I disse pandemiske dager gjør regjeringen flere inngrep i individets frihet. Men trumfer sikkerheten alltid friheten, spør filosof Rune Eidsaa.
Menneskeverdet under pandemien

Inngrep i individets frihet kan også skyte fart med eksponensiell tidskurve

I vesten har vi sterke demokratiske tradisjoner om personvernet og et maktfordelingsprinsipp som gjør det vanskelig å knekke. Men likesom koronaviruset, kan liberale verdier forsvinne eksponensielt og bli dramatisk akutt, skriver filosof Rune Eidsaa.
Saken er Filosof Rune Eidsaa drøfter i frihet og sikkerhet og løfter frem eksempler fra film.

Hva utgjør et verdig liv?

Hva utgjør et godt liv?

Og hva trenger vi mest, sikkerhet eller frihet, for at vi skal oppnå dette?

Med koronakrisen har spørsmålene omkring frihet og sikkerhet kommet på dagsorden igjen, og blitt enda mer relevant enn før: Full skjenkestopp i Oslo. Hytteforbud. Og stadig flere koronatiltak som i sin smittebegrensende sak også begrenser individets frihet.

Da bør vi også rette blikket litt utover, og spørre hvor vi som samfunn er på vei. Skal man slutte å utfolde seg overhodet, fordi samfunnsordenen og det felles gode er det som trumfer alt? Eller ofrer vi vår egen sikkerhet, til fordel for trangen til mest mulig utfoldelse?

Spørsmålene er aktuelle som aldri før, nå som regjeringen skal innføre ny smittesporingsapp i Det Godes tjeneste. De håper at så mange som mulig av befolkningen – frivillig – skal la seg registrere for detaljert mobilnett-sporing utendørs, og mer presis bluetooth-sporing innendørs, for å kunne avgjøre hvilke personer som har vært i kontakt med «smittede tilfeller», og hvor nærme denne kontakten har vært.

Scener i «The Dark Knight» kan overføres til dagens pandemiske situasjon, hvor vi legger til rette for mer overvåking av hensyn til sikkerhet, skriver Rune Eidsaa.

Et steg i en retning

«This is wrong. I’ll help you this one time, but consider it my resignation.»

Uttalelsen tilhører Lucius Fox, den tekniske medhjelperen til Bruce Wayne (Batman) i filmen «The Dark Knight» (2008). Milliardæren Wayne har utviklet teknologi til å overvåke og spore alle innbyggere i hjembyen,  via bølger i mobilnettet. Dermed kan også hans alias, Batman, «se» hvor mennesker befinner seg når han er ute i et kritisk oppdrag om å stoppe sin erkefiende, Joker.

Siden oppdraget er så kritisk, hjelper Lucius Fox sin venn, men «kun denne ene gangen». Deretter takker han for seg.

Situasjonen kan overføres til dilemmaet vi står overfor, med hensyn til koronakrisen: Vil vi ha moralsk ryggrad til å nekte for mer statlig overvåking, så snart pandemien er over? Eller har vi blitt vant til overvåkingen?

Kanskje er det til og med litt behagelig at noen følger med og passer på, slik at ikke folk tar seg til rette i skyggene av samfunnslivet?

Slik tenker de i Kina – et land som har hatt stor suksess med å spore ned koronasmittede gjennom detaljert overvåking. De har også gitt innbyggerne kontinuerlig informasjon digitalt: Om hvor koronasmittede befinner seg, slik at disse personene kan unngås. Dette har vært relativt enkelt for Kina, siden de allerede lever under nær total digital overvåking.

En kontrollmakt ingen fortjener

Et system som bruker sosial kreditt til å kontrollere innbyggernes atferd, ble innført i hele Kina i 2020. Kameraer er utstyrt med digital ansiktsgjenkjenning, og disse kameraene befinner seg overalt – særlig i storbyer med tett trafikk av mennesker. Kameraene, og andre metoder, registrerer din atferd i svært stor detalj. De registrerer blant annet hva slags varer du plukker opp i butikken. Gjør du det meste som forventes av en god borger, så får du belønning i form av sosial kreditt, en slags kollektiv og objektiv versjon av «likes».

De som har høy sosial kreditt får rabatter, muligheter til å reise og mange andre fordeler. De som derimot har opptrådt «uetisk», for eksempel ved å kritisere myndighetene på uanstendig vis, kan få lav kreditt og få frihetene sine begrenset. Flere reiserestriksjoner, dårligere køplasseringer, og så videre.

Sosial kreditt går indirekte i arv. Er foreldrene dydige borgere, som bidrar positivt til samfunnet rundt dem og er lovlydige, så vil de få en rekke rabatter, og barna vil kunne få en rekke gode tilbud, inkludert god utdannelse og gode fremtidsutsikter, når de vokser opp. Hele fundamentet for dette systemet, er at myndighetene gis mulighet til å registrere, gi poeng til (eller trekke dem fra), og dermed kontrollere din atferd. For du vil jo ikke at det skal gå deg dårlig, vil du vel? Gjør det som blir forventet, og det skal gå deg godt. Gjør du noe kriminelt eller straffbart, og får det store konsekvenser.

