For tiden viser Unge kunstneres samfund (UKS) utstillingen «Shhhhhhh» av den portugisiske kunstneren Bruno Zhu (1991). (Foto: Vegard Kleven.)
Går UKS etter i sømmene

Synliggjør kunstinstitusjonens indre med et utenforstående blikk

Med en subjektiv og godhjertet institusjonskritikk viser Bruno Zhu et UKS vi ikke har sett før, skriver Subjekts anmelder.
Saken er Utstillingen «Shhhhhhh» står på UKS fram til 29 mars.

Tunge fløyelsgardiner trekkes til side og utgjør entreen til UKS’ lokaler i St. Olavs gate i Oslo. En melankolsk gråtone dekker alle flater i rommet, og speiler den hvite kubens offisielle gulvfarge, også kjent som gallerigrå.

Fram til 29. mars huser de utstillingen «Shhhhhhh» av den portugisiske kunstneren Bruno Zhu (1991). Han har bakgrunn i klesdesign, noe som kommer til syne allerede ved gallerivakten som først opptar oppmerksomheten vår. Hen er ikledd en stripete, svart frakk, skreddersydd av Zhu selv.

Bruno Zhu har en utdannelse innen klesdesign i tillegg til å studere på Sandberg Instituttet i Amsterdam. Samt driver han galleriet A Maior inne i sine kinesiske foreldres basar-butikk i Viseu i Portugal. (Foto: Vegard Kleven.)

Går UKS etter i sømmene

I et sammensurium av materialsammenstillinger og berøringspunkter presenterer kunstneren en godhjertet institusjonskritikk på UKS, hvor han synliggjør kunstinstitusjonenes indre.

Tekstile medier fortsetter videre inn i utstillingen, der en dunkel korridor er opplyst av to kandelabrer. Her er veggene tapetsert fra gulv til tak i lys beige fløyel, og skaper et brudd med det sterile rommet vi akkurat forlot.

Fra taket henger en dyster skulptur med tittelen «He’s too good to be true, 2010-20». Den overdimensjonerte mannekengen består av kroppsdeler og lemmer sydd sammen av diverse typer stoffer, blant annet Zhus gamle undertøy. Fra de tunge gardinene til hver eneste lille søm, er det klart at Zhu møysommelig har sydd de mundane objektene.

Et foto av tomme vinglass bak en hvit duk og en halvfull Mozell er tredd inn i et skreddersydd album. Arbeidet «Found photograph (festivity), 1997» er festet på veggen og er plukket fra UKS sitt inngående arkiv. Fotoet refererer ikke til en bestemt hendelse eller tidsperiode, men er en av kuriositetene Zhu har hentet fram fra UKS sitt lager.

Bruno Zhu har sydd flere av elementene i utstilling, blant annet denne lampen. (Foto: Vegard Kleven.)

En eim fra fordums tid

I tillegg til å ha vært en visningsplattform siden 1921, er UKS også en politisk fagorganisasjon som kjemper for kunstneres rettigheter. Satt sammen av stadig nye ambisjoner, klimakser og årganger er kunstinstitusjoner en kollektiv mytologi opprettholdt av medlemmer, besøkende og de ansatte. Fra administrasjon, til styret, vaskepersonalet, teknikere, gallerivakter og ikke minst kunstneren. Institusjonens navn lever ikke av seg selv, men er gjennom menneskene i en konstant organisk bevegelse.

I presseteksten setter Zhu spørsmål ved hvordan man opplever en utstilling annerledes i gallerirommet når man lar kunstinstitusjonens indre komme til syne. Zhu ser seg selv som det fremmede elementet i rommet. Til tross for å ha lest seg grundig opp på institusjonens historie i forkant av utstillingen, har ikke Zhu den sammen idiomatiske forståelsen av UKS likt som menneskene som i sin hverdag vanker i og rundt galleriet. Likevel blir det tilsvarende vanskelig for oss som publikum å forstå hva han ønsker å formidle uten gallerivaktene og presseteksten, noe som kan forstås som et bevisst grep for å kontekstualisere Zhu som utenforstående, eller som et glipp i formidlingen.

Bruno Szhu har skapt en helhetlig scenografi som er perfekt for lune og lavmælte samtaler. (Foto: Vegard Kleven.)

Beretter og skjuler

Mens det grå kabinettets innsyn fra gaten kan kan ligne et minimalistisk venterom, stenger vinduene og de avskjermede dørene i de andre rommene ut livet på gaten, og snur lokalet inn mot seg selv. De draperte veggene og lyset blir perfekt for lune og lavmælte samtaler. På utsiden av et av galleriets vinduer, til skue for fotgjengere 24 timer i døgnet, lyser en av de samme kandelabrene man finner innendørs. Lyset både beretter og skjuler.

Forskjellige tekster skrevet av kunstneren blir formidlet av vaktene under åpningstidene. Plassert inne i scenografien lytter vi til flyktige ord og eventyraktige fortellinger om egne opplevelser i Zhus familiene, presentert av en vert som entusiastisk gestikulerer i luften. Det oppleves teatralsk og inkluderende hvordan Zhu og UKS går inn i rollen som gallerist og kunstner, noe som smitter over på oss idet vi går inn i rollen som gjest.

Oversettelser gir misforståelser, og misforståelser blir ofte sladder. Utstillingen varer i det store bildet i kort tid, før den også blir en del av institusjonenes kontinuerlige arkiv. Med en refleksjon over sin plass i rekken som en av utallige kunstnere som har hatt og skal ha utstillinger på UKS, gestalter Zhus skulptur-mann kunstnerens aura i institusjonene.

Et tomt galleri er en beholder for uendelig med mening, og på UKS er det uholdbart mye selskapelig historie.

Nå, mens utstillingen er åpen, tar Zhu oss med ut av manesjen og inn bak sceneteppe, på et bakrom der også vi kan få være med.