Går UKS etter i sømmene

Synliggjør kunstinstitusjonens indre med et utenforstående blikk

For tiden viser Unge kunstneres samfund (UKS) utstillingen «Shhhhhhh» av den portugisiske kunstneren Bruno Zhu (1991). (Foto: Vegard Kleven.)
For tiden viser Unge kunstneres samfund (UKS) utstillingen «Shhhhhhh» av den portugisiske kunstneren Bruno Zhu (1991). (Foto: Vegard Kleven.)
Med en subjektiv og godhjertet institusjonskritikk viser Bruno Zhu et UKS vi ikke har sett før, skriver Subjekts anmelder.
Sjanger Dette er en anmeldelse. Meninger og analyser er av anmelderens egne, men på vegne av Subjekt.
Saken er Utstillingen «Shhhhhhh» står på UKS fram til 29 mars.

Tunge fløyelsgardiner trekkes til side og utgjør entreen til UKS’ lokaler i St. Olavs gate i Oslo. En melankolsk gråtone dekker alle flater i rommet, og speiler den hvite kubens offisielle gulvfarge, også kjent som gallerigrå.

Fram til 29. mars huser de utstillingen «Shhhhhhh» av den portugisiske kunstneren Bruno Zhu (1991). Han har bakgrunn i klesdesign, noe som kommer til syne allerede ved gallerivakten som først opptar oppmerksomheten vår. Hen er ikledd en stripete, svart frakk, skreddersydd av Zhu selv.

Bruno Zhu har en utdannelse innen klesdesign i tillegg til å studere på Sandberg Instituttet i Amsterdam. Samt driver han galleriet A Maior inne i sine kinesiske foreldres basar-butikk i Viseu i Portugal. (Foto: Vegard Kleven.)

Går UKS etter i sømmene

I et sammensurium av materialsammenstillinger og berøringspunkter presenterer kunstneren en godhjertet institusjonskritikk på UKS, hvor han synliggjør kunstinstitusjonenes indre.

Tekstile medier fortsetter videre inn i utstillingen, der en dunkel korridor er opplyst av to kandelabrer. Her er veggene tapetsert fra gulv til tak i lys beige fløyel, og skaper et brudd med det sterile rommet vi akkurat forlot.

Annonse

Fra taket henger en dyster skulptur med tittelen «He’s too good to be true, 2010-20». Den overdimensjonerte mannekengen består av kroppsdeler og lemmer sydd sammen av diverse typer stoffer, blant annet Zhus gamle undertøy. Fra de tunge gardinene til hver eneste lille søm, er det klart at Zhu møysommelig har sydd de mundane objektene.

Et foto av tomme vinglass bak en hvit duk og en halvfull Mozell er tredd inn i et skreddersydd album. Arbeidet «Found photograph (festivity), 1997» er festet på veggen og er plukket fra UKS sitt inngående arkiv. Fotoet refererer ikke til en bestemt hendelse eller tidsperiode, men er en av kuriositetene Zhu har hentet fram fra UKS sitt lager.

Bruno Zhu har sydd flere av elementene i utstilling, blant annet denne lampen. (Foto: Vegard Kleven.)

En eim fra fordums tid

I tillegg til å ha vært en visningsplattform siden 1921, er UKS også en politisk fagorganisasjon som kjemper for kunstneres rettigheter. Satt sammen av stadig nye ambisjoner, klimakser og årganger er kunstinstitusjoner en kollektiv mytologi opprettholdt av medlemmer, besøkende og de ansatte. Fra administrasjon, til styret, vaskepersonalet, teknikere, gallerivakter og ikke minst kunstneren. Institusjonens navn lever ikke av seg selv, men er gjennom menneskene i en konstant organisk bevegelse.

I presseteksten setter Zhu spørsmål ved hvordan man opplever en utstilling annerledes i gallerirommet når man lar kunstinstitusjonens indre komme til syne. Zhu ser seg selv som det fremmede elementet i rommet. Til tross for å ha lest seg grundig opp på institusjonens historie i forkant av utstillingen, har ikke Zhu den sammen idiomatiske forståelsen av UKS likt som menneskene som i sin hverdag vanker i og rundt galleriet. Likevel blir det tilsvarende vanskelig for oss som publikum å forstå hva han ønsker å formidle uten gallerivaktene og presseteksten, noe som kan forstås som et bevisst grep for å kontekstualisere Zhu som utenforstående, eller som et glipp i formidlingen.

Bruno Szhu har skapt en helhetlig scenografi som er perfekt for lune og lavmælte samtaler. (Foto: Vegard Kleven.)

Beretter og skjuler

Mens det grå kabinettets innsyn fra gaten kan kan ligne et minimalistisk venterom, stenger vinduene og de avskjermede dørene i de andre rommene ut livet på gaten, og snur lokalet inn mot seg selv. De draperte veggene og lyset blir perfekt for lune og lavmælte samtaler. På utsiden av et av galleriets vinduer, til skue for fotgjengere 24 timer i døgnet, lyser en av de samme kandelabrene man finner innendørs. Lyset både beretter og skjuler.

