Det stedsløse rommet

Lovverket står fast på en utdatert rettsfølelse av hva hjemmekontoret innebærer

I dag drives Norge fra kjøkkenbenken. Gjerne mens kidsa ser på tv, lager mat og bygger lego i samme rom. Da er det siste vi trenger et utdatert lovverk som ikke anerkjenner stedet som et arbeidsrom.
Norske skattelover krever at hjemmekontoret skal være et adskilt rom som ikke benyttes til annet enn næring. I dag, når Norge drives fra de mange kjøkkenbord, er det passende å tenke på de mange frilanserne som jobber året rundt fra egen bolig, uten skattefradrag for å leie den ut i næringens tjeneste. (Foto: Nikola Bali.)
Saken er Lovverket har en helt egen rettsfølelse av hjemmekontoret.

Scenebildet bak hodene våre på Skype avslører noen spor av utdaterte lovverk. Ved spisebordet, på kjøkkenbenken, inne på barnerommet, i sofaen og i gangen jobbes det som aldri før, men lovverket er ikke med på å anerkjenne det som hjemmekontor.

I disse koronatider er vi overalt og ingensteds. Rommet som holder landet i gang, Norges kanskje viktigste rom, finnes ikke på tegningen.

Rammer frilanserne hardt

Lovverket beskriver – i skattesammenheng, for å få fradrag på utleid areal i eget hjem – at hjemmekontoret må være «dedikert som eget rom som kun brukes i jobbsammenheng». Rommet kan altså ikke brukes som for eksempel gjesterom eller stue utenom arbeidstidene.

Ikke bare er det lite miljøvennlig. Det rammer særlig frilansere – landets kanskje tauseste 322.000 nordmenn – som gjerne jobber fra hjemmekontoret året rundt. De som ikke får skattefradrag for å leie ut eget hjem i næringens tjeneste, bare fordi at de gjerne bruker stuen som stue til andre deler av døgnet.

Lovverket er trolig fra tiden da leiligheter ble bygget for flere generasjoner siden, og lenge før korona gjorde oss så oppmerksomme på egen boligsituasjon. Tidligere var stuen, kjøkkenet, spisestuen og foajéen forskjellige rom. Dette var en tid da gode arkitektstudenter dro til Tyskland og lærte å tegne ordentlige bygårder, og kom tilbake med kopier fra Berlin og bygget Grünerløkka, Frogner og Gamlebyen. De tegnet leiligheter med fleksibilitet og generøsitet som kunne endre seg ved behov.

Men det var andre tider. Da langsiktighet ble verdsatt, og kvadratmeterprisen ikke utgjorde en formue.

Omgivelsene bak hodene våre på Skype avslører hjemmekontorets stedsløshet. (Foto: Rachel Troye/AHO.)

Åpen løsning

I 2020 er det helt annerledes. Teorien vi har operert med de siste 40 årene, er at det frie markedet selv er i stand til å diktere krav til innhold i boligen, og at individuelle rom for ulike funksjoner er gammeldags.

Hjemmekontorets mulighet til eget rom er derfor blitt kuttet, sammen med kjøkkenet og spisestuen og alle de andre rommene. Det vi sitter igjen med, et det som på meglerspråk kalles for «åpen løsning». Et rom som er alt og ingenting.

I krisetider testes samfunnets robusthet. På den måten får vi sjekket om det virkelig var gunstig for oss å ha alt i boligen helt åpent. Når landet styres fra kjøkkenbordet – mens tre unger og en partner er i samme rom og ser på tv, lager mat, jobber og bygger lego – taes de beste beslutningene da?

Sikkert ikke. Men kvadratmeterprisene gjør det ikke noe enklere. Når lovverket i tillegg er med på å gjøre frilansernes situasjoner enda vanskeligere, som sjeldent har råd til boliger med et ekstra rom forbeholdt arbeidet, er tiden vi er inne i godt egnet for å tenke over rettighetene til de uten fast arbeidsplass – bokstavelig talt.

Den nye teorien

Hjemmekontorets fravær på tegningen og samtidig absolutte nødvendighet i praksis, sier først og fremst noe om et utdatert lovverk.

I dag sitter «alle» med provisoriske løsninger som ingen mente vi trengte for to måneder siden. Men selv da eksisterte de 322.000 norske frilanserne under et lovverk som definerer krav som kun de færreste kan tilfredsstille.

Så hva gjør vi nå?

Gjennom en åtte år lang arkitektkarriere er jeg aldri blitt bedt om å tegne et hjemmekontor. Nå tegner jeg to. Kanskje det blir den nye teorien.