Lukten av løsemidler sitter fortsatt i luften i de tre rommene som på rekke og rad utgjør utstillingslokalet hos LNM, Landsforeningen norske maleres egne visningsrom, som forøvrig også var Subjektprisen 2019-nominert, som om bildene fortsatt er våte og nettopp har blitt ferdigstilt før montering. Samtidig er det tydelig at verkene er preget av nitidig, tidkrevende arbeid og bearbeiding av billedflaten. Dette er ikke gjort i hui og hast.
Nesten 20 år etter sin forrige soloutstilling på LNM, er det igjen Espen Røises malerier som preger lokalet i Kvadraturen. Utstillingen er orientert rundt Røises nyere verk, alle produsert i hans atelier på Hovedøya utenfor Oslo, og består av en liten serie malerier i varierende størrelse. Den inkluderer også små spor fra prosessen – et lite fotografi, malingsflekker på en snekret treramme, samt en liten tegning på et ark revet ut av en skissebok. I kontrast til de kraftfulle maleriene, er den nyåpnede utstillingen, «Mellom elvene», stilrent og minimalistisk utført.
Å skape natur
Røise utforsker først og fremst naturen. Gjennom farger, lys og materialitet, og hovedsakelig med eggtempera og eggoljetempera på lerret. Det sies at han arbeider i landskapstradisjonen, men at han heller enn å male landskap skaper naturbilder.
I sin stillhet og tematikk blir den til en tankevekkende avslutning på året som har vært.
Maleriene er nonfigurative, fargerike og dekorative, men bærer ved nærmere øyesyn tydelig preg av røff og nesten manisk behandling og bearbeidelse. Røise bearbeider billedflaten i lag og over tid. Ved å legge på fargene, skrape de bort med kniv eller ved hjelp av malingsfjerner, for så å legge på igjen legges det også igjen spor av noe tidligere. Dette gjør at flatene blir komplekse i sin enkelthet. Røise maner frem og gjenskaper opplevelsen av natur, heller enn å avbilde den.
Patinaen fra fargene, lagene og sporene – sammen med den matte overflaten som er karakteristisk for eggtempera – gjør forråtnelsen og den fuktige skogbunnen til en gjennomgående assosiasjon, så vel som naturens evne til å fornye seg selv. Det som lever og råtner i sykluser, parallelt med oss. Det som springer ut, faller av og råtner bort – før det igjen oppstår på ny. Dette gjør han hele tiden med sporene etter det som var før, som bladene som slippes fra treet og legger seg i lag, sammen med kvister og skogbunn.
Gjennom teknikken, omformer og utfordrer Røise billedflaten. Maleriene vokser frem og blir nesten tredimensjonale og fotografiske når en tar seg tid til å betrakte dem. Plutselig dukker gjenskinnet fra elven opp blant de tilfeldige linjene og fargene.
Tradisjonelt, men enda virkningsfullt
Maleriene er taktisk plassert rundt i lokalet. Det første en ser når en kommer inn i lokalet er Røises mindre verker, som sammen følger rommene innover. Etter hvert som en beveger seg innover og rundt i lokalet, er det som om det åpner seg, og også de større verkene får vokse frem.
Etter et år med spennende utstillinger på LNM, som har utfordret både maleriet og utstillingsdesignet på ulike måter (Andreas Siqueland i sommer, blant annet), føles det her naturlig å vende tilbake til de tradisjonelle og rene, hvite veggene og lysstoffrør i taket. Ved å velge en klassisk tilnærming, prøver heller ikke utstillingen å være noe mer enn den trenger å være. Det oppleves ærlig og direkte. Gjennom de enkle grepene, får hvert maleri mengder av luft og rom, noe som kler uttrykket godt og åpner for refleksjon.
Enkelt og tankevekkende
Det oppleves kanskje litt enkelt, dette med natur. Vi omgir oss med det, er en naturlig del av det, og kanskje reflekterer vi heller ikke særlig over det. Samtidig lever vi nå i en tid der vi stadig minnes på at det som en gang virket konstant ikke nødvendigvis vil fortsette å være det. Selv om det er enkelte ting vi ikke kommer unna; vi er også en del av denne syklusen, uansett hvor mye vi enn skulle ønske å heve oss over det.
Røises malerier er et godt eksempel på at det som virker enkelt, ofte ikke er så enkelt. Det er komplekst og bærer med seg spor av det som har vært. Gjennom et stilrent utstillingsdesign får de rom til å bli noe mer enn de kanskje var tiltenkt å være, og i stillheten det medfører blir utstillingen en tankevekkende avslutning på året som har vært.