Ført i pennen av den norske kunstkritikeren Lars Elton, kjent fra blant annet VG og Dagsavisen, har redaksjonen i det nystartede nettstedet Kunstavisen publisert kommentaren «Fra blendahvitt til en miks av farger».
Er det årets kleineste overskrift?
Saken omhandler vinneren av Sparebankstiftelsen DNBs kunstnerstipend, og tittelens fargeanalogi refererer til den prisvinnende kunstnerens hudfarge. Ja, du leste rett.
Perplekse leser vi videre, bare for å undersøke om vi har misforstått tekstens innholdsmessige tyngde. Dessverre er det da vi finner ut at Lars Elton faktisk virker å mene at representasjon i kunstfeltet har gått altfor langt.
Dualistisk forestilling med Elton i hovedrollen
Artikkelen er en dualistisk forestilling, bestående av Elton som representant for en etnisk hvit kunstkritikermann, som generøst slår et slag for en «gledelig» utvikling hvor kunstnere med minoritetsbakgrunn har begynt å markere seg på den norske kunstscenen.
Samtidig mener Elton det er foruroligende når en overvekt av «innvandrere» i juryen resulterte i at Ngoma med minoritetsbakgrunn vant den gjeve prisen.
Det er provoserende å lese hvordan Elton overskygger Germain Ngomas kunstnerskap og profesjonalitet gjennom en regressiv retorikk som reduserer det hele til en representasjonssak, samtidig som det er vanskelig å ta Elton seriøst. For uten å kalle ham en fanatiker, kan man mellom linjene lese Eltons frykt for at representasjon kan og vil gå foran kvalitet i fremtiden.
Spekulerer i hvorfor Ngoma vant
«I tillegg til at to av tre nominerte er født i Afrika, er det verdt å merke seg at prisjuryen ble ledet av en kunstner med innvandrerbakgrunn, iranskfødte Behzad Farazollahi.»
Javel, boomer!
Men det er først her det begynner å bli ille:
«Siden jeg ikke har vært flue på veggen under juryens forhandlinger, kan jeg ikke si noe om hvem som foreslo de nominerte kunstnerne. Men vi kan bare spekulere på hvordan nominasjonslisten hadde sett ut hvis juryen hadde vært sammensatt av utelukkende etniske nordmenn».
Lars Elton virker å ha en påtatt holdning til innvandring og representasjon i kunstverdenen. Og i artikkelen bryr han seg nesten bare om hvor kunstnerne er født, hvilken hudfarge de har og hvor de kommer fra. Men det verste er nok at det hele bare er bygd på spekulasjoner i at resultatet ville være annerledes dersom juryen var hvit.
Regressiv monolog
I Lars Eltons kritikk begynner vi raskt å undre hvem som egentlig er målgruppen. Det må være gamlinger som ikke har fulgt med på den norske kunstscenen i det siste.
Kritikken oppsummerer stort sett statistikk om innvandrere i Norge og gjør stort poeng ut av at juryen, på fem personer, inneholder hele tre personer med innvandrerbakgrunn eller multikulturell bakgrunn. Da konkluderer han slik:
«Det er veldig uvanlig at totalt sett over femti prosent har innvandrerbakgrunn blant de nominerte og i juryen. Det tilfredsstiller definitivt ikke ønsket om demografisk representasjon nevnt tidligere.»
Heldigvis fortsetter han:
«Men når vi tar i betraktning at skjevfordelingen har dominert i veldig mange år, bør vi være rause nok til å akseptere dette.»
Er det virkelig noe å gjøre så stort poeng ut av?
Mange reaksjoner
Dette er såre temaer for mange, kanskje altfor sårt. Men det er fullt mulig å skrive verdige tekster om kunst, mangfold og representasjon, eller å diskutere problemstillingene knyttet til blendahvite juryer, helt uten å spekulere.
For vi er nok ikke alene som reagerer. Juryleder for Sparebankstiftelsen DNBs kunststipend i 2019, Behzad Farazollahi, kommer med følgende uttalelse:
– Det jeg setter spørsmålstegn ved i denne artikkelen, er det imperialistiske synet som fremmer hudfargen og bakgrunnen til kunstnerne og jurymedlemmene som hovedelement i en sak der kunstnerisk prestasjon eller kvalitet burde vært prioritert. Intensjonene er nok ikke vonde, men utfallet av denne artikkelen burde vært diskutert mer i redaksjonen, skriver Farazollahi til Subjekt.
Han fortsetter:
– Å starte artikkelen med å skrive ‘Ingen bombe at stipendet er tildelt en farget kunstner’ i 2020 er langt over streken etter min forståelse.
Mange andre er enige med ham. Kunsthistoriker og kritiker Sara R. Yazdani, deriblant.
– Denne typen kunskritikk er problematisk og urovekkende, sier Yazdani til Subjekt, og fortsetter:
– Mens utstillingen på Oslo kunstforening viser verk framlagt i en dyptgående presentasjon, har Kunstavisen og Lars Eltons kommentar til utstillingen og kunstnerne heller hengt seg helt opp i å definere kunstnerne som innvandrere eller «etnisk norske». Dette strider mot kunstdiskursen som ønsker å utfordre ideene om «oss» og «dem» i vår antropocene tidsalder.
Gjev pris
DNBs prestisjefylte kunststipend har siden 2008 blitt tildelt en av tre nominerte kunstnere. Prisen er på 200.000 kroner, med en påfølgende trio-utstilling på Oslo kunstforening, hvor alle de nominerte viser seg fram. Nylig ble det kjent at Germain Ngoma (født i 1953) vant kunststipendet for i år. Dermed danket han ut sine med-nominerte, fotokunstner Kamilla Langeland (1989) og maler Wendimagegn Belete (1986).
Germain Ngoma er skulpturkunstner med spesialisering innenfor metall. Han er født i Zimbabwe og oppvokst i Zambia, men har også undervist som lærer ved Kunstakademiet i Oslo i en årrekke. Han er blant landets fremste innen metall og skulptur og har dessuten stilt ut på store institusjoner i inn- og utland, med et kunstnerskap som spenner seg over flere tiår.
Oppdatert 14.23: Kunstavisen trekker kritikken. Redaktøren beklager den publisistiske avgjørelsen.
