Galleri Ismene har hatt kontakt med Bertil Hansson i snart 25 år, og denne utstillingen har vært under planlegging lenge. (Foto: Galleri Ismene.)
Til platt minne for Bertil Hansson

Et fengslende kunstnerskap som blekner i en ensformig fremstilling

De spennende sidene av Bertil Hanssons kunst forsvinner i ensformig utvalg og plassering av verk. Harmoni behøver ikke nødvendigvis være monotoni, skriver Subjekts anmelder.
Saken er Galleri Ismene huser utstillingen «Bertil Hansson til minne» som skal stå ut januar.

Galleri ismene dunster av grønnsåpe og grundig husvask etter vernissagen dagen før. Lokalet er gammelt, og treveggene har et hjemmekoselig preg. Det er lyst og åpent, og oppleves nærmest som sterilt med den stramme grønnsåpelukten i minne. Bertil Hanssons verk henger etter hverandre innover hele lokalet. Vi forstår dermed tidlig at det ikke ligger noen overraskelser på lur, og at man får det man kan forvente fra Hansson, med tanke på hans repertoar – kjent for sitt poetiske og varsomme formspråk.

Utstillingen har vært under planlegging over lengre tid, og til slutt endte den dessverre opp med å bli en minneutstilling, grunnet Bertil Hanssons bortgang. Hansson er en non-figurativ maler som opererer innen mange medier, og i denne utstillingen har han bidratt med malerier, akvareller og grafiske arbeider.

Bildene skapes spontant; de planlegges ikke. Hansson visualiserer sine egne inntrykk og følelser inspirert av det mange kan oppfatte som ubetydelige detaljer i naturen, med farger, bevegelser og lysspill. Dessverre forsvinner mye av det som er spennende med Hanssons kunstnerskap i ensformig kuratering, og blir ikke helt den utstillingen vi håpet på å møte.

Bertil Hansson "On the ground"
Etsningen «On the ground» bringer et glimt av farge inn i galleriet. (Foto: Galleri ismene.)

Indre poesi

Utstillingen «Bertil Hansson til minne» har en kjølig atmosfære, til tross for lune trevegger og verk preget av varme fargetoner. I en annen anmeldelse har det blitt sagt at Hansson skaper poesi i farger. Her har han anvendt organiske former og varme farger for å fremheve inspirasjonen som ligger til grunn for motivene. I enkelte av verkene kan man til og med fornemme glimt av naturelementer og landskap. Andre viser heller skiftninger i lyset, med lette fargespill foran en dus bakgrunn.

Resultatet er vakkert og drømmende, vi får assosiasjoner til solglimt gjennom skog og kratt, og kystlinjer med skjær. Det mest interessante med utstillingen er hvordan Hansson abstraherer de minste detaljene fra naturen til det ubeskrivelige, så det betrakteren sitter igjen med er vage hint om landskap og lyset fra den svenske sommeren.

Bertil Hanssons «Ljus» er et av oljemaleriene i utstillignen. (Foto: Galleri Ismene.)

Mangler dynamikk og liv

Hansson er med andre ord teknisk dyktig, og skaper dessuten vakre bilder. Det andre har kalt for en «Hanssonsk signatur» er også klart til stede i utstillingen, som består av det som oppleves som tusen verk, men dette er selvfølgelig en overdrivelse. Det er lite som skiller seg nevneverdig ut, bildene er svært homogene i uttrykk. De er vakre, og har farger som spiller godt mot hverandre, men utstillingen som helhet mangler variasjon og liv – dynamikk og vitalitet.

Enkelte verk har en viss dynamikk for seg selv. Hansson veksler mellom ulike uttrykk, og dette har en positiv effekt på helheten. Han har tatt mer vågale fargevalg i akvarellene, som nesten skvulper over rammen. Etsningene har de mest spennende lysspillene, der gløtt av lys titter frem og beveger seg lett. De har en levende strek eller en liten eksplosjon av farge i ellers ganske bleke omgivelser.

Det sagt: Selv de mer dynamiske verkene holder ikke oppmerksomheten vår lenge. Vi vandrer fra verk til verk og ser på nyansene, fargeforskjellene og størrelsen på malingsstrøk. Enten er dette et bevis på at dagens unge ikke eier konsentrasjonsevne, eller så er utstillingen noe ensformig.

Hanssons kunstnerskap var enhetlig, men ikke ensformig. (Foto: Galleri Ismene.)

Bryt ut av monotonien!

Utstillingen representerer Hanssons karakteristiske stil på en god måte, men utover å vise at han kunne anvende ulike metoder, får den ikke frem bredden i hans repertoar. Hanssons kunstnerskap var enhetlig, men resultatet som presenteres i utstillingen blir i overkant harmonisk og ensformig. Den er ikke kjedelig, for enkeltverkene er visuelt tilfredsstillende, men sammensetningen av verk i denne utstillingen klarer ikke å fremheve de gode sidene av kunsten på en tilfredsstillende måte.

Særpreget i maleriene blir borte når de er plassert på rekke og rad på denne måten, uten noen form for variasjon. Noen enkle grep hadde vært nok til å få frem poesien i Hanssons bilder. Alt denne utstillingen behøver er en brytning ut av monotonien.