Ingmar Bergman er kjent for sitt legendariske år, 1957, hvor han regisserte to av filmhistoriens høyest aktede filmer og hadde regien på store teateroppsetninger og hørespill. 2020 kan bli dette året for Norges kanskje fremste nålevende teaterregissør, Kjersti Horn, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Dag Jenssen.)
Stor utvikling fra Kjersti Horn

Beviser nok en gang hvor viktig Kjersti Horn er for norsk teater

Og det til tross for at «Kven drap far min» ikke er teaterregissørens beste stykke, skriver Subjekts anmelder.
Saken er Kjersti Horn har fullført triogien basert på Édouard Louis litteratur. «Kven drap far min» spilles på Det norske teatret.

Ingmar Bergman er kjent for sitt legendariske år, 1957, da han regisserte to av filmhistoriens høyest aktede filmer. Samt hadde han regien på store teateroppsetninger og hørespill dette året.

2019, med «Raskolnikov», «Scener fra et ekteskap» og «Kven drap far min», som spiller inn i 2020, har ikke vært noe dårligere år for Kjersti Horn, som kanskje har blitt Norges fremste teaterregissør.

De to førstnevnte stykkene var begge nominert til Subjektprisen 2019 for beste scenekunst, og hun har også utmerket seg med andre teaterforestillinger gjennom året.

Kjersti Horn fullfører trilogien basert på Édouard Louis litteratur. (Foto: Dag Jenssen)

Nye grep

Emil Johnsen, som nærmest har blitt Kjersti Horns muse, har gjennom de siste årene vist seg som en av de mest solide norske skuespillerne. Alene er han nesten alltid blant det aller beste ved et stykke han spiller i.

I «Kven drap far min» har regissøren fått Johnsen helt for seg selv, da hun fullfører Édouard Louis’ trilogi om den brutale faren, om velferdsstaten som sviktet og dagens Frankrike.

Det er ikke utenkelig at Horns oppsetninger er et frempek på hva som venter teaterkunsten. Hun eksprimenterer ofte med video, også her, men på sedvanlig vis eksperimenterer hun og utvider horisonten på hennes samlede kunstneriske prosjekt.

Scenen lyses utelukkene opp av skuespillernes mobil-lommelykter, og scenebildet er fremlagt nøkternt. En plastduk, hvor det skrives Rasist med rød leppestift, er hengt opp foran scenen, som projiserer et direktekringkastet webkamera, plassert bak duken. Det er friskt.

I store deler av stykket snakker Johnsen inn i kameraet, som en bekjennelse og et nødrop, til hans far og til Frankrike som ifølge ham svikter samfunnets svakeste.

Grepet virker som en utprøving fra scenograf Sven Haraldsson og regissør Kjersti Horn, heller enn et ferdigstilt uttrykk. Enda det både er en kreativt og en utfordrende utforming, er stykket mindre ambisiøst enn andre prosjekter regissert av Horn i det siste. Forsøket er kanskje en generalprøve til et større prosjekt, for med «Kven drap far min», som hun tar med seg inn i det nye tiåret, viser hun også hvordan hun kan fornye seg, og ikke forbli i satte rammer.

De tekniske grepene er innoative og dristige. Igjen fornyer Kjersti Horn sitt kunsteriske prosjekt. (Foto: Dag Jenssen)

Sterk fremførelse av mindre vellykket tekst

Horn har flere ganger rettferdiggjort valget om å dramatisere bøker, fremfor å sette opp dramatikk, og det gjør hun også her. Men teksten er ikke hva vi vil huske stykket for. Johnsen gjør en fantastisk jobb med å spille den, og vi har nesten aldri sett ham sårere, enn når han tar i bruk alle vonde følelser for å fortelle den unge franske forfatterens historie. 

Utgangspunktet har dessverre mange dødpunkter. Ikke alle historiene er like treffende, og teksten fungerer kanskje ikke like godt som teater-monolog som den gjør som bok. Det er brutale skildringer vi vitner til, men vi får også på følelsen av at noe har gått tapt. Det er enkelte høydepunkter, blant annet avslutningen som slår hardt, men teksten klarer aldri å bevege slik den burde.

Hvor problematisk dette blir er diskutabelt, for fremførelsen er mer enn imponerende, og Haraldssons tekniske grep er visuelt slående. Erik Hedin, som har hatt ansvar for lyd, utmerker seg også ved å skape en intensitet, og sammen med Johnsen utvikles det et ubehag som vi nesten ønsker å være foruten.

Emil Johnsen har ingen problemer med å bære scenen, og tilføyer sterke følelser til monologen om Frankrikes svik mot arbeiderklassen. (Foto: Dag Jenssen)

Stor utvikling 

«Kven drap far min» viser til stor utvikling, enda det ikke er blant Kjersti Horns beste oppsetninger.

Kanskje dette er et mellomstykke i vente på noe større, eller for å lande etter mastodonten «Raskolnikov» tidligere i høst.

Stykket beviser altså enda en gang hvor viktig Horn er for norsk teater, til tross for at «Kven drap far min» ikke er hennes beste oppsetning. Det er til stor glede at hun til våren skal sette opp Henrik Ibsens «Brand» på Bergen nasjonale scene.