Den nye Gud

Det er på mange måter denne sosiale kontrollen vi mennesker utfører på hverandre til en hver tid: Vi fordømmer det vi ikke liker, og applauderer det vi liker. Enkelte teoretikere og filosofer har redusert moral til slikt: Moral er å si «Hurra!» eller «Buh!» til noe som vi tar stilling overfor. Altså reduseres moralen her til følelser, som kan bli uttrykt. Men når, og under hvilke omstendigheter, skal de bestemte følelsene være objektive, og gjelde i samfunnet?

Det er her vi i vestlige samfunn får såkalte kulturkriger. Enkelte moralske spørsmål oppleves meget viktige, og vektlegges ulikt innenfor ulike perspektiver. Og ingen av partene i striden vil gi seg. Likevel er det verdt å merke hvor få slike spørsmål og problemstillinger som egentlig debatteres, i forhold til den totale mengden moralske spørsmål som kunne ha blitt debattert.

De gode nyhetene er at vi for det meste enige i hva som er rett og galt. Denne felles moralske basisen, eller intuisjonen, kan staten bruke, i det den gir poeng for å være dydig. Så hvorfor skulle den ikke det? Hvorfor skal den ikke belønne gode samfunnsborgere, og straffe de som gjør ondt? Er det ikke nettopp denne rollen Gud fylte i samfunnet tidligere – slik at dersom noen unnslapp myndighetenes øyne, eller befolkningens kollektive fordømmelse, så var i alle fall Gud klar over hva som ble gjort. Og han kom til å dømme.

Myndighetene har på mange måter satt seg i Guds sted med sosial kreditt. De følger alltid med, og forteller befolkningen hvem som er gode og hvem som er dårlige. Og da behøves ingen annen Gud – i det minste ikke for å oppøve moralsk kontroll over samfunnslivet. Men trenger vi egentlig en slik kontroll? Kan vi ikke alltids bygge videre på friheten, slik Vesten alltid har gjort? Er det ikke nok med frihet, og så kan folks egen samvittighet regulere dem utover dette?

Forpliktet av fornuften

Det er en utbredt tankegang, og det har fungert lenge under humanismen, som er en slags «kristendom light», med plikttenkning som er ment å regulere borgernes atferd. Plikten er ment internt, det er den moralske erkjennelse og fornuften som forplikter. Derfor trenger ikke samfunnet å være der alltid, for å detaljregulere den enkelte.

Vestens premiss har vært at den enkelte skal kunne regulere seg selv moralsk. Statsmakten trer bare til der hvor dette strengt tatt ikke går: Da trengs det politi eller psykiatrisk behandling. Mildere former for sosial og moralsk terapi, takles internt i befolkningen av omsorgspersoner som fosterforeldre, prest og psykolog. Disse fungerer som mellomledd mellom den moralske standard og det anstendige på den ene siden, og den som faller til kort i forhold til dette på den andre. Noe helt nytt her, blir det når statsmakten trer inn, og blir identisk med den moralske standarden.

Det har vi sterke tradisjoner i Vesten for å unngå. Helt siden Augustin skrev om «Guds by», og Martin Luther kom med sin toregimentslære. Kirken er her ordets makt, Guds budbringer og forvalter av det hellige budskap, mens staten er verdslig makt, som straffer den onde gjerning.

I Kina så har de ikke noe slikt skille.

Så spørs det, da, i løpet av disse koronatider, om dette skillet bevares. For det er dypere krefter som er i sving. Staten kan nemlig finne på å gi oss det som er godt, ikke bare straffe ondskap: Den kan tre i selve Det Godes tjeneste.

Kapteinen i «Star Trek»-episoden viser oss at det finnes menneskelig verdighet som er større enn å komme i besittelse av det du aller helst vil ha, skriver Rune Eidsaa.

Algoritmeaktige aliens

Den vil da mene seg bemektiget og berettiget til å forvalte garantien om det beste mulige liv for den enkelte – om nødvendig under tvang, men fortrinnsvis gjennom tilbudet om nytelse. Akkurat dette er det kapteinen for stjerneskipet «Enterprise» utsettes for, når han blir tatt til fange av noen merkelige romvesner med veldig store hoder, litt uti den opprinnelige pilotepisoden til «Star Trek», «The Cage». Romvesnene er oppriktig interessert i kapteinens lykke: Sammen med en menneskekvinne de også har fanget, skal dette menneskelige «prakteksemplaret» befolke deres øde planet på nytt.

Problemet er bare at kapteinen vil tilbake til stjerneskipet sitt, som han er ansvarlig for, og som venter på ham, og prøver å komme til ham. Men det tar tid, og kapteinen settes stadig på nye prøvelser. Det kidnappes to ytterligere kvinner, denne gang fra hans eget stjerneskip, og han gis sjansen til å velge den foretrukne «Eva». Disse romvesnene er mestere i illusjoner, i den grad at de kan skape noe som virker helt virkelig, men som ikke er det. Kapteinen er hele tiden fanget i en vanlig fengselscelle med glassvegg. Men «transporteres» flere ganger til alternative virkeligheter, som virker helt ekte. Romvesnene forteller at de er i stand til, og vil gi kapteinen, akkurat det han ønsker seg.