Forskjellige tekster skrevet av kunstneren blir formidlet av vaktene under åpningstidene. Plassert inne i scenografien lytter vi til flyktige ord og eventyraktige fortellinger om egne opplevelser i Zhus familiene, presentert av en vert som entusiastisk gestikulerer i luften. Det oppleves teatralsk og inkluderende hvordan Zhu og UKS går inn i rollen som gallerist og kunstner, noe som smitter over på oss idet vi går inn i rollen som gjest.

Oversettelser gir misforståelser, og misforståelser blir ofte sladder. Utstillingen varer i det store bildet i kort tid, før den også blir en del av institusjonenes kontinuerlige arkiv. Med en refleksjon over sin plass i rekken som en av utallige kunstnere som har hatt og skal ha utstillinger på UKS, gestalter Zhus skulptur-mann kunstnerens aura i institusjonene.

Et tomt galleri er en beholder for uendelig med mening, og på UKS er det uholdbart mye selskapelig historie.

Nå, mens utstillingen er åpen, tar Zhu oss med ut av manesjen og inn bak sceneteppe, på et bakrom der også vi kan få være med.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
Trine Skei Grande
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Direktør i Forleggerforeningen
Anine Kierulf
– Mangfold i de redigerte medier er en demokratisk forutsetning. Jeg leser kulturavisen Subjekt fordi kulturkrig også er kultur. Anbefales særlig for folk med lavt blodtrykk.


Anine Kierulf
Jurist
Simen Velle

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å løfte prinsipielle debatter, og stå i dem når det stormer. Medie-Norge hadde vært fattigere uten Subjekts aktive bidrag til samfunnsdebatten.



Simen Velle
Leder i FPU
Adrian Eilertsen

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger flere aviser som står utenfor de store mediekonserne.



Adrian Eilertsen
King Skurk One
Sarah Gaulin
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
Einar Øverenget
Jeg abonnerer på Subjekt fordi det inviterer meg til å tenke.


Einar Øverenget
Filosof
Alexander Tenvik
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg er interessert i kultur, og fordi de har en stor bredde i dekningen sin.


Alexander Tenvik
Kunstner
Asle Toje
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen er maktkritisk og uredd. Det er forfriskende.


Asle Toje
Nestleder i Nobelkomitéen
Ervin Kohn
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen publiserer tankevekkende innlegg i samfunnsdebatten, og fordi jeg bryr meg om de som leser avisen.


Ervin Kohn
Jødisk tenker
Amrit Kaur
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de utfordrer dagsordenen. Selv om jeg ikke alltid er enig, så er det forfriskende å lese meninger som utfordrer status quo.


Amrit Kaur
Leder i Rød ungdom
Susanne Kaluza

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger mer, ikke mindre  kulturjournalistikk i Norge. Og så synes jeg det er viktig å følge med på tendenser, nyheter og meninger på tvers av det politiske spekteret, både saker jeg er enige i og saker jeg er uenige i.



Susanne Kaluza
Litteraturhussjef i Oslo
Morten Traavik

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør der andre tier.



Morten Traavik
Kunstner
Benedikte Høgberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er viktig for meg personlig å lese et bredt spekter med nyheter og meninger for å gjøre de gode samfunnsanalysene.


Benedikte Høgberg
Hedvig Montgomery

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi kultur og politikk trenger flere stemmer og plattformer i Norge. På Subjekt blir jeg orientert og irritert, opplyst og engasjert. Og kjeder meg i hvert fall ikke!



Hedvig Montgomery
Psykolog
Trym Ruud

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er en av de få virkelig frie avisene i Norge. De dekker kunst, kultur og samfunn med integritet, uten å bøye seg for staten eller kommersielt press. De skriver ærlig, modig og ufiltrert, og gir rom til stemmer og kunstnere som ellers ikke blir sett. Det er derfor Subjekt vokser, og derfor jeg støtter dem.



Trym Ruud
Kunstner
Janne Wilberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar
Hadle Bjuland

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er en avis som setter mangfold høyt, og som mener det. Subjekt våger å ta inn flere perspektiver.



Hadle Bjuland
Leder i KRFU
Anette Trettebergstuen
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen fyrer opp feeden min nesten ukentlig, og jeg må selvsagt følge med der det skjer. Og de skriver om kulturstoff andre har sluttet å dekke.


Anette Trettebergstuen
Stortingsrepresentant (AP)
Mohammad Usman Rana
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen skiller seg ut med skarpe analyser, intellektuell friksjon, ekte meningsmangfold og mot til å stille spørsmål ved zeitgeist. Som muslimsk tenker har jeg opplevd slike medier som anti-islamske, men ikke Subjekt.


Mohammad Usman Rana
Muslimsk tenker
Snorre Klanderud
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er avisen som virkelig forstår samtiden. De er seriøse og lesverdige på kultur og politikk, men uten å bli jålete, sånn at alle kan være med og forstå den kompliserte virkeligheten.


Snorre Klanderud
Influenser
Mímir Kristjánsson
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
Agnes Moxnes
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran