Den indiskinspirerte balletten «La Bayadère» ble vist i Operaen i september-oktober. (Foto: Erik Berg.)
Det hvite blikket

Ballettens vestlige blikk under gransking

Østlige fantasier, russisk balletteknikk og dyp lidenskap er sentrale elementer i den spektakulære balletten «La Bayadère». Nå blir dens mindre glamorøse fortid med imperialisme og orientalisme satt i søkelyset.
Saken er Kan en nyskapning av «La Bayadère» legitimere originalens koloniale historie? Spør Grace Tabea Tenga.

I anledning det indiskinspirerte stykket «La Bayadère» som ble vist i Operaen i september-oktober, settes det samtidig opp utdrag av work in progress-forestillingen «Rasa», en nytolkning av «La Bayadere» fra det 21. århundre som distanserer seg fra dens koloniale fortid. Nytolkningen ønsker å utfordre stereotypiene som originalen baserer seg på og sette den inn i en nåtidig, samfunnsrelevant kontekst.

Spørsmålet er om visningen av «Rasa» legitimerer originalen, eller om den er for utdatert i en postkolonial kontekst. Burde vestlige ballettklassikere som baserer seg på eksotiske fremstillinger av andre kultur rett og slett arkiveres, eller kan vi fortsette med «business as usual»?

Den russiske balletten «La Bayadère» hadde urpremiere i 1877, og handlingen foregår i India en gang «for lenge siden». (Foto: Erik Berg.)

Russisk eleganse i indisk drømmeverden

Med hele tre akter, innfløkt koreografi og feilfri teknikk er «La Bayadère» et maraton av en forestilling. Den har samme perfeksjonistiske tilnærming til ballett som den russiske skolen den kommer fra. Det er evident i de høye hoppene til Kimin Kim som spiller Solor og den dramatiske fremførelsen av Nikiya, tolket av Marta Petkova. Norske Whitney Jensen tolker den yndige Gamzatti og det samlede kompaniet holder generelt høy teknisk standard.

Spesielt merkbar er den berømte andreakten,«Kingdom of Shades» hvor prins Solor er ruset på opium og drømmer om tempeldanserinnen Nikiya. Alle de kvinnelige ballettdanserne er kledd i hvitt à la Svanesjøen og repeterer en sekvens med hyperpresisjon i det uendelige.

I en verden fylt med tyll, glitter og romantikk har Nasjonalballetten fått intet mindre enn den tidligere russiske prima ballerinaen, Natalia Makarova til å gjøre sin egen tolkning av eventyret «La Bayadère» fra 1980. I første akt er Operascenen totalt forvandlet til en tempelplass med gigantiske søyler i en øde, grønn skog, hvor en skimter de mørkeblå Himalaya-fjellene i bakgrunnen. På midten av scenen danser en rekke Brahminer (hinduiske prester) med håret i locs og tøyremser rundt hoftene, over den ritualistiske ilden. De ønsker prinsen Soler velkommen etter en vellykket krigsinnsats, men det eneste som fanger hans oppmerksomhet er den vakre tempeldanserinnen, Nikiya, som han lover sin kjærlighet til. Rajaen er imponert over Solor og som takk for innsatsen gir han bort sin datter, prinsesse Gamzatti.

Vakkert? Ja! Men spørsmålet er om en fremstilling av India som et eksotisk fantasiland er like relevant i dag, og om «La Bayadère» har behov for en revidering.

Det samlede kompaniet holder generelt høy teknisk standard, og forestillingen har samme perfeksjonistiske tilnærming til ballett som den russiske skolen den kommer fra. (Foto: Erik Berg.)

Opiumsrøyken, tigerjakten og tvangsekteskap

Med urpremiere i 1877 var den sosiopolitiske konteksten i ballettstykket en helt annen. Imperialistisk høytid og erobring av eksotiske land stod høyt på dagsordenen sammen med opiumsrøyk, tigerjakt og tvangsekteskap. Mange av elementene i stykket er basert på stereotypier om India og østlige samfunn mer generelt.

