Fra tid til annen kommer den samme avisoverskriften om et revolusjonerende arkeologisk funn som endrer forskeres oppfatning av hva det forhistoriske mennesket var i stand til. Denne gangen er det en 73.000-år gammel tegning, funnet i nærheten av Cape Town, som utfordrer vår kunnskap om hvor tidlig mennesket viste såkalt moderne atferd – som blant annet angår evnen til å produsere kunst.
Den forhistoriske tegningen er en inspirasjon til årets Tegnetriennale «Human Touch», som arrangeres av Tegnerforbundet. Mønstringen, som hittil har vært en biennale, har tidligere vært nokså spredt i byens mange gallerier, men i år har kurator Helga-Marie Nordby samlet kunstverkene på to lokaler – Kunstnernes hus og Tegnerforbundet. Dette gjør det lettere for oss publikummere å oppleve verkene i lys av hverandre, som en helhetlig undersøkelse av tematikken.
Kroppslig kunnskap
Når man tegner oppstår det en direkte kobling mellom hodet, hånden og overflaten man tegner på. I utstillingen ser vi flere verk som utforsker nettopp dette utgangspunktet, for eksempel Bente Stokkes dobbeltegninger, «Armbevegelser» (2019) og «Håndtegninger» (2018). Disse oppstår utifra enkle instruksjoner, som å forsøke å tegne så likt som mulig med begge hender samtidig, med begge håndleddene plantet i papiret. Eventuelle feil blir ikke korrigert. Vi ser spor av hånden som gnir ut grafitten i prosessen, og vi ser forskjellene mellom de to hendene i de speilvendte tegningene. Her er tegningen og kroppen helt sammenflettet, det er umulig å separere de to. Stokke viser hvordan tegning kan være en kroppslig utforskning og øvelse, et verktøy som synliggjør kroppens iboende skalaer, rytmer og ufullkommenheter.
I Ana Mendietas (1948-85) arbeider er kvinnekroppen utgangspunktet for politiske spørsmål knyttet til natur og tro. Verkene «Untitled: Silhueta Series» (1978) og «Untitled» (1980), som er foreviget i form av videodokumentasjon, viser fysiske spor av Mendietas silhuett som risses eller brennes inn i landskapet til hennes hjemland Cuba. Inngrepene er voldelige og ritualistiske, og tar opp spørsmål om traumer og konflikt både knyttet til Cubas historie og kunstnerens eget liv i eksil.
Mendieta er en forløper for en gjennomgående tendens i Tegnetriennalen, der tegning brukes for å undersøke kroppens iboende dobbelhet – dens indre og ytre, som for eksempel dens psykiske og politiske dimensjoner. I tillegg åpner slik praksis opp en forbindelse mellom det urgamle og det moderne, en poetisk refleksjon vi finner igjen flere steder i utstillingen.
Tidspoesi
Trappen på Kunstnernes hus har blitt bakgrunn for en tegning av kunstneren William Kentridge. Verket «Firewalker» er laget av tape på den vertikale flaten av hvert trappetrinn, og helheten gjengir silhuetten av en dame som bærer noe på hodet. Figuren (en firwalker er person som selger brennende kull fra en kurv på hodet) er et tilbakevendende motiv i hans kunstnerskap. Senere i utstillingen kan man se et videoopptak av kunstnerens forelesninger om tegning, hvor de som klarer å henge med kan få et dypdykk inn i hvordan Kentridge utforsker sørafrikansk kultur og historie gjennom tegning. Forelesningene har en flytende og irrasjonell form, der det vi ser og hører ikke alltid stemmer overens. Det kan derfor være frustrerende å prøve å følge med, men om ikke annet kan man henge seg på rytmen i måten han bygger opp sin kunstneriske undersøkelse.
I midten av rommet til venstre for trappen henger det fire store remser med papir i form av en søyle, fra taket og ned til bakken. Abstraherte kroppsdeler og frukt flyter i et landskap av batikk og fossil-lignende mønstre. Noe som minner om biter av internett svever forbi. Det er verket «Restless Column» av Ida Madsen Følling vi ser på. Menneskets plassering blant fossiler og cyberspace i tegningen tilbyr en referanseramme for en overordnet menneskelig opplevelse. Vår urhistoriske ætt knyttes til moderne teknologi som virtuell virkelighet, i en flytende tidsforståelse.
En gjennomgående ømhet
Vi finner flere steder i utstillingen arbeider som bearbeider sorg, blant annet Ingeborg Annie Lindahls «Eallin» (2019). Tittelen er samisk for «å bringe til liv». På en rund marmorplate har kunstneren risset inn et selvportrett med sin avdøde sønn. Ved siden av henger en ubehandlet kritt-tegning på lerret, der vi ser et mørkt sjø- og bylandskap med døde korallrev og en visuell fremstilling av grunnstoffet karbon. Fordi overflaten på lerretet er ubehandlet, står vi i fare for å ødelegge tegningen hvis vi kommer borti, så verket ber oss være veldig forsiktig. Konsekvensene av hensynsløs oppførsel gjenspeiles i avbildningen av de døde korallrevene, en dyster påminnelse på en større og irreversibel uaktsomhet. Kunsten uttrykker en øm og skjør kobling mellom menneskelivet og natur, sett innenfor et langstrakt tidsperspektiv ikke ulikt det vi har sett hos Mendieta og Følling.
Poetisk refleksjon er en stor del av utstillingen. Det er interessant å snuble over slike verk i dag, selvfølgelig med tanke på at vi blir stadig bli mer utålmodige og ukonsentrerte. Tegnetriennalen stiller ut figurative tegninger sammen med poetiske verk som krever litt fra sitt publikum, men belønningen er stor for den som setter seg inn i det. Det er en utstilling man kan vende tilbake til og reflektere over på flere nivåer.
Årets tegnetriennale utlyser avmystifiseringen av kroppslig refleksjon – en evne som er sentral i tegning, men som står i fare for å forsvinne i en verden styrt av klikk og algoritmer. Den røde tråden for utstillingen er tegning som en gjennomgående menneskelig uttrykksform. Med klimakrisen følger trusselen om at vi mennesker ikke har lang tid igjen på denne kloden. Dermed blir «Human Touch» også en klimapolitisk problemstilling. Men forsvinner denne debatten bak utstillingens til tider ubegripelig langstrakte tidshorisont? Kanskje er det tvert imot dette tidsaspektet som er nødvendig for å muliggjøre nye tankeeksperiment og nye tilnærminger i både kunsten og i diskursen.
