Over 40 stiller opp fra norsk presse. Astrup Fearnley-utstillingen «Alpha Crucis» er dermed blant de utstillingene som i forkant av åpningen har vekket mest interesse.
De skal fremme kunstnerskap fra en rekke ulike land og kontinenter i sin lange rekke av museets satsing på «kontinentspesifikke» utstillinger. «Alpha Crucis» føyer seg inn i rekken som «den afrikanske», med stikktittelen «afrikansk samtidskunst».
Det er selvfølgelig en umulig oppgave å ta ut på, og heldigvis skjønner museet dette godt selv.
Omfattende og mangesidig
Kurator for utstillingen, André Magnin, presiserer at én utstilling med bidrag fra 17 kunstnere aldri kan være kvalifisert som en presentasjon for et helt kontinent, men at intensjonen her heller er å illustrere noe av mangfoldet som er å finne i den afrikanske samtidskunsten.
Utstillingen byr på et bredt spekter av uttrykk og tematikk, det er en herlig sammensetning av alt fra storslagne malerier til sarte, delikate broderier. Utvalget er relativt mangfoldig, og også på riktig side av hvor mangfoldig en utstilling bør være.
Dessverre oppleves utstillingsdesignet til tider altfor tungt og lite hensiktsmessig. Salene er dels overfylte, og i visse tilfeller får ikke de ulike arbeidene komme til sin rett. Flere av de slående verkene kunne rett og slett dratt nytte av litt mer pusterom. Det fortjener de.
Dette til tross er det mer enn nok av interessante kunstnerskap her til å gjøre «Alpha Crucis» vel verdt besøket. Presentasjonen er både omfattende, mangesidig og ikke uten overraskelser.
Tydelige talerør
Tittelen, «Alpha Crucis», refererer til en stjerne i stjernetegnet Sørkorset. Denne stjernen er den klareste på den sørlige himmelsfæren, og kan ikke sees fra den nordlige delen av verden. Absolutt en vakker metafor for det som virker å være utstillingens anliggende; å trekke frem og belyse noen av de sterkeste kunstnerstjernene som bor og arbeider på kontinentet. I utstillingen får vi stifte bekjentskap med praksisen til 17 ulike kunstnere som arbeider med vidt forskjellige medier og uttrykk.
Utstillingen favner bredt, og viser definitivt et omfattende mangfold, men utover dette stiller den ikke med noe samlende tematisk bakteppe. Helt greit.
Det som imidlertid forener de ulike kunstnere, er at de alle har mye på hjertet, og bruker sitt kunstnerskap til å tydelig fremme sin sak. Både global oppvarming, korrupsjon og konflikter er noe av tematikken som gjennomgående berøres og diskuteres. Disse kunstnerne er bevisste sine talerør, og bruker det for det det er verdt.
Bredde og mangfold
«Alpha Crucis» er en mangesidig utstilling. Det fremstår som en litt uventet, men velkommen overraskelse at det i mylderet av medier – som installasjon, maleri og skulptur – er de mer nedtonede verkene som virkelig treffer.
Dette i motsetning til de som er mer voldsomme og ekspressive av karakter. Et eksempel på dette er Amadou Sanogo sine delikate malerier, som med sitt nærmest naive formspråk taler forbløffende tydelig. De er enkle i formen med stiliserte menneskeskikkelser, og det er nærmest noe litt uskyldig over dem. Samtidig evner han å skildre mennesket så tydelig, i de mest hverdagslige aktiviteter, som gir verkene universalitet.
Et annen kunstner som markerer seg, er sørafrikanske Sezeni Marasela. Med sine lavmælte, men utrolig effektfulle broderier utforsker hun kvinnens rolle i eget samfunn, noe som er en gjennomgående tematikk i flere av hennes arbeider. De røde broderiene er selvportretter som i sin enkelhet kan lede til så mange assosiasjoner.
«Alpha Crucis» er en utstilling som har mye på hjertet og et ønske om å formidle mange, omfattende kunstnerskap på en og samme tid. Det er og blir en vanskelig utfordring, men som Astrup Fearnley-museet klarer ganske bra. Tidvis går utstillingen dessverre på bekostning av det helhetlige uttrykket, og de mange unike kunstnerskapene får ikke helt rom til å skinne, slik som Alpha Crucis faktisk skal. Det betyr ikke at det ikke er en utstilling man absolutt bør sjekke ut, for garantert å finne verk man kommer til å like.
