Bylarm er over for i år, og dessverre er ikke det etterlatte inntrykket noe særlig bra. For hvor blir det av de norske nykommerne?
Bransje- og publikumsfestivalen har et selvuttalt mål om å være scene for fremadstormende artister og band. Det er kanskje ikke verdens enkleste oppgave, men for mange av oss er det i beste fall rart å se mange av artistene spille på Bylarm år etter år. Jakob Ogawa har eksempelvis spilt på Bylarm i 2017, 2018 og nå igjen i 2020. Han kan nødig kalles for en nykommer, tross faktum at han er ung, enda lovende og sabla god.
I dag stiller jeg meg derfor i skoene til de som aldri har blitt booket til Bylarm. De må jo lure: Hvorfor bookes ikke de, mens andre bookes flere år på rad?
Rebookingen til Bylarm gjelder mange artister, og vitner dessverre om en lite kreativ booking. Det finnes nok av gode nykommere der ute. Men enda verre er det faktum at Bylarm er i ferd med å endre seg fra å være en nykommerfestival, til å hevde seg mot de større.
Gjør mye bra
Bylarm gjør mye bra. De tar blant annet klart standpunkt for en likestilt artistplakat og klarte i år å nå sin egen målsetting om 50/50 kjønnsfordeling. De har en offentlig miljøplattform og setter bærekraft på agendaen for arrangørene også. Engasjementet skal ikke kimses av, men om man kaster to blikk på årets konsertprogram, om ikke bare opplever Bylarm flere år på rad, er det heller slående hvordan balansen mellom internasjonale og lokale talenter har endret seg.
Festivalen skal oppmuntre til nye oppdagelser, og mange norske artister har hatt sin spede start på en av Tigerstadens mer lugubre scener gjennom nettopp denne festivalen. Mange møter derfor opp i håp om å få med seg den neste store. Sigrid, Susanne Sundfør, Aurora og Astrid S har alle startet sine karrierer her.
Bylarm proklamerer å være en nykommerfestival, for både norske og internasjonale artister, og har derfor og dermed mange navn å kunne skryte av å ha «løftet frem» i bagasjen. Tenk bare at Billie Eilish spilte på Bylarm for to år siden, men drastiske endringer i bookingprogrammet kan forandre nykommerfestivalen fremover, og etterlate seg en stor mangel på den norske musikkscenen.
Rammer norske nykommere
De siste to årene har festivalen hatt en bemerkelsesverdig nedgang i norske artister. Siden 2017 har andelen nordmenn gått ned med over en tredjedel, fra 96 band og artister (av totalt 156 navn på plakaten) til 60 (av totalt 135 navn på plakaten), skriver Klassekampen. De har altså kuttet i antall acts over hele linjen, men i prosent har andelen norske navn sunket fra over 60 prosent av programmet, til under 45 prosent.
Det er rene mandatkuttet og vitner om konseptsvikt. Det er grunn til bekymring, når festivalen stadfester på sine nettsider at konsertprogrammets hovedfokus er å «presentere artister som er på grensen til suksess, enten i hjemlandet eller internasjonalt». For mens den internasjonale delen av programmet lever opp til disse forventningene, så kommer den nasjonale til kort.
Hvorfor får storkarer som Cashmere Cat og Boy Pablo de største arenaene under nykommerfestivalen Bylarm? Det hadde jo vært kult om i det minste én norsk festival kunne tilby norske nykommere noen av Oslos storstuer og -scener. Det kunne vært Bylarm, om de bare var tro mot eget konsept.
Man må spørre seg hva disse uproposjonale kuttene signaliserer. Det er åpenbart ikke særlig konstruktivt for det norske musikkmarkedet. Ikke at Bylarm har ansvar for dette alene, men det kan heller ikke være god business å forlate nykommerkonseptet som de er alene om i Oslo. Å svikte dette, er også nedtur for festivalmangfoldet.
Verdier står for fall
Er Bylarm i ferd med å ta steget bort fra å være et springbrett for nye norske, til å bli en internasjonal markedsplass? Er det kommersielt fokus som har tatt overhånd i kampen om stadig knappere kulturressurser?
Programsjef Joakim Haugland gikk selv hardt ut mot Kulturrådets beskjæring av festivalens økonomiske støtte. Kulturrådet besluttet i 2018 å kutte 50.000 kroner fra festivalens tilskudd (cirka fem prosent av 950.000 kroner året før), et kutt som visstnok er straff for festivalens lave artistutbetalinger, tross Kulturrådets krav om «profesjonelle honorarer», skriver Klassekampen.
Haugland uttalte i den anledning til samme avis at «Kulturrådet kveler Bylarms sjel og svekker den norske musikkscenen». Men hva kom først av høna og egget? Kanskje kan man snu om på det, og se på det slik: At Kulturrådets bevilgninger blir mindre viktige når Bylarm ser ut til å ville klare seg selv, med heller store enn unge og lovende navn på plakaten.
Mens Bylarms internasjonale satsing går for full rulle, er det den norske musikkscenen som ser ut til å kjenne hardest på disse kuttene. Bylarm har merket et relativt lite kutt på 50.000. Det blir enda mindre når man ser på det totale offentlige tilskuddet, når Oslo kommune også gir 1,4 millioner. Programsjef Joakim Haugland «frykter gjennomkommersialisering» som følge av kutt i støtte fra Kulturrådet, men tilskuddskuttet på 50.000 er en dårlig unnskyldning for å kutte en tredjedel av det norske programmet mens andelen store og internasjonale navn står uberørt.
Vi trenger en nykommerfestival
Vi har Vill vill vest i Bergen, Trondheim Calling i Trondheim og Sørveiv i Kristiansand. Bylarm er Oslos svar på bransje- og nykommerfestivalene, og det er ikke til å stikke under en stol at hovedstadens utgave ligger milevis foran i omfang, og kanskje kvalitet også.
At Bylarm svikter norske nykommere er synd, fordi det vil svekke kulturtilbudet og festivalmangfoldet. Ikke minst vil det frata norske nykommere mange viktige scener. Hvis nykommerfestivalen nå skal begynne å hevde seg mot Øyafestivalen og Findings, er det ikke bare Bylarm som vil tape. Oslo vil sårt trenge en nykommerfestival.
Ikke at det ikke fantes mange spennende nykommere å følge med på under årets utgave av Bylarm. Vi nevner i fleng Musti, B-Boy Myhre, Kanaan, Luna, Kapteinen, Skaar, Zupermaria, Hedda Mae, Brigt, Juno, Kongle, og så videre. Men det er ikke å komme unna at disse de siste årene har blitt færre. Om dette er en trend festivalen vil fortsette med, bør både norsk musikkscene og publikum frykte kostnaden.
Miljø og kvinnekamp er viktig, men det rettferdiggjør på ingen måte at Bylarm er i ferd med å svikte i sitt eget mandat. Programsjefens uttalelser er også problematiske fordi de ser ut til å fraskrive seg ansvaret for bookingen av norske artister. Det ser dessverre ut som en villet bookingpolitikk. For hvis programsjefen frykter frykter gjennomkommersialisering, så må de ikke glemme at det er de selv som booker programmet.
