Vi nærmest snubler i et kunstverk idet vi entrer Tenthaus Oslo sine små lokaler i Maridalsveien. Fellen er en installasjon av Juan Andrés Milanés Benito, som er formet som en smal korridor med kontrollerende metallstativer i enden. Når man går gjennom den, piper alarmen.
Kunstverket har akkurat observert en kritiker.
Installasjonen bærer tittelen «The Treasure Room» og tar opp mye plass i det lille galleriet, som et eget lite rom i et fra før av ganske lite visningsrom. Galleriverten forteller at installasjonen hadde stor effekt på besøkende under åpningskvelden: Noen rakte ut veskene sine, klare for å bli sjekket, andre vrengte automatisk lommene sine.
Benito er en av to kunstnere som utgjør utstillingen «Forevereando», hvor grenser er et gjennomgående tema. Siden de ulike arbeidene på visse områder treffer hverandre tematisk, er det i første omgang vanskelig å sette fingeren på hva som føles feil. Etter noen runder i gallerirommet, blir det tydelig at det ikke er fraværet av noe vi merker, men heller at noen av arbeidene ikke passer inn i utstillingen, og forstyrrer det som kunne blitt en vellykket helhet.
Sosialt press
Benito har over lengre tid jobbet med forfalskninger som en inngang til å reflektere over blant annet kunstnerens og kunstmarkedets rolle i samfunnet. Arbeidet hans kan minne om readymades – allerede eksisterende objekter som ved å stilles ut som kunst, ofte kritiserer ulike strukturer i samfunnet. I realiteten er verkene avstøpninger som tar mye tid og krefter for å bli til.
Som eneste besøker er opplevelsen av installasjonen hans ganske underhvelmende, sammenlignet med hvordan åpningskvelden ble beskrevet. Kanskje avhenger verket av vitner for å gi ønsket effekt? Er det frykten for å bli avslørt av personene rundt oss verket egentlig handler om, og hvordan man oppfører seg når det er en stor risiko for å bli tatt i gjøre noe galt?
Verket skaper en situasjon der noen instinktivt føler at de må bevise sin uskyld, mens andre tydeligvis ikke kjenner den samme usikkerheten i det hele tatt. På den måten har installasjonene mulighet til å avsløre forskjellene mellom folk, ved å vise hvordan hverdagslige objekter har forskjellig makt over oss.
Både personlig og politisk
I det innerste rommet på Tenthaus har meksikanske Lucía Aragón tatt over med sine sort-hvite veggmalerier. Hun bruker tegning til å utfordre veggen som fysisk hinder. Verkene hennes omhandler ofte sosiopolitiske spørsmål rundt tro og kultur, og er gjerne smaksatt med mytiske elementer som grenser til det magiske.
I midten av det ene maleriet, i tomrommet til noe som ligner et rede, projiseres en animasjon av en abstrahert fugl. Mennesker og fugler er gjentakende motiver i Aragóns arbeider. I 2017 malte hun for eksempel verket «Dos águilas/Two eagles» på veggen som skiller Tijuana, Mexico og San Diego, USA. Ørnen er selvfølgelig et viktig symbol for begge nasjonene og er del av dyreriket begge steder, uavhengig av menneskeskapte, geografiske grenser. I andre verk, med titler som «Encounters», «States of Transition» og «Portal» spiller hun videre på potensialet som ligger i slike grenser.
Med en sikker strek er de intuitive tegningene til Aragón preget av både symbolikk og abstraksjoner. Gjennom kunsten utforsker hun nokså universelle problemstillinger, som møtet mellom menneskets indre verden og ytre forhold, men med sin personlige vinkling. Aragón skaper et univers med kulturelle referanser, som samtidig har en sterk personlig dimensjon.
Manglende dialog
Hver for seg tar kunstnerne opp temaer som kultur, makt og ulikhet. På papiret burde de to kunstnerskapene fint gå inn i dialog med hverandre. Likevel sitter vi igjen med en følelse av avkobling mellom de to.
Hvordan kan det ha seg?
Først og fremst er det lite pusterom mellom de ulike verkene. Begge kunstnerene jobber i stor skala og tar opp mye plass i det lille galleriet. Men det er ikke dette som gjør at verkene kommer i veien for hverandre. I tillegg til de store veggmaleriene og den romslige installasjonen, henger det nemlig en serie med innrammede silketrykk av Benito på veggene. Trykkene viser ulike hverdagslige objekter som en stekepanne og en vaskemaskin. Alle er inngravert med lydspor, som på en vinylplate.
Trykkene virker som en ettertanke sett i lys av de andre kunstverkene, og skaper er rift mellom de to installasjonene fordi de tar oss ut av situasjonene som skapes i de to andre arbeidene. Det oppleves litt som om man har vært redd for å la veggene stå hvite.
Utstillingskatalogen er heller ikke stort til hjelp. Her får vi en prosjektbeskrivelse av et fremtidig verk ved navn «The Rehearsal of the Present». I teksten forklarer kunstneren at han skal samle historier som senere skal trykkes som lydspor inn i forfalskninger av hverdagslige objekter. Objektene skal kunne bli spilt som LP-plater. Potensielt spennende, men hvorfor leser vi dette nå? Det er nok heller en avsporing.
Igjen er det snakk om kunst som fungerer bedre i teorien enn i praksis. På så måte virker utstillingen på Tenthaus Oslo, som består av flere interessante verk, som en uferdig utstilling som enda ikke helt har klart å eliminere det overflødige.
