Hevnen er erotisk

«Kammerpiken» vil bli husket som en av tiårets vakreste filmer, men er så mye mer enn bare det

Den sørkoreanske mesterregissøren Park Chan-Wook er hedersgjest på Film fra sør. Subjekt følger opp med koreansk filmhelg. I kveld vises «Kammerpiken» (2017) på Vega scene, og under filmfestivalen vises flere sørkoreanske filmer. (Foto: Skjermdump fra Kammerpiken.)
Den sørkoreanske mesterregissøren Park Chan-Wook er hedersgjest på Film fra sør. Subjekt følger opp med koreansk filmhelg. I kveld vises «Kammerpiken» (2017) på Vega scene, og under filmfestivalen vises flere sørkoreanske filmer. (Foto: Skjermdump fra Kammerpiken.)
Koreansk filmuke i Subjekt: Park Chan Wook, som forøvrig også er Quentin Tarantinos favorittregissør, er kjent for sine voldelige hevndramaer. «Kammerpiken» må være hans beste film hittil.
Sjanger Dette er en anmeldelse. Meninger og analyser er av anmelderens egne, men på vegne av Subjekt.
Saken er Anmeldelsen ble først publisert i 2017, men trekkes frem igjen da den er aktuell under Film fra sør.

Film fra sør er i full gang, og med et helt spesielt program. Den sørkoreanske mesterregissøren Park Chan-Wook gjester festivalen og viser flere filmer. Deriblant «Kammerpiken», som vi først så på Film fra sør i 2016. Under årets filmfestival, vises «Kammerpiken» flere ganger, blant annet i kveld.

Parks gjenkjennelige voldsscener og hevntematikk (i for eksempel Cannes Grand Prix-vinneren «Oldboy» (2003) er blitt erstattet med et like stort engasjement for overraskende bedrag og pinlig vakker erotikk. Med plettfrie komposisjoner, genuin interesse for tiden filmen skildrer (30-årene) og en mildt sagt fascinerende tre-delt fortellerteknikk (fra hovedpersonenes perspektiver) er «Kammerpiken» trolig en av tiårets beste filmer.

Les også: Derfor omtales han som en av verdens mest talentfulle regissører

«Kammerpiken» vises blant annet på Vega scene i kveld. Regissøren bak, Park Chan-Wook, er hedersgjest under Film fra sør. (Foto: Skjermdump fra «Kammerpiken».)

Kunne rammet inn hvert bilde

At en Chan-Wook Park-film leverer på det billedlig visuelle, skulle ikke komme som noen overraskelse. Også om «Kammerpiken» har den koreanske regissøren valgt å samarbeide med Chung-Hoon Chung, som var Parks partner i både «Oldboy» og «Stoker». Klipperytmen ligner heller en musikkvideo enn Parks tidligere filmer, som har vært karakterisert av lange opptak. I «Kammerpiken» er klipperytmen rask, effektiv og mer typisk for nyere Hollywood-produksjoner.

Annonse

Manuset kan dog ikke sies å ligne andre typiske Hollywood-filmer: «Kammerpiken» inneholder, i Parks kjente stil, sømløse overganger mellom monologer og dialoger.

Ofte er monologen en enkel måte å gi publikummeren innsikt i rollenes tanker på, så enkel at den sjelden er elegant. Park er dog en mester i å skrive. «Kammerpiken» er som et eksempel eller bevis på at filmkunsten er den ultimate måten å fortelle en historie på; det fortelles så presist at man heller kan bruke sansene på å faktisk kjenne på lyd- og bildekvaliteten, all den produksjonsverdien som ligger i hvert opptak, finpusset så lenge at hvert eneste sekund er beundringsverdig.

«Kammerpiken» er en av filmene fra dette tiåret som du må ha sett, skriver Subjekts sjefredaktør. (Foto: Skjermdump fra «Kammerpiken».)

En kunstfilm

Filmen stiller så mange eksistensielle spørsmål at enhver scene kunne blitt presentert alene som en kortfilm eller en kunstfilm.

En favorittscene fanger hvordan en boksamling til en ellevill formue rives i stykker, og referansene til både nordkoreansk bokbrenning og imperialistisk historiesletting er både hjerteskjærende og gledesfylt, særlig når det er hevn som motiverer til aksjonen.

Koreansk, språket, er kjent for å være mer poetisk enn mange andre språk. Dette gir mye til det koreanske filminstituttet. Manuset er en sterk bidragsyter til koreanske filmer som nytenkende, selv for filmnerdene. Selv Quentin Tarantino nevner Park Chan-Wook som sin favorittregissør.

En vanlig koreansk hverdagsdialog er full av sammenligninger og metaforer, som gir «Kammerpiken» litterære kvaliteter. Derfor passer det vel sjeldent så godt som her å nevne at det er synd at koreansk ikke er et verdensspråk, for filmen er best uten teksting. Eksempelvis er det koreanske uttrykket «Jeg er bare gammel i åra», som betyr at man er ung til sinns, oversatt til «jeg er en baby». Men ikke engang Google Translate kunne ødelagt «Kammerpiken».

«Kammerpiken» er både tilgjengelig og dyp. En gylden mulighet for å sette seg inn i koreansk film. (Foto: Skjermdump fra «Kammerpiken».)

Herlig overteatralsk og påfallende vakker

Skuespillerne er upåklagelige i sine roller. Til felles har de alle, er en sans for bedrag, hver og en på jakt etter sin individuelle forståelse av lykke. Det er umulig å unngå å bli lurt, verken av hverandre i filmens handling, eller som publikummer. De bringer også med en gjenkjennelig koreansk overteatralskhet, kjent fra koreanske såpeoperaer og lange filmtradisjoner, som fungerer særs godt i de ellers så store og fantastiske, nesten over i det flamboyante, skildringene.

For en som er kjent med koreansk kultur, er det ikke overteatralsk. Det koreanske kroppsspråket er teatralsk. I Seoul er «overteatralskhet» noe som kan oppstå ved at du dulter borti noen på metroen. Koreanerne dramatiserer, og «Kammerpiken» er et mesterlig eksempel på dette.

«Kammerpiken» skildrer 1930-årene i Korea og Japan. (Foto: Skjermdump fra «Kammerpiken».)

En ukjent historie i Vesten

Historien som følger tre parallelle skjebners vei til lykke blir nok også mye mer interessant på grunn av mannen i gatas relativt smale forståelse for koreansk-japansk storhetstid (for de få) i Sør-Korea på 1930-tallet. Rett og slett fordi så få filmer omhandler dette geografiske området på denne tiden.

Spillefilmsjangeren er ofte overfladisk i sin relasjon til fakta, men «Kammerpiken» har klart å dra oss inn i en helt ukjent tid, uten en minste fortvilelse om at det var slik det var en gang i tida. «Kammerpiken» er høyst troverdig, selv om plottet gang på gang lurer oss.

Originaltittel: «Agassi». Engelsk tittel: «The Handmaiden».

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å avdekke ukulturene, og gir deg de ekte kulturnyhetene. Avisen leverer modig og nyskapende kulturjournalistikk.


Shabana Rehman
Multikunstner
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi at jeg som borger vil følge debattene rundt kulturfeltet, fra ytringsfrihet til støtteordninger. Som privatperson vil oppleve, se og høre om kultur, og vite hva som skjer.


Torbjørn Røe Isaksen
Tidl. Arbeidsminister (H)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar