Henie Onstad kunstsenter har lansert store planer for utstillingsåret 2020 og sparker det hele i gang med en omfattende presentasjon av ingen ringere enn Pablo Picasso.

Som tittelen «Suite 347» indikerer, består utstillingen av 347 ulike grafiske blader. Utstillingen ble først vist i sin helhet i Norge på samme sted i 1981.

Den gang skapte utstillingen stort engasjement, som også var preget av diskusjon om hvorvidt Picassos arbeider var for vulgære i sin fremtoning. En kan absolutt si at hele Picassos suite preges av en dramatisk, sensuell og til tider erotisk karakter, men i dag kan den vel knapt sies å være verken upassende eller obskøn.

Det er omfattende, oppslukende og tidvis overveldende å bane seg gjennom den enorme mengden av grafiske uttrykk. Men Henie Onstad kunstsenter presenterer et smakfullt utstillingsdesign, med et elegant, labyrintisk preg. Det krever noe av betrakteren, men gir minst like mye tilbake som man investerer. Dette er en utstilling man burde sette av ekstra tid til å utforske, med et enormt fordypningpotensiale.

Kampen om Y-blokken

Kunstsentret har med utstillingen valgt å understreke sitt standpunkt i diskusjonen rundt Regjeringskvartalet. «Museer er ikke nøytrale», slik Nordnorsk kunstmuseum-direktør Jérémie McGowan også stadig forfekter. De trekker frem flere av Picasso-verkene som pryder området og tydeliggjør sitt engasjement for å bevare den mye omdiskuterte Y-blokken i Oslo. Dette gir utstillingen «Picasso 347» en ekstra dimensjon, et tydelig ståsted og en retning, som sammen gjør utstillingen hardtslående og særdeles aktuell.

Det er modig av et kunstsenter på statsbudsjettet å ta stilling i en slik sak. Det er dessuten musikalsk – av en arkitektonisk, modernistisk perle – å rette søkelyset mot sin utrydningstruede søster.

Etter at siste beskjed rundt vedtak om rivning kom i slutten av desember, har de mange engasjerte – deriblant Henie Onstad kunstsenter – snudd seg til statsministeren i et samlet opprop for å snu vedtaket. Det oppleves derfor symbolsk å bevege seg rundt i lokalet, som om kampen om Y-blokka for Henie Onstad har kulminert i denne utstillingen.

For som kjent er Y-blokka utsmykket med to ikoniske verk av Pablo Picasso, i samarbeid med nordmannen Carl Nesjar.

En egen del av «Picasso 347» tar form som en salgs hyllest til samarbeidet mellom de to, og her har kunstsentret blåst opp tegninger «fritt etter» Picasso-motivene som preger Y-blokken og Høyblokka i Regjeringskvartalet. Motivene «Fiskerne» og «Måken» er lett gjenkjennelige, om ikke eksakte kopier. Dette grepet tydeliggjør deres budskap, og fremmer blant annet deres bekymring for at det ikke vil være mulig å flytte disse verkene i uten at de blir skadet eller ødelagt. På så måte fremstår utstillingen ikke bare som en reaktualisering av det forrige århundrets kanskje aller viktigste kunstner, ifølge mange teoretikere, men også et hyperaktuell innlegg til dagens debatt.

Et tilbakeblikk

Selv om «Suite 347» ikke har noe overordnet tematisk budskap, kan den sees som et slags biografisk tilbakeblikk på den verdensberømte spanjolens liv og virke. Her møter vi fortelleren Picasso gjennom sitt ekspressive formspråk, og ikke uten en god dose humor.

I sin helhet ble serien konstruert i løpet av et svært kort tidsrom, fra mars til oktober av 1968, men serien gir likefullt et fyldig innblikk i Picassos liv og virke med en omfattende presentasjon av ulike grafiske teknikker, formater og utrykk. Dette var den nest siste serien kunstneren laget før sin død i 1973, og er en heftig demonstrasjon av hans enestående arbeidskapasitet.

Et hovedmotiv i «Suite 347» er kvinnen, et velkjent motiv gjennom hele Picassos virke, og hun er på alle måter svært prominent i denne serien. At dette ble produsert på tampen av livet skinner tydelig gjennom her, ofte med et humoristisk blikk, men underliggende man kan muligens også ense noe litt sårt. I løpet av serien får man nemlig et bilde av den unge vakre modellen som blir beglodd av den aldrende, stadig mer skrøpelige kunstneren.

Om identitet

En annen gjenganger i utstillingen er mengdene av referanser til den historiske kunsten, den spanske kulturen og innflytelsen fra andre spanske storheter. Kunstneren, både i form av ham selv, men også i form av historiske tungvektere som El Greco, Velazques eller Goya, dukker stadig opp sammen med referanser til det skapende arbeidet. Han både parafraserer og parodierer de tidligere mesterne. I «Suite 347» tematiserer Picasso det å være kunstner; den til tider frustrerende, men også altoppslukende skapende prosessen som utgjør kunstnerskapet.

Gjennomgående finnes det flere ulike referanser til ham selv, både som ung gutt og som den aldrende mannen som ser tilbake på et levd liv. Vi ser også referanser til hele hans unike uttrykk, og totalt sett oppleves det nærmest som en oppsummering av kunstneres formale språk, fra start til slutt.

Tenk det. At en utstilling på Høvikodden evner å omfavne så mye.