Lindsay Clancy er en amerikansk mor fra Massachusetts som i januar 2023 drepte sine tre barn. Etterpå prøvde hun å ta sitt eget liv og ble varig lam av selvmordsforsøket. Clancy har erkjent at hun drepte barna, men nekter strafferettslig ansvar på grunn av det som hevdes å være en postpartum psykose. Påtalemyndigheten mener derimot […]
Lindsay Clancy er en amerikansk mor fra Massachusetts som i januar 2023 drepte sine tre barn. Etterpå prøvde hun å ta sitt eget liv og ble varig lam av selvmordsforsøket.
Clancy har erkjent at hun drepte barna, men nekter strafferettslig ansvar på grunn av det som hevdes å være en postpartum psykose. Påtalemyndigheten mener derimot at drapene var planlagt, og at hun var i stand til å forstå hva hun gjorde. Saken er nå oppe for retten, og sluttprosedyrene ble holdt 27. august.
Samtidig som rettssaken har gått sin gang, har en annen diskusjon utspilt seg i mediene. Problemet som adresseres, er den manglende forståelsen og støtten for kvinner som sliter med psykiske problemer knyttet til perioden etter fødsel.
Mødre på Tiktok filmer seg selv mens de kaster is i badekar, har raseriutbrudd og gråter ved siden av barna sine under teksten «Same, Lindsay». De får enorm respons. Over 300 kvinner møtte nylig opp utenfor retten iført rosa for å vise sin støtte til Clancy, noen av dem med deres egne barn i armene.
Hvorfor er så mange kvinners første instinkt når de ser en mor som har drept sine tre barn, å speile morderen i seg selv?
Les også: Sosiale medier har nesten utryddet personlig smak. Velkommen til «tasteslop»-helvetet
Egosentrisk kultur
Reaksjonene fra disse kvinnene vitner om et ønske om å selv bli sett og forstått. Spørsmålet er bare hvilken forståelse som ønskes.
At den psykiske helsetjenesten er for dårlig, er det ingen tvil om. Også i et land som Norge får man ikke nødvendigvis tilstrekkelig psykisk helsehjelp selv om man oppsøker det. Dette er et reelt samfunnsproblem som vi må ta på alvor. Problemet oppstår når ønsket om forståelse også innebærer et ønske om aksept og normalisering av uakseptabel oppførsel.
I en studie fra 2025 analyserte forskere 180 Tiktok-videoer fra omsorgspersoner som de klassifiserte som psykisk mishandling. Videoene innebar blant annet skremming, ydmykelse, håning og bevisst provokasjon av barn. Barnas reaksjoner ble deretter brukt som underholdning. Forskerne pekte på at Tiktok kan bidra til å normalisere og belønne slik oppførsel gjennom likes og kommentarer.
Det er nettopp denne normaliseringen jeg mener er skadelig når vi ser på mødres forsvar av Lindsay Clancy. Tre barn ble brutalt kvelt av deres egen mor. Likevel handler den offentlige samtalen nå om at offeret i rettssaken er barnemorderen, og ikke barna som ble drept. At empatien med Lindsay overskygger empatien for de tre barna, er sjokkerende.
Kanskje er dette et resultat av at kvinner projiserer sine egne utfordringer over på Clancy; og gjennom dette gjør seg selv til sentrum for fortellingen.
Les også: Inflasjon i skjønnhet: Det er blitt radikalt å se ut som seg selv
Forståelse eller ansvarsfraskrivelse?
I essayet «The Mother Archetype» (1938) skriver psykiateren Carl G. Jung om moderarketypen.
Ifølge ham er arketyper grunnleggende mønstre som går igjen universelt i menneskers psykologi. Jung beskriver blant annet en mørk side av denne skikkelsen: «[…] morsarketypen kan betegne alt som er hemmelig, skjult og mørkt; avgrunnen, de dødes verden, alt som sluker, forfører og forgifter, som er skremmende og uunngåelig som skjebnen.» Det mørke er altså iboende i mennesket, og noe vi må forholde oss til. Men det er forskjell på å erkjenne sine mørke sider og å aktivt dyrke eller fraskrive seg ansvar for dem.
Å ta ansvar for sitt eget mørke betyr ikke at man ikke kan ha det vanskelig. Men uansett hvordan man vrir og vender på det, vil den ansvarsfraskrivelsen som vi ser blant noen kvinner i dag, til slutt gå utover barna deres. En ustabil forelder kan påføre barn traumer og psykiske problemer som de vil streve med også senere i livet. Derfor er dette en oppførsel som hverken bør normaliseres eller rettferdiggjøres.
Les også: Nok en presseetisk tvilsom TV 2-sak. Nok en unødvendig FRP-avgang
Morskapets glemte idealer
Det kan imidlertid virke som om det er blitt viktigere å synliggjøre egne frustrasjoner og rette pekefingeren mot andre enn å stille krav til seg selv. Også i Norge ser vi at barn i økende grad fremstilles som en byrde.
I januar gikk en mor ut i Aftenposten og sa at hun «hater å være mamma», som en kritikk til forventningene og kravene som stilles til mødre.
Kanskje er denne ansvarsfraskrivelsen et resultat av at vi ikke lenger har noen klare idealer å strekke oss etter. Uten idealer om hva som er godt, har vi ingen tydelig retning for hva vi skal prøve å bli bedre på.
For hva kjennetegner en god mor? På samme måte som morsarketypen har en mørk og feilbarlig side, skriver Jung at hun også er forbundet med dyder som omsorg, sympati og beskyttelse. Hun forbindes også med en hage eller en brønn; bilder på den nærende tryggheten en mor kan gi barnet sitt.
Morskapet innebærer et ansvar for å håndtere vanskelige følelser uten at de går utover barnet. Når egne følelser får stå i sentrum, risikerer man å bruke morskapets krevende sider som en begrunnelse for å fraskrive seg ansvaret for dem.
Støtten til Lindsay Clancy viser hva som kan skje når mørket ikke lenger møtes med en grense, og det kreves at vi skal ha sympati for dem som lar sin egen fortvilelse gå utover barna sine. Men å filme et psykisk sammenbrudd mens barnet ditt skriker i bakgrunnen, er uakseptabel oppførsel.
Det fortjener ingen sympati, men en bekymringsmelding til barnevernet.
Les også: Å dømme menn for voldtekt kun basert på anklager, er den nye feminismens våte drøm
