Siden Germain Ngoma vil stå i sentrum for det jeg skal skrive nå, vil jeg først gjøre rede for mitt forhold til kunstneren.
Germain Ngoma er en av de viktigste grunnene til at jeg er i dette landet. Jeg er selv kunstner, og kommer fra samme land som ham. Han har lært meg å lage kunst, og 13 år etter etter at jeg ble uteksaminert fra Kunstakademiet i Oslo, ringer jeg ham stadig for å få profesjonelle råd til prosjekter. Ngoma er med andre ord sentral for min kunstnerkarriere.
I januar vant Germain Ngoma pris for sitt fantastiske kunstnerskap. Men i en velmenende kommentar om prismottakelsen, fikk kunstkritiker Lars Elton det hele til å handle om kunstnerens hudfarge. Det har vekket stor debatt i norske kunstmedier, og er ikke så rart. Selv om jeg finner det pinlig og slitsomt å diskutere rase og otherness, skal jeg gjøre et unntak nå.
Oss og dem
I den opprinnelige artikkelen, publisert 8. januar, utforsket Lars Elton blant annet rase og annerledeshet i lys av at Germain Ngoma mottok Sparebankstilftelsens DNBs kunstnerstipend. Med all respekt for Elton og hans mange års virke som kritiker, fant jeg denne artikkelen usmakelig, for å si det mildt.
Siden har jeg lenge tenkt på å ta kontakt med Elton. Mens jeg roet meg ned for å begynne å skrive en passende respons, ble Eltons artikkel avpublisert av Kunstavisen, sammen med en noe lunken unnskyldning fra ansvarlig redaktør Mona Gjessing.
Artikkelen «Fra ‘blendahvitt’ til en miks av farger» ble trukket tilbake, etter blant annet hard kritikk fra Subjekts anmelder, Hedda Grevle Ottesen. Men flere gikk også ut for å forsvare Eltons kommentar. Deriblant Carl Christian Glosemeyer Andersen, som bidro til debatten med et tilsvar i Subjekt.
Der skrev han at «Eltons artikkel er ikke en kunstanmeldelse og bør derfor heller ikke leses på andre premisser enn som en kunstsosiologisk orientering av stor betydning og interesse for alle som er interessert i kunst og den konteksten som styrer den».
Glosemeyer Andersen skriver også at han anser kritikken som er reist mot Elton både i Subjekt, på Facebook og fra Kunstavisen selv, som svært beklagelig. Han fortsetter med å si at: «Det kan dessuten oppfattes som en indirekte fare mot vårt demokrati og ytringsfrihet i landet.»
Akkurat da jeg trodde det hele hadde roet seg, bestemte Norske billedkunstnere (NBK) – den store paraplyorganisasjonen som representerer og ivaretar interessene til alle profesjonelle kunstnere i dette landet – seg for å republisere artikkelen til Elton i sine egen kanaler.
Smakløst fokus
«Diskriminering og manglende likestilling er gammelt nytt. Men heldigvis går verden sakte fremover», skriver Lars Elton innledningsvis. Videre, og i fjerde avsnitt, snevrer han det hele inn til å handle om juryen (hvor flere hadde innvandrerbakgrunn) som tildelte Ngoma stipendet. Han spekulerer, slik Grevle Ottesen skriver, i at nominasjonslisten ville sett annerledes ut, dersom juryen hadde bestått av kun etniske nordmenn.
Det er i seg selv en selvmotsigelse. For hvordan kan verden bevege seg framover, hvis det er sånn at en jury bestående av kun etniske nordmenn kanskje ikke ville tildelt Ngoma på grunn av hans bakgrunn?
Jeg må innrømme at det virkelig smerter meg å skrive dette. Etter Ngomas nesten 38 år i Oslo, hvor han har bidratt til det pulserende kunstlivet, fra å være student og deretter lærer for mange, burde det nå vært Ngoma sitt arbeid som fikk stå i sentrum. Elton valgte å forenkle det hele til å handle om hans annerledeshet.
Jeg venter fortsatt på tiden når vi skal kunne snakke om stipendutdelingen sett i lys av Ngomas kunstnerskap, hans sjenerøsitet mot Oslo og det norske kunstfeltet, hans bidrag til å etablere et mer inkluderende kunstakademi uten murer som direkte eller indirekte har skapt karrierer for kunstnere med zambisk opprinnelse som er aktive på internasjonalt nivå i dag.
Jeg håper det kommer en tid hvor Ngoma kan få et slikt stipend uten at det hele koker ned til identiteten hans, men heller ses i lys av hans profesjonelle bidrag til feltet og hans kunstnerskap. Det samme gjelder også enhver «etnisk nordmann» som noen gang har vunnet en pris eller blitt tildelt et stipend. Om det å være «etnisk nordmann» vektlegges mer enn ens kunstneriske dyktighet, er det ingenting å være stolt av. Hvordan vi ser ut bør aldri være en avgjørende faktor i dette globaliserte yrket.
Debatt for debattens skyld?
Og hva betyr det egentlig å være en etnisk norsk kunstner? Og hvem faller under båsen annerledes? Når vi først er inne på dette: Skal vi også vurdere samene som en del av båsen otherness også? Dette spørsmålet er enda mer betimelig på grunn av Norges mørke historie med «norskifisering», hvor mange endte opp med å skjule sin samiske identitet.
Selv om det er en veldig god idé å oppmuntre til debatt, er det ikke alltid et sterkt nok argument i seg selv. Hvis republiseringen av Eltons artikkel i NBK sine kanaler er ment til å oppmuntre til åpen debatt, burde man først ha stilt seg følgende spørsmål:
Hvordan vil denne debatten fremme et mer forent og fargeblindt kunst- og kulturfelt, og hvem vil det gagne i det lange løp?
At en del av Andersens og andres forsvar av Eltons artikkel inkluderer instruksjoner om hvordan jeg skal lese eller nærme meg artikkelen, er i seg selv udemokratisk for en person som ser kritikken av artikkelen og dens tilbaketrekning som udemokratisk.
