En doktorgrad i kunstnerisk utviklingsarbeid er presentert som utstilling på Kunsthall 3,14 i Bergen. Både metaforisk, men også helt seriøst.
Bak arbeidene er kunstneren Kjersti Sundland (47), som de siste årene vært doktorgradsstipendiat ved Kunstakademiet i Bergen. Dette forskningsarbeidet har nå resultert i «Concepts of O», en utstilling bestående av svimlende mengder informasjon, arkivmateriale og kunstverk om mystisk vitenskap.
Dessverre faller den i sin egen, opplagte fallgruve. Som publikum oppleves «Concepts of O» som en doktorgradsoppgave å orientere seg gjennom, i sitt uoversiktlige, vanskelig tilgjengelige og svakt formidlede materiale, selv om tematikken – for den som overkommer alle barrierene – kan vokse seg spennende på en.
Avviklet forskning på avveie
«Concepts of O» baserer seg på avviklet forskning innenfor det okkulte i vitenskapen. Vanskelig nok for gammel vitenskap. Med lyd, foto og video gjenopptar utstillingen forlatte teorier og dokumenterte tilfeller av mystiske hendelser. Det kan være seg en telepatisk hest, en klarsynt politiassistent eller teorien om hvordan salamandere kan gro ut en ny lem.
Å presentere dette i kunsthallens lokaler vekker en rekke spørsmål, blant annet om hvem kunsthallen er til for. Akademiaen eller folk flest? Vitenskapen eller opplevelsen? Kunsthallen, som vanligvis viser mer politisk kunst, får sannelig utfordret sitt publikum.
Kunst kan være både forskning og formidling. En utforskning av materialet, og presentasjon av det sanselige. Men uansett krever en slik utstilling streng redigering for å bli best mulig.
Gjennomgående står Kjersti Sundlands personlige overbevisning av historiene sentralt. Det er, om noe, en fascinerende inngang til å gjenoppdage forlatt forskning. For på sitt beste er «Concepts of O» et tverrfaglig eksperiment i å jobbe på glemte måter, men på den annen side er den også en mislykket formidlet presentasjon av tilsynelatende endeløs research.
Det okkulte som forsvinner
Kobber er et gjennomgående element i utstillingen. Mer enn halvparten av kobberet som utvinnes i dag brukes til elektrisk utstyr, særlig strømledninger. Metallet brukes i utstillingen på grunn av dets ledende egenskaper, og knyttes opp til ordet «tele» (telekommunikasjon, telepati). Det er et ledende metall, som nå fases ut til fordel for fiberoptikk innen kommunikasjon. I tillegg var kobber brukt som materiale til å lage mynter i Norge fra slutten av 1700-tallet, som knytter utstillingen til tiden da det historiske lokalet huset Norges bank. Metallet, som siden Kobberalderen har bidratt til teknologiske fremskritt, blir en link mellom oldtiden, nåtiden, det okkulte og det hverdagslige.
Alt man lærer seg ved å sette seg inn i en forskningsutstilling. For her vises kobberskulpturer parallelt med bilder av tidligere telepatiske eksperimenter mellom mennesker og dyr, og teorier om transetilstandens helbredende potensialer – forskning som gradvis forsvinner fra dagsplan. På en tavlevegg finner vi krittegninger av symboler fra over 200 år gammel teori om helbredende magnetisme, og elektriske målinger i mennesket og salamanderen.
Det er omfattende vitenskapelig research som kunstneren tar ut på for å drøfte i. En spennende og i utgangspunktet publikumsorientert tilnærming til vitenskap. Kjersti Sundland skaper jo opplevelser av det så tungt teoretiske og akademiske.
Løse tråder
Men kan det bidra like mye til forvirringen?
Etter stengetid på utvalgte dager, kan man delta i hypnose-eksperimentet «Magnetic Sleep», som er et samarbeid mellom kunstneren og hypnoterapeuten Martin Mikkelsen. På de samme benkene som brukes til hypnosen, finner vi på dagtid lydverket «Night Number Five in a Series of Seven». Fra en ryddig klynge i taket henger det sorte ledninger koblet til hvert sitt headset, plassert ved siden av en avis på hver sin polstrede benk med kobber-bein.
Stemmene i lydklippet sier ting som ikke alltid gir mening, litt som om de forklarer en drøm. Lydfilen blir pålagt forstyrrelser, som får stemmene til å komme inn og ut av rekkevidde, til tider mumlende og uklare. Doktorgraden i sin helhet har tittelen «In the Presence of Phantoms» (2016-2020), en tittel som fanger opp den snikende, litt ekle følelsen vi får av lydverket.
Språkbruken er gjennomgående forvirrende i utstillingen, et sted mellom symbolsk og performativ. Tempoet er sakte og jevnt, som noen i hypnotisk transe. Utstillingens fokus på energioverføring hos mennesker og dyr og i teknologi, tar opp spørsmålet om hvordan tradisjoner som hypnose eller telepati oppfattes opp gjennom tidene. Dessverre får vi iblant følelsen av å se gjennom en endeløs rekke med løse assosiasjoner.
Kunst som metode i akademisk kontekst
En slik PhD kobler sammen to felt: Kunst og akademia. Oppdraget er å produsere ny kunnskap. Til forskjell fra annen forskning, er kunstneren med på å produsere deler av undersøkelsen i form av kunstverk. Kunnskapsproduksjonen blir derfor ikke basert på objektiv faktabehandlig, men også for eksempel affekt (følelser, håp, fornemmelser) og uferdig tenkning.
Samtidig, og til forskjell fra annen kunst, må kunstnerisk utviklingsarbeid svare til akademiske krav. Siden arbeidet utføres i akademia, må det til slutt kunne vurderes i henhold til noen kriterier. Kunstnerisk praksis i en forskningskontekst innebærer gjerne såkalt taus kunnskap – hvordan man bare vet at noe er riktig, selvom man ikke klarer å forklare hvorfor. Med dette begrepet kan kunstneren for eksempel legitimere bruken av kunstverk som metode i akademisk kontekst.
Alt dette kan til tider by på problemer i en utstillingskontekst. Fordi kunstneren blir så til de grader ekspert på sitt arbeid, blir materialet til tider ugjennomtrengelig. Det som presenteres er både kunstverk og research, som forstås i tung akademisk kontekst, men for «mannen i gata» er dette rett og slett utilgjengelig. «Concepts of O» mangler et fokusert, redigert utvalg, men heldigvis vinner utstillingen på affekt.