Fenomenet kalles «orientalisme» og handler om forestillingen av østlige samfunn som bakvendt og underdanig den vestlige verden, som anses som sivilisert og moderne. Grunnlegger av begrepet, palestinske litteraturviter Edward Said, mente denne ideen ble brukt til å legitimere kolonialisme over den østlige verden. Hvis indere ikke var istand til å styre seg selv på grunn av tradisjonalisme og vanstyre, måtte Vesten tre inn i lederrollen for å skape orden, lød tankegangen. Denne tankegangen var på ballettforestillingen «La Bayadère» sin tid dominerende i vestlige samfunn. Fordommer overfor østlige sivilisasjoner ble til fakta fordi det stemte overens med datidens politiske agenda.

For britene var heller ikke India en hvilken som helst koloni. Det var selve kronjuvelen. Med sitt eksotiske krydder, juveler, tekstiler og andre goder var India en uvurderlig koloni. Da britene tok over makten av landet i 1858, spilte orientalisme en sentral rolle i å opprettholde kolonistyret. Derfor var «La Bayadère», som ble utviklet tyve år senere, preget av et imperialistisk tankegods.

I anledning «La Bayadère» som ble vist i september-oktober, settes det samtidig opp utdrag av work in progress-forestillingen «Rasa», en nytolkning av «La Bayadere» fra det 21. århundre. (Foto: Erik Berg.)

Utfordrer kolonialisme og heteronormativitet

«Rasa», nyskapningen av «La Bayadère» forsøker å utfordre originalens koloniale historie og sette den i en aktuell sosiopolitisk kontekst. I programmet til nyskapningen står det «Det kan være ubehagelig å forstyrre nytelsen, vekke oss fra drømmen og gjøre eventyret til virkelighet og underholdningen til politikk.»

Det er verdt å stille spørsmål ved om et vestlig ballettkompani i det 21. århundre kan kle seg i sari, ta på seg turban og blande uttrykk som hinduistiske prester og Buddha-statuer, fordi den baserer seg på 100 år gamle stereotypier. Uavhengig av hvor ubehagelige spørsmålene er, må de stilles for å ta et oppgjør med Indias neo-kolonialistiske tilstand, i denne sammenheng uttrykket i balletten.

Forestillingen, «Rasa» består av dansere i sort treningstøy og ingen tåspisssko, på en ellers naken scene. Forestillingen innebærer vekselvis samtaler mellom koreograf, Daniel Proietto og dramaturg, Koeen Bollen. I «Rasa» er tempeldanseren Nikiya trans og heter «Nikki». Istedenfor å dø av forgiftning fra et slangebitt, dør hun av komplikasjoner i en kjønnskorrigerende operasjon. Danserne utforsker heteronormative kjønnsidealer ved å danse til 50-tallsmusikk med bevegelser som hentyder til partnervold. Rajaen er erstattet med dronning Viktoria, som en påminnelse om at britisk kolonialisering av India var essensielt for utviklingen av denne balletten.

Koreograf, Daniel Proietto, som selv har argentinsk bakgrunn, sier på et tidspunkt i forestillingen at «på mange måter er livene til oss i sør fortsatt bestemt av Europa». Selv har han dratt til India og studert verdens eldste kampsport, «Kalaripayattu», for å inkorporere det i narrativet om Solor som kriger og gjøre forestillingen mer autentisk. Han har også fått den indiske «kudhipuchi»-danseren Shantala Shivalingappa som kunstnerisk rådgiver. Den økte forståelsen av indisk kultur representert av de som er en del av den, tilfører mye til nyskapningen der hvor originalen bommer på en hel rekke sentrale ting. Å desentrere det dominante perspektivet og løfte frem de marginaliserte stemmene, er en vesentlig del av avkolonialiseringsprosjektet. Det er den eneste måten å jevne ut den skjeve maktfordelingen på.

En langt mindre overdådig forestilling gjør temaene Proietto vil framheve, tydeligere; nemlig en omveltning av eldgamle hierarkier knyttet opp mot kolonialisme, kjønnsroller, heteronormativitet og kastesystem. Dekolonialisering er krevende arbeid, men nødvendig for et reelt og ikke bare symbolsk, likestilt verdenssamfunn.