Under Arkitekturfilm Oslo 2020 vises en rekke filmer som handler om arkitektur. Arrangørene mener arkitekturen er viktigere enn noen gang, og at filmen er den optimale måten å formidle dette på. (Foto: Skjermdump fra «Almost Nothing», 2018. Regi: Anna di Manincor/ZimmerFrei.)
Skal spekulere i det vi ikke vet

– Byutvikling handler om å legge planer for en fremtidig verden vi ikke kjenner

Kunst, filosofi og «folk flest» har plutselig noe med hverandre å gjøre når Arkitekturfilm Oslo går av stabelen 13. mars. Det mener i alle fall arrangørene.
Saken er Arkitekturfilm Oslo går av stabelen 13. mars.

Årets store Oscar-vinner, «Parasitt», har signalisert en filmbransje i endring. Det skriver filmkritikere over hele verden.

Lite oppmerksomhet får likevel arkitekturen, som «spiller» en vesentlig rolle i filmen. «Derfor burde arkitekturen vunnet beste birolle for ‘Parasitt’», skriver Evan Nicole Brown i Fast Company. Hun hyller filmen for å bruke design og arkitektur på mesterlig vis, for videre å avsløre de intrikate strukturene omkring klasse og forskjeller, høyt og lavt.

Rikmannshuset er tegnet spesifikt for «Parasitt». På den måten bestemmer regissør og manusforfatter Bong Joon-ho rammene i enda større grad, ved å skape verdener som tjener historien. Luke ut det oveflødige. Og slik har arkitekturen lenge vært brukt som grep i filmen.

Men det er ikke bare filmmediet som låner fra arkitekturen. På Arkitekturfilm Oslo skal filmmediet selv benyttes for å filosofere i arkitektur og byutvikling, noe arrangørene mener er viktigere enn noen gang.

– Filmen er vårt mest effektive medium for å binde sammen det romlige og det sosiale til en helhetlig opplevelse. Det gjør den til et særdeles godt medium for å snakke om arkitektur, både som byutvikling og som kunst, sier festivalsjef Gjertrud Steinsvåg, som også er daglig leder for Rom for kunst og arkitektur.

13. til 15. mars arrangeres Arkitekturfilm Oslo for femte gang, som er Norges eneste arkitekturfilmfestival. Festivalen skal diskutere relevansen mellom film og arkitektur på flere måter, gjennom filmer som «tar oss med» ut i verdensrommet, under jordens overflate, inn i det hellige, tilbake til 60-tallet og inn i fremtiden, om ikke annet.

Daglig leder for Rom kunst og arkitektur, Gjertrud Steinsvåg, er festivalsjef for Arkitekturfilm Oslo. Arkitekturfilmfestivalen er den eneste i sitt slag i Norge, og går av stabelen 13. til 15. mars. (Foto: Ingrid Eggen.)

En kunstform

– På lik linje med film, musikk, billedkunst, litteratur og scenekunst, er arkitektur et tydelig kunstuttrykk i vår samtid, sier Steinsvåg.

– Men så har arkitekturen en så tydelig funksjon, bestilt på oppdrag etter behov. Hvordan kan dette sammenlignes med den frie kunsten?

– Arkitekturen representerer nettopp mer enn dens funksjon, og er mer enn verktøy for byutvikling og for endring, fornyelse og eventuell forbedring av byen og samfunnet. Arkitekturen setter store spor, og vi berøres og påvirkes alle av arkitekturen rundt oss, sier hun, og fortsetter:

– Både kunsten og arkitekturen kan endre vår forståelse av samfunnet rundt oss, og arkitekturen, som kunsten, er en sentral innfallsvinkel – eller forståelsesramme om du vil – til å forstå menneskelig samhandling, samfunn, miljø og økologi.

Festivalen skal vise filmer som spenner over en rekke temaer. Overordnet er arkitektur, men herunder også miljø, økologi, verdensrommet, roboter, fremtiden, fortiden, fotografi, psykologi, skjønnhet og kjernefysikk.

– Arkitekturen berører alle samfunnsområder, og vi håper festivalen kan være en døråpner til samtalen om arkitektur og byutvikling for de som liker å se film på kino, sier Steinsvåg.

(Foto: Skjermdump fra «Earth», 2019. Regi: Nikolaus Geyrhalter.)

Refleksjoner om det vi ikke vet

I dag finnes det nærmere 35 arkitekturfilmfestivaler spredt over hele verden. Behovet er et faktum, hevder de: «Interessen for å diskutere arkitektur og byutvikling er økende».

– Vi lever i en tid med raske kulturelle endringer, der vår forståelse av byen og de fysiske omgivelsene formes og oppdateres fortløpende. Arkitekturen har blitt en del av den store sammenhengen. Den setter store spor, og vi berøres og påvirkes alle av arkitekturen rundt oss og dens utforming, sier Steinsvåg.

Årets tema er «det vi ikke vet». Om fremtiden og det ukjente, og menneskets forestilling om det vi ikke vet, er på ulike måter gjennomgående tema i filmene som vises. Arkitekt og en av initiativtakerne bak Arkitekturfilm Oslo, Per Henrik Svalastog, mener spørsmålene som angår arkitektur bør angå flere, og at de blir stadig viktigere.

– Arkitektur og byutvikling handler om å legge planer for en fremtidig verden vi ennå ikke kjenner. Da må vi forholde oss til det ukjente, sier Per Henrik Svalastog.

– Men hvordan kan en lære om «det vi ikke vet»?

– Det handler vel så mye om å reflektere som å lære. Menneskeheten står i dag overfor en mengde avgjørende valg. Hvordan legger skal vi legge til rette for muligheter og fremtidig liv, spør han.

Vi stiller spørsmålet tilbake.

– Byggebransjen står for eksempel for hele 40 prosent av belastningene på miljø og klima på planeten. Hvordan kan vi tenke positivt rundt mulighetene og visjonene for hvordan vi planlegger og bygger for morgendagen, uten å betrakte fremtiden som et problem, spør Per Henrik Svalastog videre.

(Foto: Skjermdump fra «The Sense of Beauty», 2017. Regi: Valerio Jalongo.)

Angår folk flest

– Filmene som vises på Arkitekturfilm Oslo handler både konkret om arkitektur, om arkitektur i film, hvordan vi berøres av arkitekturen og hvordan arkitekturen påvirker samfunnet og kloden, sier Svalastog.

– Hvordan da?

– «Futuro» forteller for eksempel historien om begynnelsen og fallet til det ufo-lignende bolighuset Futuro, produsert i etterkrigstidens Finland. I den sovjetiske science fiction-filmen «Solaris» kan man lure på om det er romstasjonen selv som har ført den vitenskapelige ekspedisjonen inn i en emosjonell krise, sier Per Henrik Svalastog.

På spørsmål om hvorfor folk flest burde se film om arkitektur, svarer Steinsvåg også at «filmen egner seg særlig godt som medium for arkitektur»:

– Den er vårt mest effektive medium for å binde sammen og formidle det romlige og det sosiale til en helhetlig opplevelse. Det er et godt utgangspunkt for å fortsette samtalen om fremtiden og det ukjente, og menneskets forestilling om det vi ikke vet, sier Steinsvåg.