Vandreutstillingen «A beast, a god, and a line» har kommet til Trondheim. Kunsthallen var stor før, men med ett virker den liten. Når du går inn i utstillingen oppdager du at det ikke finnes noen naturlig retning å vende seg mot, så du begynner å vandre. Det er kunst til alle kanter og et mylder av uttrykk: Tekstil, malerier, trykk, skulptur og video.
Det er lett å gå glipp av den døde påfuglen som hviler på en bjelke i taket, eller å gå forbi hele rom som ligger gjemt bak tunge draperier. Store mengder materiale er presset inn i lokalet, over 50 kunstnere har bidratt til denne gruppeutstillingen. Du hører lyder fra både nært og fjernt, alt fra dunking og stemmer til Despacito på spansk, og den trekker deg til seg som en magnet.
Globaliseringens konsekvenser
Utgangspunktet for utstillingen er tap av tillit til det vestlige liberale demokratiets idealer og sannheter. Globaliseringens bakside avsløres, og det er et stygt og skammelig syn som åpenbarer seg. Man blir genuint kvalm etter å ha vandret rundt i utstillingen i en god time.
Selv om verkene strekker seg over ulike steder og perioder, er de sentrert rundt den asiatiske stillehavsregionen. Nguyen Trinh This essayfilm «Letters from Panduranga» (2015) blander fiksjon og fakta om en gruppe fra chamfolket i Vietnam, men det fremstår som en dokumentarfilm med personberetninger om muligheten for kulturell ødeleggelse. Filmen er laget som respons på vietnamesiske myndigheters planer om å bygge kjernekraftverk i Ninh Thuan, et åndelig sentrum for chamfolket. Resultatet vil true hele deres eksistens og kulturelle arv. Det er flere verk i utstillingen som tar opp hvordan landskap, samfunn og kulturer raseres, særlig hos marginaliserte urfolk.
Narrativ vi lukker øynene for
«A beast, a god, and a line» er direkte samfunnskritisk. Noen verk har budskap som slår betrakteren i fleisen, mens andre er som «Srie Bun» av Than Sok, den krever litt lesing før man innser hva man ser på. Verket ligner noen filleryer som er hengt opp på veggen, de er fullstendig trivielle. «Filleryene» viser seg å være geistlige plagg som stammer fra sekter innen Kambodsjas theravada-buddhistiske religion, og de representerer rangstigen til munker. Sok stiller spørsmål ved den symbolske kraften disse kappene gir dødelige menn ved å perforere kappene. Uten bakgrunnskunnskapen om deres historie, mangler de både tyngde og mening, og betrakterens kunnskapsmangel ovenfor andre kulturer blir åpenbart.
En utstilling som dette krever sitt av betrakteren, det er mange tunge narrativ og sanseinntrykk å ta inn samtidig. Utstillingen presenterer narrativ den vestlige befolkningen har en tendens til å lukke øynene for, det blir for mye smerte og dårlig samvittighet på en gang. Den består av tradisjonelle uttrykk og materialer som dynkes i politisk kommentar og vold, igjen og igjen. Det etterlater deg utmattet. Når det er sagt, fremstår dette som en tiltenkt effekt, et virkemiddel for å få betrakteren til å føle på vekten av sin egen ignoranse.
Utstillingen viser også til alternativer som utfordrer vestlig modernitet. Et eksempel på dette er serien «Fields of sight» av Gauri Gill og Rajesh Vangad. Kunstnerne demonstrerer kameraets begrensninger, ved å tillegge fotografier ting som ikke er synlige med det blotte øyet, men som kommer til syne gjennom urfolkskunnskap. Vangads fortellinger har blitt til tegninger som belyser landskapsbildene til Gill, og resultatet er flere sannheter og kunnskapssystemer.
Hyller de anonyme
Mange av kunstnerne bruker tradisjonsrike og naturlige materialer på nye måter. De gjenoppfinner materialers og formers betydning og genealogi. Christy Chow dekonsturerer en skjorte laget av en anonym tekstilarbeider mens hun teller stingene på kantonesisk i «De-stitching». Dette bruker hun fire og en halv time på. Verket er en hyllest av den anonyme, lavtlønnede arbeideren, og står i stil med verkene som omgir den. Et helt rom i nederste etasje er viet til industri og tekstil, til arbeidet som ligger bak den kapitalistiske verden. Tekstil er et av materialene som går igjen gjennom hele utstillingen, og som bygger en bro mellom ulike kulturer, tradisjoner og uttrykk.
Kunsthall Trondheim har fokus på områder som bærekraft, klima og økologi, kunst fra ikke-vestlige perspektiver, normative kjønnsroller og seksuell identitet, og yngre kunstnerskap. Dette er en tre år lang satsning som de til nå har gjennomført med glans, og denne siste stillingen er intet unntak. Den følger i sporene til tidligere utstillinger, og står som en storslagen avslutning på denne perioden.
