Få utstillinger er så slående perfekt satt sammen som den som vises på Frognergalleriet OSL Contemporary akkurat nå.

Der vises soloutstillingen «Breathing, Together» av den norske kunstfotografen Bjarne Bare. Med sine 34 år er han fortsatt ung og lovende i kunstverden. Samtidig er han også en av de fremste fotokunstnerne vi har.

Utstillingen består av et utvalg av arbeider produsert de siste to årene. Gjennom tolv fotografier i storformat, som gjennomgående bunner i dikotomiske kontraster – lyst versus mørkt, stillestående versus bevegende – viser Bare en særpreget, velutviklet estetikk som åpner inn mot et dypt konseptuelt landskap som etterlater oss glanende, betraktende.

Hvert bilde samspiller med de andre på et estetisk plan, i tillegg til å bære den samme suggererende kvaliteten. Det er det som gjør utstillingen så dynamisk, konsistent og helhetlig; bildenes kommunikative evner til både tiltrekning og henvisning, innbydende og utvidende.

Tidsmessig tematikk

Fotografiene inneholder mye tekstur og materialitet – stein, støv, sand – noe som får dem til å angå det elementære. Det finnes noe nøkternt og bortvendt i dem, en slags stillhet, uten at de på noen måte er anemiske. Bildenes kontraster gjør dem dynamiske, for eksempel ved måten de motsetter det harde og det myke, som sanddynelignende steinformasjoner, eller det ømme blikket hos en racerbilsjåfør. Og den iøynefallende kontrasten mellom svart og hvitt gjør uttrykket rent og klart, uten å være glattpolert.

Utstillingens tematiske dimensjon dreier seg hovedsakelig om tid, hvor kontrasten mellom bevegelse og stillstand inngår. Bildet av en gammel, uttørket elv vekker tanker om klimaendringer, men viser også en frysning av tid. Elvens endeløse bevegelse finnes nå kun som et forsteinet spor. Et annet bilde viser en fem tusen år gammel relikvie fra Sentral-Amerika, en gjenstand som er fastlåst i situasjonen som symbolet på en svunnen tid.

Flere av bildene viser ulike gjenstander som er rester av historie, deriblant statuer og bygninger. Disse gjenstandene har en langsomhet over seg, mens racer-estetikken medbringer en motstående hurtighet. Fotografiet selv vil imidlertid alltid være et forsteinet øyeblikk – slik blir det skjøvet ut av tidens lineære retning.

Samfunnskritisk understrøm

Gjennomgående bærer bildene preg av underliggende samfunnskritikk, som for eksempel i fotografiet «The Nostalgic», hvor vi ser en statuett av to personer som holder rundt hverandre. Bildet peker på en menneskeskapt tidsfrysning: den nostalgiske er tankemessig fastlåst i en spesifikk tidsperiode, og stiller seg dermed imot endring. Politisk sett er nostalgi et virkemiddel som ofte brukes i høyrevendt propaganda, og handler grunnleggende sett om menneskeskapt historiefortelling og iscenesettelse.

I fotografiet «Vocho», som viser detaljer fra en bil, får betrakteren innblikk i det teknologiske som vi vanligvis er blottet for, som angår maskineri, arbeidskraft og håndverk. Bilen har også en nostalgisk konnotasjon: Volkswagen-bobla oppsto under andre verdenskrig av tyskerne, og har siden vært et europeisk symbol. De siste 20-30 årene har den imidlertid blitt produsert i Mexico. Hvis man går nærmere fotografiet ser man at Mexico står stemplet på de ulike delene. Bilens indre organer er eksponert for oss, og slik avslører fotografiet illusjonen om identitet.

Innbydende og utvidende

Den overordnede tematikken i Bares utstilling er klar uten å være overtydelig eller forslitt. Noen av fotografiene er også selvrefleksive, det vil si at de sier noe om hva et bilde er og innebærer. Det selvrefleksive aspektet fremkommer i bildet av fargekodede lyspærer i et reklameskilt, og i bildet av den flate grunnmuren hvor figurer så vidt er hogget ut. Bildene kan sies å være utklipp av et større teknisk system, og har dermed en konseptuell link med tanken om menneskeskapte system knyttet til tid og identitet.

Utstillingens konseptuelle bakteppe fremkommer ikke nødvendigvis ved første øyekast, noe som gjør bildene åpne. De rommer mye, men er ikke innsnevret av et konseptuelt utgangspunkt. Ofte kan avbildning tenkes som en avgrensning, at du skjærer noe ut av virkeligheten og plasserer det innenfor en ramme. Men Bares verk er slående dynamiske; de er insinuerende, antydende, på sett og vis hemmelighetsfulle. De leder deg forsiktig an til videre refleksjon og et dyptgående meningsinnhold.