For å bevise dette, tar de ham med seg – basert på informasjon i hjernen hans – til hans egen hjemplanet, på en paradislignende dag, med kvinnen som de vil spleise ham med, som gjør i stand piknik. Og hesten han kjenner fra hjemstedet, er med ham – han har til og med fått sukkerbit til den i lommen!

Så disse romvesnene kan virkelig, og vil virkelig, gi de to menneskene akkurat det de vil ha. For kvinnen de har hos seg, vil faktisk ha kapteinen til mann. Det var nettopp derfor at de akkurat valgte å ta kapteinen til fange, fremfor en av de andre.

Kapteinen nekter å samarbeide med romvesnene. Han vil finne en vei ut, og vil ikke være fange. Men samtidig så føler han et ansvar for å beskytte kvinnen. Dette siste synes romvesnene er meget positivt. Det øvrige blir de lei av, og kapteinen straffes – også dette er en altfor virkelig illusjon – med helvetesild. Og romvesnene sier at de også kan hente frem de aller verste pinsler han kan tenke seg, fra hans eget sinn.

Kan ramme oss

Denne svært detaljerte kunnskapen (for ikke å si kjennskapen) som her blir brukt, kan minne om de digitale algoritmer, som virker hver en dag mens vi bruker nettet. Det ene firmaet lærer at du foretrekker visse TV-serier fremfor andre. Facebook lærer temmelig bredt om hva du «liker». Google lærer det aller meste om hva vi er opptatt av. Youtube, søk, venneforslag og filmforslag blir stadig bedre av alt dette – for ikke å snakke om målrettet reklame.

Det vil bare være et spørsmål om tid, før myndighetene vil ønske å «tilrane seg» det meste av denne informasjonen. Spørsmålet blir om de skal få lov.

I Vesten har vi sterke tradisjoner om både personvernet og maktfordelingsprinsippet, som det nok skal ta noe tid å knekke. Men også dette kan utgjøre en «eksponensiell tidskurve», likesom korona: Problemstillingene som her drøftes, blir dramatisk mer akutte, ettersom tiden går.

«Det samfunn som foretrekker sikkerhet fremfor frihet, fortjener ingen av delene, og vil miste dem begge.» Sitatet tilhører en av grunnlovsfedrene i USA, Benjamin Franklin. Problemet er her også hva friheten skal brukes til. Det henger sammen med menneskelig verdighet. Frihet til å søke, og til å finne det gode. Uten statens og algoritmenes hjelp. Men frihet til å søke det onde? Her er staten nødt til å sette noen grenser. Hvor strenge skal de være?

Det man vil ha

Kapteinen i «Star Trek»-episoden viser oss at det finnes menneskelig verdighet som er større enn å komme i besittelse av det du aller helst vil ha. For det går an å få det du aller helst vil ha – på en meget feil måte. Her er det ikke slik (i det minste ikke foreløpig) at målet helliger midlet. For vi mennesker vil ikke være i fangenskap. Når romvesnene til sist lærer seg dette, ved å nedlaste menneskehetens samlede kunnskap til sine store hjerner, så gir de opp håpet om å kontrollere deres lykke, og løser også de to planlagte fangene, og de to øvrige kapteinens «fristerinner», fra deres fangenskap.

Hvorfor ga ikke kapteinen etter for sine begjær? Han ble jo tilbudt hva han mest ville ha! Han kunne ha vært lykkelig – i en illusjon – uten å gjøre noe for det. Det er som doktoren hans sa det, tidligere i episoden, da kapteinen betrodde seg til ham: Livet ville ha visnet. Men det viste seg å ikke visne for kapteinen, da han utførte sin plikt som høyest rangerte offiser på militærskipet «Enterprise». Livet viste seg å visne for ham, da han kunne henfalle til nytelsessyken og til illusjonene, og få akkurat det han selv ville ha.

Dette er faktisk symbolisert gjennom romvesnene her som rase. De lærte seg makten å leve seg inn i utallige illusjoner, den ene mer herlig enn den andre. Livet visnet dermed rundt dem, forble uinteressant. Planeten ble bokstavelig talt forvandlet til en ørken. Og det var derfor de trengte en annen høyerestående, tilsynelatende intelligent art – nye menneskelige «Adam og Eva» – til å gjenbefolke planeten.

Det er for øvrig illustrerende hvordan romvesnene behandler menneskene som primitive dyr, som var de i zoologisk hage. Det er slik algoritmene, og etter hvert staten, vil behandle oss – med all sannsynlighet. For de vet hva vi vil ha. Gi dyret hva han trakter etter, tilfredsstill hans drifter, og han blir fornøyd?