I dag argumenterer Vårt land på lederplass for at «ord kan drepe». Det er en ekstrem ytring.
Lederartikkelen kommenterer den oppståtte debatten rundt NRK-storsatsingen «22. juli», som portretterer en høyreekstrem blogger i en av hovedrollene. Flere kommentatorer i riksdekkende medier har identifisert eller foreslått denne karakteren som en karikatur av Peder «Fjordman» Jensen; en av de som inspirerte Anders Behring Breivik i sine grusomme gjerninger.
Nå gjelder det å holde hodet kaldt. Selv om Fjordman fyrer opp under islamfiendtlige holdninger på en sterkt kritikkverdig måte, har han ikke begått massemord. For ord kan faktisk ikke drepe.
Å trekke denne linjen er farlig forenklende.
Ord kan såre
Med høy røst kan man knuse glass og plage naboer.
Man kan også oppfordre til vold, krenke privatlivets fred, bryte taushetsplikter og mye annet vondt, sårt og til og med ulovlig. Det bevitnet vi nylig, da den 71 år gamle damen fra Bergen som hadde kalt samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali for en «korrupt kakkerlakk» ble dømt i høyesterett. Godt er det, at ytringsfriheten ikke er absolutt.
Jeg er langt på vei enig i at dehumaniserende retorikk opp gjennom historien mange ganger har vært forstadium til omfattende vold mot grupper. Dette er et godt etablert historisk faktum, slik Vårt lands sjefredaktør, Bjørn Kristoffer Bore, skriver i en Facebook-tråd. Det er også derfor vi slår hardt ned på denne retorikken, men ved å møte den, kritisere den, og til og med noen ganger sanksjonere den.
Likevel, har jeg enda til gode å se at ord dreper. Og så humørløse bør vi være når det kommer til en prinsippsak som ytringsfriheten.
Ansvarlig av Aftenposten
28. januar får Peder «Fjordman» Jensen publisert et debattinnlegg i Aftenposten. Siden har mange reagert med tilsvar og debatter i sosiale medier: Hvorfor gir Aftenposten den ekstreme høyrebloggeren «spalteplass og plattform»?
Det er mange gode grunner til at artikkelen ikke burde publiseres. Men de gode grunnene til å publisere innlegget er enda flere. Slik det trengte tilsvaret fra NRKs dramasjef, Ivar Køhn, også poengterer: «Meninger og ytringer på nett, samt debatten som oppsto rundt dette i etterkant, er en viktig del av historien når man skal fortelle om det som skjedde 22. juli 2011».
Fjordman og dramasjef er dog i uenighet om hvorvidt NRK-karakteren Mads «Breidablikk» Pettersen faktisk portretterer Peder «Fjordman» Jensen. Der Jensen føler seg lett karikert, mener Køhn at «Breidablikk» er satt sammen av en rekke høyrebloggere gjennom bred research.
Det er to beskrivelser som faktisk overlapper. Det gjør ikke definisjonen mindre viktig, fordi premisset for hvorvidt Peder Jensen egentlig burde ha fått tilsvarsrett (rett til «plattform»), ligger her.
Når de to likevel står ord mot ord, må en redaktør blant annet begynne å måle troverdighet. Og når Aftenposten skal måle troverdighet, er det livstruende for journalistikkens troverdighet å be minstemannen tie. Enda bedre er å publisere begge innleggene og la meningene møtes i offentlig, redigert debatt. Ordene dreper tross alt ikke.
Jensen har gode argumenter for at karakteren fra «22. juli» portretterer nettopp ham. Det er i så fall presseetikkens kanskje viktigste punkt, 4.14 om samtidig imøtegåelse, som Jensen føler han ikke har fått imøtegå i NRKs journalistiske prosjekt.
Fjordman er ingen ressurssvak person, og heller intet offer. Men de fleste blir små i forhold til statskanalen. NRK burde i det minste tatt kontakt med ham under sitt massive researcharbeid, bare fordi det er god journalistikk.
I sitt svar, skriver NRK derimot at de ikke fant det nødvendig å kontakte Jensen. «Vi fant det vi trengte av materiale og informasjon andre steder.»
Ja, Fjordman har nok av meninger der ute. Det er likevel et overraskende umusikalsk og overlegent svar fra NRK. Videre skriver de også at ingen av de andre hovedrollene i serien skal forestille virkelige personer. Vel, handler serien engang om 22. juli?
Det er ikke overraskende at NRK svarer Fjordmans kritikk med avvisning; mediene har ingen stolt tradisjon for å beklage. Og når argumentasjonsrekken de drar ikke er mer troverdig enn Fjordman sin, er det siste vi bør kreve av det demokratiske mediemangfoldet at en annen riksavis plukker saken hans opp. Fordi mediene skal kritisere hverandre, sette dagsorden og representere samfunnet. Også de med sterkt islamfiendtlige holdninger.
For selv Fjordman må ha rett til å imøtegå kritikk som plasserer ham ved medvirkning til massemord på 77 mennesker.
Massemorder har funnet argument
Det finnes mange besnærende argumenter for at Fjordman ikke burde få spalteplass, talerør, mikrofonstativ, plattform og you name it. Det betyr ikke at mediene bør innta seg de politisk korrekte holdningene, all den tid vi også skal publisere rystende meningsytringer som utfordrer.
Å gi de ekstreme spalteplass krever alltid nøysomme vurderinger, og er en vanskelig publisistisk avgjørelse. For selv om Fjordman for mange er en forkastelig fyr, er han for mange andre et forbilde. Nordmenn identifiserer seg i ham. Å overse dette er problematisk, og det er kritisk hvis de etablerte mediene samstemt utestenger ham & co. på bakgrunn av at Anders Behring Breivik likte å lese det Fjordman skrev.
«Fjordman er et av de sterkeste eksemplene i moderne tid på at ord kan føre til drap», skriver Vårt land. De har til dels rett, men langt mer presist – og nødvendig – vil være å snu om på det: Drap har funnet støtte i ord. Rent matematisk, gir det det samme svaret, kan du si. Men man vektlegger ansvaret på handlingen, og ikke ytringen.
Det er ingen grunn til å tro noe annet enn at massemorderen Anders Behring Breivik ble inspirert av den ekstreme høyrebloggeren, men ikke engang utdragene Vårt land henter ut som de verste eksempler, er direkte oppfordringer til vold. De er verdimessige ytringer, som heldigvis har særs sterkt vern under ytringsfriheten.
Om det er gode verdier Peder Jensen fronter? Jeg synes selvfølgelig ikke det. Men det samme mener Peder Jensen helt sikkert om mine. Så hvem har da den gudebenådete retten til å avfeie den ene? De kristne avisene?
Selv om Anders Behring Breivik viser til Fjordman i sitt egne «manifest», så er det langt mer enn bare det som gjorde Breivik til en massemorder. Å trekke linjer mellom ytringer og handlinger på en så banal måte innskrenker ytringsrommet betraktelig, og skader mer generelt enn spesielt.
Fjordman er ikke bare et av de sterkeste eksemplene i moderne tid på at drap kan finne støtte i ord. Han er også et av de sterkeste eksemplene på at en fundamental menneskerettighet, ytringsfriheten, settes på prøve. Ikke fordi at det er en menneskerettighet å bli publisert i en riksavis, men fordi at denne generaliserende, ganske totalitære moralen sprer seg som ild i tørt gress, med fare for at mediene svikter i sine roller, dersom de også antennes.
Naivt om ytringsfrihetens dødelighet
Peder Jensen er intet offer, og han sier mye galt. Alle som velger å gi ham spalteplass, bør derfor ha dette i bakhodet, som Vårt land foreslår. Men å anta at Aftenposten ikke hadde publiseringsetikken «i bakhodet» ved publisering, er et argument som går i oppløsning av seg selv.
Selvfølgelig har Aftenposten vurdert dette.
Skytespillene gjør oss ikke mer voldelige, slik det heller ikke er typisk for atomkraftverkene å sprenge. Likevel, er det populært å argumentere slik, og med denne logikken bør man forby all båtferdsel på grunn av Titanic.
Generaliserende moral sprer seg raskere enn Corona-viruset i debatter om alt fra klima og akademia til kunst og medier, fordi de tendensiøse argumentene, stråmennene, ofte er spektakulære i sin form.
Men vi styrter som regel ikke av å fly. Og man bidrar ikke til massemord av å utvide ytringsrommet.
Moraliseringen er også farlig
Moraliseringen er også farlig, fordi det gjør samfunnet langt trangere. Det er ikke likheten som styrker demokratiet, men ulikheten. Når majoriteten selvrettferdig overordner sine egne meninger, utelukker man nettopp ytringsfrihetens fineste egenskap: De utfordrende stemmene.
Jeg tror virkelig ikke at Fjordman er en av dem. Men vi får ikke mer ytringsfrihet av å begrense noen andres ytringsfrihet, men mindre, fordi ytringsfriheten ikke er min eller din, men vår.
Vi må være ansvarlige for våre egne ytringer, men det blir fort klaustrofobisk hvis vi i tillegg skal ansvarliggjøres for handlingene de potensielt inspirerer andre til å utøve eller kanskje begå.
Som nevnt finnes mange unntak, som direkte oppfordringer til vold. Men det er naivt å snakke om ytringsfrihetens dødelighet, uten å se på konsekvensene av sensur i både streng og mild form.
Å si at ord faktisk dreper, er ikke bedre sagt enn at utenforskapet gjør det: Anders Behring Breivik fant tilhørighet i lukkede, alternative ekkokamre, blant annet fordi at både han og de høyreekstreme bloggerne ikke følte seg hørt i de redigerte mediene. Han ble ikke utfordret på sine meninger, slik Fjordman i dag blir.
Er det noe redigerte medier er gode på, så er det nettopp redigering. Vi bør legge til rette for en opplyst debatt, og luke ut ugresset på desken. På den måten kan man være gode, brede offentligheter i en fragmentert og polarisert medievirkelighet, hvor selv de ekstreme meningsbærerne føler seg hørt og tilhørende. Slik bygger vi toleranse, fremfor livsfarlig utenforskap. Vi må ikke tie de ekstreme til å bli ekstremister.
