Akershus kunstsenter har virkelig vist seg frem som en av årets bedre visningssteder for kunst i år, noe som nylig førte til en nominasjon til Subjektprisen 2019 i kategorien «Årets visningsrom». Og ikke minst har en av utstillerne ved gruppeutstillingen som nå vises der, Lawrence Abu Hamdan, nylig vunnet Turner-prisen for et av sine øvrige arbeider.
Årets utstillingsprogram på kunstsentret har dreid seg rundt ulike former for strukturer, og når de nå i programmets siste utstilling har trukket frem språket selv som bærende emne, er det hele forlenget inn i det post-strukturelle.
Det er som om utstillingen, med den obskure tittelen «Høvdingens kjære squaw får litt pizza i Mexico by», hvisker til deg på et språk du forstår uten helt å vite hvordan, for så å gi deg et lydløst knyttneveslag i magen. Temaet er stort, komplekst og teoritungt. Det mest påfallende er likevel hvor godt det hele henger sammen.
Poststrukturalisme i teori og praksis
Om man skal se bort fra kunstnergruppen Slavs & Tartars inkludering og bearbeiding av Roland Barthes essay «S/Z», annerkjent som et sentralt verk innen poststrukturalismen, er det kanskje klareste eksemplet på utstillingens tema til stede i et av Sara Korshøyj Christensens mange arbeider.
Verket «Med sund fornuft skal land bygges» består i all sin enkelhet av verkets tittel utskåret i en trekant av MDF. Teksten i seg selv er en omskrivning av en av Skandinavias eldste lovtekster, med variasjoner blant annet i Den jyske lov og den norske Frostatingsloven; utsagnet om at «med lov skal landet bygges». Ideen om at en nasjon skal kunne bygges rundt et fast, firkantet regelverk kan dog fremstå problematisk, og Christensens omskrivning klarer på et vis å vri seg ut av denne firkantetheten, uten å miste sin konkrete form.
Resultatet er en tekst på flukt fra tekstens ideologiske urokkelighet.
Det er også kun ett av syv forskjellige verk Christensen har med i utstillingen, alle med egne fremtoninger, historier og ideer, en tendens som er gjennomgående i hele utstillingen. Her finnes mange og rikholdige verk, som alle kan dykkes inn i, tolkes og teoretiseres.
Slavs & Tartars problematiserer språktilhørighet og storpolitikk gjennom appropriasjon av aviser produsert under første verdenskrig; Allyce Woods subtile vevsarbeider vakler mellom digitale og analoge kommunikasjonsmønstre med en sterk dose menneskelighet; Nils Norman samlet flerspråklige billedbøker og arrangerer høytlesninger, som for å poengtere bildenes evne til å forene der teksten vil skille.
Tingenes absurde mimikk
Oversettelsens oppklarende kraft virker å være et felles tema. Dette til eksempel i Andrea Bakketuns visuelle vitenskapsorienterte prosjektet «Grand Complications». Det tar utgangspunkt i et årslangt prosjekt hvor hun sammen med en biolog har jobbet med å registrere, prosessere og oversette naturlige fenomener ved hjelp av selvlaget utstyr. Det hele er satt sammen av alt fra hår-rester, svidde stener, video-sendere, algevekster og andre øvrige absurditeter.
Dette skaper en opplevelse som på et vis ligger like utenfor vår egen språklige forståelse, men som likevel fremstår innbydende, utforskende og til tider humoristisk. Sistnevnte eksemplifiseres godt av en installasjon som registrerer oppblomstringen av mikroorganismer gjennom et mikroskop, for så å ved bevegelse sende et digitalt signal til en ballong festet til en blokkfløyte. Resultatet er et herlig absurd og av-væpnende blokkfløytetut hver gang kameraet fanger noe av interesse.
Å hviske i store bokstaver
Utstillingens siste verk står allikevel igjen som dens sterkeste øyeblikk. Lawrence Abu Hamdan har i en årrekke jobbet med politikk, menneskerettigheter og lydens mulighet til å virkeliggjøre det som ellers kunne forblitt hemmelig. Videoen «Rubber Coated Bullets» er i så måte intet unntak, som tar utgangspunkt i transkripsjoner fra en rettsak hvor israelske militære anklages for drapene på to palestinske tenåringer. Bevisføringen i denne rettsaken er i stor grad basert på lydanalyser gjort av Abu Hamdan og hans team, og beviser at skuddene som drepte de to bevisst var forsøkt skjult som gummi-kuler.
Rettssaken forble utenfor offentligheten, og derfor finnes kun transkripsjonen tilgjengelig. Denne vises som undertekster, mens bevis- og billedmateriale presenteres i et kaldt, grått rom. Uten så mye som en lyd maler Abu Hamdan en grunnleggende urolighet, en brutal historie, og påpeker lyden og dens oversettelse som sentrale i at sannheten kommer frem.
Det er vanskelig å ordlegge kvalitetene til et verk som dette, men en ting kan vi med sikkerhet si: Det er lenge mellom hver gang et kunstverk slår så sterkt og så umiddelbart som dette.
Åpen løsning
Arbeidene holder alle høy kvalitet, og favner et stort spekter. Selv om noen krever dyp konsentrasjon og teoretisering, kan andre bare slukes og nytes. Denne bredden, som oppnås uten at verkene faller over hverandre, verken fysisk eller tematisk, er en av utstillingens sterkeste punkt.
Kurateringen virker bevisst å innta en oppmuntrende, heller enn en restriktiv rolle. Kobling til tema virker å være i stor grad opp til kunstnerne selv, og selv om det kanskje i noen få tilfeller kunne vært behov for en litt strengere hånd i utvelgelsen og presentasjonen av verkene, er helheten et fascinerende eksempel på hvordan kunsten og språket aldri helt kan skilles fra hverandre.
Alt i alt sitter vi igjen med en utstilling som bugner av visuelt og teoretisk overskudd, og et nyttårsønske om at Akershus kunstsenter skal fortsette å leve opp til hypen.
