Etterlengtet andrefilm

Ærlig og brutal skildring av kampen mot uhelbredelig kreft

Med fantastiske prestasjoner fra både Andrea Bræin Hovig og Stellan Skarsgård har dette blitt en av årets mest rørende filmer, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Presse)
Med fantastiske prestasjoner fra både Andrea Bræin Hovig og Stellan Skarsgård har dette blitt en av årets mest rørende filmer, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Presse)
Maria Sødahls etterlengtede andrefilm skuffer ikke. «Håp» er blitt en av årets fineste filmer, skriver Subjekts anmelder
Sjanger Dette er en anmeldelse. Meninger og analyser er av anmelderens egne, men på vegne av Subjekt.
Saken er «Håp» handler om Maria Sørdahls egne kamp mot kreft, og hvordan det påvirket forholdet hennes til Hans Petter Moland. Subjekt har anmeldt filmen.

Med Maria Sødahl forrige spillefilm, «Limbo» (2010), ble det endelig hennes tur til å skinne. Men så skjedde det verst tenkelige med den norske regissøren og manusforfatteren. Hun ble diagnostisert med uhelbredelig kreft. Dette har blitt utgangspunktet for hennes andre spillefilm, «Håp» (2019), som handler om koreografen Anja (spilt av Andrea Bræin Hovig), som dagen før jul får vite at det er spredning fra lungekreften, og om kort tid skal hun død. 

Julefeiringen hjemme hos Anja og Tomas minner oss om filmhistoriens mest legendariske julefeiring hjemme hos familien Ekdahl. En av de beste sekvensene i «Håp». (Foto: Presse.)

Personlig, men ikke for nært

«Håp» er blitt en av årets fineste filmer, med avgjørende kvaliteter som er blitt vanligere i norsk film siden den gang hun debuterte med «Limbo». Regissøren er som kjent gift med den norske stjerneregissøren Hans Petter Moland, og sammen har de tre barn, i tillegg til Molands tre barn fra et tidligere ekteskap. 

Familiestrukturene er de samme i «Håp», og den store familien er malt frem med stor overbevisning. Handlingsforløpet er kun over en drøy ukes tid, men en uke som ville vært avgjørende for hvilken som helst familie. For hvordan skal man fortelle barna sine at de mest sannsynlig vil miste moren sin? Og hvilke innvirkninger har dette på et allerede vanskelig ekteskap?

Sødahl er ærlig og brutal i skildringen av kampen mot uhelbredelig kreft, men det filmen koker ned til er et samlivsdrama som kjennes på kroppen. Det er en personlig skildring av det umulige, men hun går aldri i fellen av å gjøre det for nært. Det ser ut som hun har tatt enkle avstikkere fra virkeligheten, som kan ha distansert henne fra den turbulente tiden. Dette gjør hun i så fall rett i, og hun gjør det fort klart at filmen er hvordan hun husker det, ikke nødvendigvis hva som faktisk skjedde. 

Annonse
Hvordan fortelle barna dine at de kanskje vil miste moren sin til kreft? «Håp» som er basert på Maria Sødahl sine egne opplevelser, gir innblikk i en umulig situasjon. (Foto: Presse)

Enestående skuespill

«Håp» er en liten film, på tross av de store temaene den omfatter. Livet, kjærligheten, frykt og tvil. Det ligger et sterkt manus i bånn, enda dialogen tidvis blir litt keitete. Sødahl sin visjon kommer best ut i de lengre, utforskende sekvensene. Skildringen av en julefeiring, både tradisjonstung og fri, eller Anjas iherdige frustrasjon mens hun venter på svar i møte med det norske helsevesenet står som noen av filmens mest vellykkete partier. 

Filmen ville vært lite uten de store skuespillerprestasjonene, som et karakterdrama som dette avhenger av dersom filmen skal fungere. Det er liten tvil om at dette er Andrea Bræin Hovig sitt år etter å ha spilt i de tre virkelig gode filmene «Barn», «Disco» og nå «Håp». Alle fra 2019. I to av filmene har rollene handlet mye om hva det vil si å være mor i en presset situasjon, men rolletolkningene hennes er svært forskjellige. I alle tre filmene har hun tolket rollene med et ubehag, også her er det noe nesten skremmende i prestasjonen hennes. 

Bræin Hovig har lenge vært en av Norges beste skuespillere, og det er sann glede at hun fortsetter å utfordre seg selv, og å tørre å spille frem tung kompleksitet.

Medspilleren hennes, Stellan Skarsgård, som må sies å være en av verdens fremste mannlige skuespillere, har ikke spilt bedre siden «Nymphomaniac» (2013). Hans mer tilbakeholdene tolkning av Tomas er både humoristisk og hjerteskjærende. Andre som må nevnes er Gjertrud Jynge, som burde bli brukt mye mer i norsk film, Johannes Joner som er med på å skape noen av filmens beste sekvenser og Elli Rhiannon Müller Osborne som igjen viser til stort talent. 

Sødahl har fått det beste ut av skuespillerne sine. Hovig har sjeldent spilt så bra, og Skarsgård har ikke vært bedre siden «Nymphomaniac». (Foto: Presse)

Solid håndverk 

Sødahl film «Håp» kan beskrives som gjennomtenkt og solid håndverk. Med hjelp av et gjennomført produksjonsdesign av Jørgen Stangeby Larsen inviteres vi inn i en leilighet hvor vi ser at mennesker bor, at det pustes, ropes i gangene, og krangles på barnerommene. Filmen lever, en kvalitet som løfter eventuelt pirk. 

Filmen er skutt av Manuel Alberto Claro, som nærmest har blitt von Triers hoff-fotograf. Claro imponerer også her. Med et godt blikk vet han hvor fokuset skal være, hva han skal fokusere på og kanskje viktigere, hvem han ikke skal fokusere på i de tyngre scenene.  

Maria Sødahl har regissert en film som er både vakker og brutal. Hun tør å gå imot tabuer som andre ville vært redde for å ta i. Kreften forandrer deg kanskje, men ikke alltid til det bedre. Denne problematikken utforsker hun, i tillegg til å undersøke hvordan en slik situasjon påvirker alle mellommenneskelige relasjoner. Det er kanskje en liten film, men tematikken er tung og tankene mange.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar