Med 150 verk fra hele 31 norske og internasjonale kunstnere tar gruppeutstillingen «New Visions» tempen på fotografiet. Samtidig, utvides fotografibegrepet, og slik følger Henie Onstad sin egen tradisjon om å presentere avantgarden og morgendagens kunst.
Et utvidet fotografibegrep

Storslagen satsing på fotokunst utvider hva fotografiet innebærer

Henie Onstad kunstsenter bringer fotografiet inn i kunstdiskursen på en måte som aldri før i Norge, skriver Subjekts anmelder.
Saken er «New Visions» åpnet på Henie Onstad kunstsenter torsdag.

Torsdag åpnet Norges aller første fototriennale, «New Visions», på Henie Onstad kunstsenter i Bærum. Kunstsenteret har som tradisjon å presentere avantgardekunst, morgendagens kunst, og beskriver triennalen som en langvarig satsing på det eksperimentelle fotografiet.

Det er en stor ambisjon som Henie Onstad kunstsenter tar på strak arm og lykkes med. Den første utgaven er kuratert av kunstsenterets formidable Susanne Østby Sæther, som har samarbeidet med flinkisene bak det kunstnerdrevne Oslogalleriet Melk, Behzad Farazollahi og Christian Tunge, som har gjort seg bemerket som to av de med best blikk på fotokunst gjennom egne aktiviteter som gallerister, kuratorer og fotokunstnere.

(Foto: HOK.)

Et mangfold av teknikk og uttrykk

Utstillingen består av intet mindre enn hele 150 kunstverk fra 31 samtidskunstnere, som alle er produsert innen de siste tre årene. Det gjør uttrykkene nye, der samtidigheten er en gjennomgående rød tråd. Utover dette, spenner verkene bredt. De baserer seg på fotografi, men varierer i form fra vegg til skulptur, installasjon, video og VR.

Sammen med utstillingen utgis også fotoboken «Why Photography?» av Bjarne Bare, Christian Tunge og Behzad Farazollahi. Boken insisterer, som utstillingen, på fotokunstens relevans. På så måte underbygges også fotografiets flermedialitet.

Den store variasjonen i fremstillingen av fotografiet sørger for et svært mangfoldig kunstuttrykk. Samtidig ser vi klare tematiske linjer som bunner i menneskelig persepsjon, hvordan mennesket både avgrenses og utvider sine grenser gjennom nye perspektiver.

Kunstverkene viser også et stort sprik i teknisk bruk. De beveger seg fra det digitale med datamanipulasjon og pikselerte saktevideoer, til det analoge med mørkeromsteknikker som solarisering (fargereversering). Noen av kunstverkene består av bilder tatt med Iphone-kamera eller hentet fra internett, andre verk er fotografier trykket på materialer som silke og neopren. Utstillingen har også et par videoer med lyd, i tillegg til mer tradisjonelle stillbilder med konsumeristiske motiver fra reklame, mote og sosiale medier.

I «New Visions» vises en slags tingliggjøring av fotografiet, gjennom flere verks fokus på fotografiets skulpturelle funksjon. Her fremmes fotografiet som materialitet snarere enn medium. I installasjonene inngår fotografiet ofte som et element i en større konstruksjon, med andre materialer som betong, kull og kobber. Materialiteten kommer også frem i verk som bruker detaljoverflod eller støy for å oppnå en slags visuell tekstur som kan minne om tekstiler.

(Foto: HOK.)

Klare tematiske linjer rundt kropp og persepsjon

Selv om kunstverkene ikke er ment å bygge under en enhetlig tematikk, kan man likevel fornemme tematiske linjer som binder utstillingen sammen. For eksempel står menneskekroppen i fokus hos flere av kunstverkene: Kroppens mekanikk, materialitet, oppløselighet og begrensning. Fokuset på kroppen tematiserer persepsjon, hvordan vi erfarer verden og oss selv som kropper. Et eksempel er B. Ingrid Olsen som utforsker kroppens begrensninger ved å sette fotografier innenfor markante rammer som strekker seg ut i gallerirommet. Hun avbilder kroppen delvis og bruker speil og lys for å ytterligere fragmentere kroppen.

Noen av verkene utforsker persepsjon ved å gjøre tilskueren oppmerksom på sin plassering i forhold til fotografiet. En av de første verkene vi møter i utstillingen er en mixed-media-installasjon av Maya Rochat, kalt «Living in a Painting» (2019), hvor flere meter lange plastaktige ark henger fra taket og ligger utstrakt på gulvet. Installasjonen vekker en følelse av å tre inn i fotografiets eget rom.

Et annen aspekt av persepsjon er temporalitet, som blant annet kommer til uttrykk i Erin M. Rileys billedvevninger. De hverdagslige motivene minner om bilder man raskt blar forbi på sosiale medier, mens det langtekkelige håndverket som ligger bak krever både tid og tålmodighet.

Andre verk retter fokuset mot vår oppfattelse av objekter, for eksempel Lucas Blalock som bruker Photoshop som en teknikk for å bringe volum i sine fotografier, nærmest for å bekjempe flatheten som ofte kan «ramme» fotografiet. Volumet bringer en høynet realisme ved sin tredimensjonalitet, samtidig som det på nesten paradoksalt vis har et sterkt datamanipulert uttrykk.

(Foto: HOK.)

Diskuterer avantgarden

Ved «New Visions» presenterer Henie Onstad kunstsenter en høythengende ambisjon om å fremme det nye. Det er cirka hundre år siden fotokunsten brøt ut i nye uttrykksformer gjennom integreringen av teknologi inn i kunsten. Men hva er egentlig avantgarde i 2020?

Kunstkritikerne har alltid blitt stilt dette spørsmålet, om hva som blir det neste, og gitt svar med varierende hell. Det man kan si, er at «New Visions» opererer med et ekspanderende fotografibegrep. Utstillingen uttrykker ikke en normativ holdning til hva fotografiet er, men derimot en uredd utforskning av fotografiets muligheter. Utstillingen viser hvordan fotografiet kan fremstille erfaringens fluktuerende kvalitet, hvordan vi hele tiden endrer oppfatningen av vår romlige og temporale virkelighet i tråd med teknologisk utvikling. Slik påpeker den et nærmest postfotografisk aspekt, nemlig bildets fluiditet og bevegelse mellom mange ulike former.

Utstillingen belyser begge sider av kommunikasjonsmodellen, altså det som angår produksjonen og resepsjonen av fotografiet. Fokuset ligger både på fotografiets mulighet som medium og materie, og på hvordan tilskueren som erfarende kropp kan inntre i fotografiets rom.

Takket være en skarp kuratering, hvor kunstverkene er plassert i tråd med hverandre, oppleves ikke «New Visions» som uoversiktlig, til tross for sitt overveldende mangfold av uttrykk, konsepter og teknikk. Henie Onstad gir rom for det sprikende. Rent fysisk, men også med tanke på at prosjektet strekker seg over et større tidsrom. Kunstverkene er kanskje sprikende nettopp fordi de er kontemporære, fordi vi tidsmessig befinner oss midt iblant dem uten etterpåklokskapens sammenføyende refleksjoner.