Svein Aamold er professor i kunsthistorie ved UiT Norges arktiske universitet og tidligere styremedlem i Nordnorsk kunstmuseum.
Til forsvar for McGowan

Styreleder Grete Ellingsen formidler flere feil i sin begrunnelse for McGowans avskjed

Flertallet i det nye styret for Nordnorsk kunstmuseum bommer stygt, skriver tidligere styremedlem og professor i kunsthistorie ved UiT Norges arktiske universitet, Svein Aamold.
Saken er Museumsdirektør Jérémie McGowan ble sagt opp fra sin stilling.

Både det gamle og det nye styret roser Jérémie McGowan for hans museumsfaglige innsats og resultater. Men nåværende styreleder, Grete Ellingsen, synes ikke å ha forstått rekkevidden og betydningen av dette.

For hvorfor skulle hun da – i første omgang – uttale at denne avskjedigelsen dreide seg «om en helhetsvurdering»?

En god helhetsvurdering ville nok konkludert helt annerledes.

Flere feil

Ellingsen påstår «at det forrige styret opprinnelig ikke ønsket å forlenge direktørens åremål da det utgikk». Dette er feil.

Undertegnede var styremedlem i Nordnorsk kunstmuseum de to siste periodene. Fordi jeg hadde forskningsopphold utenlands i 2019, var jeg kun med på ett styremøte i fjoråret. Det beklager jeg! Men styremøtet 1. april i fjor var åsted for en avgjørende intern debatt. Til slutt inngikk styret et kompromiss med seg selv, der direktørens åremål ble forlenget med to år (åremålet for en direktør ved museet kan maksimalt vare to perioder à fire år).

Ellingsen mener direktøren «har hatt svakt lederskap». Også feil. Museet har stått frem med klar profil, vunnet priser og satt publikumsrekord både i 2017 og i 2018, under Jérémie McGowans ledelse.

Godt samarbeidsklima

De ansatte har, med ett unntak, støttet helhjertet opp om Jérémie McGowan. Årlige handlingsplaner er lagt frem for styret og godkjent. Styret og de ansatte har deltatt i strategiarbeid med planer (også godkjent av styret) som gjelder ut inneværende år. Samarbeidsklimaet har hele tiden vært godt.

Ellingsen påstår at «det oppsto situasjoner som følge av direktørens personalbehandling». Ja, det dreier seg om én personalkonflikt med røtter som strekker seg tilbake til tiden før McGowans tiltrådte i 2016, og som i 2019 så ut til å være løst!

Forventet nedgang i besøkstall

Ellingsen trekker også frem «fallende publikumstall». Vel, 2019 ble ikke det beste året. Men årsaken er ikke direktørens ledelse. Bakgrunnen for svikten i besøkstallet er at museet og styret som svar på krav til økt egeninntekt så seg nødt til å innføre inngangsbilletter.

Museets publikum har siden museet åpnet i 1988 vært vant til gratis adgang. Hvem undres over at folk reagerer nølende, at de helst ville beholde den gamle ordningen? Så vel de ansatte som det forrige styret forventet en nedgang i besøkstallet som følge av den nye inngangsbilletten.

Revidert og godkjent regnskap i alle år

Dermed gjenstår ett moment i Ellingsens vurdering: Økonomistyring. Men museets regnskap har blir revidert og godkjent i alle år McGowan har vært direktør. Styret har jevnlig mottatt detaljerte økonomirapporter og anerkjent disse. Det kan naturligvis hende at styreleder gjerne så at detaljer i budsjettet hadde vært turnert annerledes. Men det gir i seg selv ikke grunn til avskjed.

Museets dyktige stab og økonomiansvarlige er med i dette. Administrativ leder Bodil Kjelstrup er for tiden ansatt ved et utenlandsk museum for å lære mer om ulike finansieringsmodeller, som lover godt også for denne siden av museets virksomhet fremover.

Har skapt stort engasjement

Hva tier Ellingsen om? Et svar med store ord: Under Jérémie McGowan har museet plassert seg solid i Tromsøs, Nord-Norges og Sápmis kulturliv, foruten samarbeid med institusjoner spesielt i sirkumpolare områder (for eksempel RiddoDuattarMuseat, Karasjok; Korundi, Rovaniemi, Finland og Anchorage Museum, Alaska).

Museet inspirerer til debatt, skaper engasjement både for- og imot utstillingsprosjekter og formidling. Alt dette er godt for oss i nord uansett hva vi måtte mene om museets kunstfaglige profil. Det er likegyldigheten som er kunstmuseets og kunstlivets verste fiende.

Nyskapende og progressiv

Jérémie McGowan har bragt noe helt nytt inn i Nordnorsk kunstmuseums profil og virksomhet. Det dreier seg om Nord-Norge og Sápmi i kunsthistoriske og samtidskunstneriske kontekster. Spørsmål om urfolkskunst, om feminisme, om det elitære versus det «folkelige» har blitt tematisert i utstillinger som «There is no» (2017), «Like Betzy» (2019) og «Oppleve: Kunsthåndverk», den nåværende duodji-, håndverks- og aktivitetsbaserte utstillingen.

Det ligger en slem ironi her i forhold til avskjedigelsen av museets direktør. Det handler om en nåværende utstilling som profilerer museet på nye områder, men som vi under koronavirusets regime enn så lenge ikke får oppleve. Det dreier seg om å nå nye publikumsgrupper, ikke minst blant byens innbyggere. Og det handler om å styrke museets forskning.

En god leder

Under McGowan har museets sjefskurator Charis Gullickson blitt tildelt stipend fra Norges forskningsråd, Nordnorsk kunstmuseum og UiT Norges arktiske universitet for et museumsrelatert forskningsprosjekt som skal lede frem mot doktorgrad. Den ene av hennes to veiledere er nettopp Jérémie McGowan.

Under ham har museet sørget for å styrke seg selv også når det gjelder spisskompetanse.

OK, la gå, museet mangler likevel noe. Men heller ikke det kan lastes direktøren. Og ikke styret. Det dreier seg om innkjøp av kunst. I min tid som styremedlem var faktisk dette spørsmålet det vi hadde størst problemer med. Museets budsjett trenger derfor å styrkes for ytterligere å situere det i landsdelen så vel som internasjonalt.