verdensspråk, for filmen er best uten teksting. Eksempelvis er det koreanske uttrykket «Jeg er bare gammel i åra», som betyr at man er ung til sinns, oversatt til «jeg er en baby». Men ikke engang Google Translate kunne ødelagt «Kammerpiken».
Herlig overteatralsk og påfallende vakker
Skuespillerne er upåklagelige i sine roller. Til felles har de alle, er en sans for bedrag, hver og en på jakt etter sin individuelle forståelse av lykke. Det er umulig å unngå å bli lurt, verken av hverandre i filmens handling, eller som publikummer. De bringer også med en gjenkjennelig koreansk overteatralskhet, kjent fra koreanske såpeoperaer og lange filmtradisjoner, som fungerer særs godt i de ellers så store og fantastiske, nesten over i det flamboyante, skildringene.
For en som er kjent med koreansk kultur, er det ikke overteatralsk. Det koreanske kroppsspråket er teatralsk. I Seoul er «overteatralskhet» noe som kan oppstå ved at du dulter borti noen på metroen. Koreanerne dramatiserer, og «Kammerpiken» er et mesterlig eksempel på dette.
En ukjent historie i Vesten
Historien som følger tre parallelle skjebners vei til lykke blir nok også mye mer interessant på grunn av mannen i gatas relativt smale forståelse for koreansk-japansk storhetstid (for de få) i Sør-Korea på 1930-tallet. Rett og slett fordi så få filmer omhandler dette geografiske området på denne tiden.
Spillefilmsjangeren er ofte overfladisk i sin relasjon til fakta, men «Kammerpiken» har klart å dra oss inn i en helt ukjent tid, uten en minste fortvilelse om at det var slik det var en gang i tida. «Kammerpiken» er høyst troverdig, selv om plottet gang på gang lurer oss.
Originaltittel: «Agassi». Engelsk tittel: «The Handmaiden».
