Få andre skriver så relaterbart som Cezinando. Med sine låter om kjærlighet i ensomhetens tid, gjør han plutselig alle gamle kjærlighetslåter passé, skriver Subjekts anmelder. Albumet «Et godt stup i et grunt vann» slippes fredag 21. februar. (Foto: Maria Pasenau.)
Om dop og det som verre er

Cezinando har brukt ventetiden godt. Det nye albumet er et sant mesterverk

De som trodde Cezinando hadde peaket, tok feil. Sitt beste album kommer han med nå, skriver Subjekts anmelder.
Saken er Cezinando er endelig tilbake med nytt album. «Et godt stup i et grunt vann» slippes fredag 21. februar.

I 2017 ble Cezinando virkelig norsk popstjerne med hjerteknuseren «Håper du har plass».

Og om det norske folk hadde plass. På mange måter ble Cezinando stemmen til en ny generasjon nordmenn, og tatt imot med vidt åpne armer. Låten bidro til å gjøre NRK-suksessen «Skam» så stor som den ble, og med sin avsluttende Øyakonsert, viste den den gang 23 år gamle rapperen at han var stor nok til å fylle både Oslos største musikkfestival, Norges største tv-eksport, musikkbransjens lovord, to Spellemannpriser og mer til.

Helt unik

Gjennomgående for Cezinando er hans originalitet. Den gjennomsyrer hans karriere, stil, estetikk og lydbilde. Han velger ingen trygge veier, og har ikke mange andre popartister å kvalitetssikre seg selv på ved å lene seg til. Det lyder og ser så originalt ut at han er nødt til å tro på sin egen dømmekraft.

Han har med andre ord lagt lista høyt for seg selv. Derfor er det med en slags berøringsangst vi setter på Cezinandos nye fullengder, «Et godt stup i et grunt vann», som slippes fredag denne uken.

Ser man det. At Cezinando ikke hadde peaket enda. «Et godt stup i et grunt vann» er nemlig Cezinandos sterkeste album til nå, skal man raskt forstå.

Albumet er ikke mindre enn atter et mesterverk fra 24-åringen, med fantastisk produksjonshjelp fra trioen Aksel Carlsson, Eivind Helgerød og Ole Torjus. Det hele utfolder seg på kun ni spor, som glitrende perler på en kort snor.

Et mesterverk

Produksjonen, som ved første lytt kan virke enklere enn forrige album, «Noen ganger og andre» (2017), får med gjennomgangene stadig mer kraft og detaljer som følger bildene i låtene. En Cezinando-låt er som å utforske referansetunge malerier.

Tekstene er fulle av skråblikk på verden og hva han går gjennom. Det er personlig og presist, men likevel gjenkjennelig for mange. Slik setter han ord på tiden og det ungvoksne livet på en sjeldent identifiserbar måte.

En av de beste låtene på skiva er andrelåta «Spiderman», hvor han sammenligner seg med superhelten ved samme navn. En tynn, hengslete gutt, som ved et bitt fra en edderkopp får uvante superkrefter. Man kan nærmest kjenne seg igjen i nordmannens personlige identifikasjon i Marvel-karakteren. Referansen er ikke bare litterær.

«Går på veggen som en Spiderman, henger i en tynn tråd som Spiderman», rapper han.

Hvor Cezinando henter sine superkrefter fra, er mindre kjent. Men Cezinando er så god at man begynner å tro at talent er en medfødt egenskap. Superheltsammenligningen blir brukt andre steder i albumet også.

Full av følelser

Albumet er en berg- og dalbane, full av følelser gjennom tykt og tynt.

I «Et godt stup i et grunt vann» kommer artisten frem som mørkere enn noen gang enn tidligere. Med en stemme som går i fistel, forteller artisten om å ta dop for å føle, og i flere av låtene rapper han åpenhjertig om å føle seg suicidal, ensom og malplassert i samfunnet. Dette kommer frem i særlig «Krokodilletårer».

Andre sanger derimot, som spiller på humor og mer eller mindre naiv optimisme. På «Rosa sky» kommer den genuine gleden frem med linjer som «Jeg tør å være glad» og «inni meg bor det et monster som bare vil klemme og lukte på blomster».

«Hollywood» flipper det kjente intervjuet med Aksel Hennie, hvor han engasjert fortalte om seg selv i tredjeperson, spilt gjennom manageren sin i statene. Her tar Cezinando viljen mennesker legger i å selge seg selv for å nå stjernehimmelen i LA, på kornet. Den gjør også narr av menneskers trang til å gå over egne og andres grenser for å bli kjent og pumpe våre urealistiske egoer.

Treffende om tiden

Passende nok, for en gutt full av overraskelser, kommer albumets desidert sterkeste låt helt mot slutten.

«Hore og Madonna» er en låt om mislykket kjærlighet, som endrer beaten fullstendig underveis. Tonen, med innholdet, skifter fra å tro blindt på kjærlighet, til å avvise den på grunn av rus og et par øl for mye, som i en slags typisk (for mange) kronologi. Låten beskriver en desperat søken etter kjærlighet i ensomhetens tidsalder.

Det som fullender Cezinandos kunstnerskap, er hans genistreker i eget manus.

Ja, det er fett når han leker med stemmen sin flere steder, som er både nervepirrende og inspirerende å høre på. Men det er som tekstforfatter Cezinando virkelig er helt unik.

Som i favorittsporet fra albumet, «Hore og Madonna», hvor han beskriver det mange ikke kanskje visste at de savnet. Kjærligheten vi går glipp av, når vi er mer redd for å bli såret enn vi er for å bli elsket. Når Tinder er litt for tilgjengelig, mens forholdene er vanskelige å knytte seg til. Kjærlighetslåtene til nå er plutselig passé. Når de ikke fenger. Lenger.