Forfriskende fandenivoldsk

19 år gamle Fredrik Veiga er akkurat hva den norske klubbmusikken trenger

The kids are alright: 19 år gamle Fredrik Veiga, egentlig ikke bedre kjent som Psycheek, slapp debutalbum ut av det blå. Bred appell? Neppe. Det gjør ikke «Gore 3» noe mindre bra, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Brage Sunde.)
The kids are alright: 19 år gamle Fredrik Veiga, egentlig ikke bedre kjent som Psycheek, slapp debutalbum ut av det blå. Bred appell? Neppe. Det gjør ikke «Gore 3» noe mindre bra, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Brage Sunde.)
«Gore 3» er albumet vi ikke visste at vi ville ha, men som vi nå bare vil ha mer av. Nykommeren Psycheek bringer en sårt etterlengtet energi til den norske klubbmusikken, skriver Subjekts anmelder.
Sjanger Dette er en anmeldelse. Meninger og analyser er av anmelderens egne, men på vegne av Subjekt.
Saken er Nykommeren Psycheek albumdebuterer.

Du skal være hipster for å vite hvem Fredrik Veiga er.

Men Psycheek, som han nylig har begynt å kalle seg, er «kjent» fra den ikke så kjente vokaltechno-duoen Sticky Icky, som vi for like over et år siden kalte for Grusomhetens duo.

Produsenten blant dem, den 19 år gamle kunststudenten fra Åsgårdstrand, nå Oslo-gutt, har siden den gang jobbet med egne prosjekter. Lenge har han måttet nøye seg med å promotere egen musikk på Instagram og Soundcloud, og hans 1.300 følgere er vant med korte snippets av hardtslående technotrommer på «stories», hvor han viser beinharde elektroniske musikkproduksjoner på høyt nivå.

Nå er plutselig debutalbumet ute.

Annonse

«Gore 3» ble sluppet i går, litt ut av det blå, og kunne jo i utgangspunktet bli en ganske så uviktig utgivelse. Uten apparatet rundt ham, er det vanskelig å se for seg hvordan DJ-er og andre klubbmusikkentusiaster skal plukke ham opp.

Skal vi gjøre et forsøk? Debutalbumet «Gore 3» bør jo virkelig ikke gå ubemerket hen. Samtidig, er det i den virkelige undergrunnen «Gore 3» har en naturlig posisjon, hvor albumet får en vital dimensjon og tilværelse, som et forbilledlig eksempel på at noen album, og noen musikere, trives og fungerer best på utsiden av det etablerte.

Psycheek, som har gått fra å være en rastløs småby-gutt til å bli partyfjes i Oslo, er en slik type, men som lager musikk som fortjener ditt øre. Om ikke vi skal snu om på det og mene at øret ditt fortjener hans nye album.

Gebrokkent, anarkistisk, fandenivoldsk

Det er noe forfriskende fandenivoldsk ved Psycheeks debutalbum. Det skyldes ikke bare DIY-dimensjonen – at de fleste låtene varer i under tre minutter – eller «straight forward»-tekstlinjer som «helt forbanna dagen lang», men i enda større grad den gjennomgående, kompromissløse energien. Det er nettopp den energien som den norske klubbmusikken trenger akkurat nå.

Som låten «Basic Biitches», der en oppkuttet punk-basslinje ved hjelp av breaks føres inn i et hvileløst lydbilde, som skaper en følelse av desperasjon ispedd litt anarki.

Kanskje kan det best beskrives som noe så sjeldent som IDM-punk. Uansett er «Gore 3» et sterkt argument for at den industrielle og mer lyssky delen av den elektroniske musikken har en motkulturell dimensjon som kan fylle vakuumet etter hanekam, naglebelter og punk.

Nikker gabber-renessansen velkommen

Nykommer-albumet har dessuten sin styrke i det uforutsigbare, muliggjort av den rause, men veloverveide mengden breaks, glitches og samples, som hele tiden pusher tålegrensene og former lydbildet på nye måter. På så måte er også «Gore 3» en etterlengtet opponent mot en klubbmusikk preget av enkle rytmer og «four to the floor» [den klassiske house-rytmen, red. anm.], uten å måtte inngå altfor store kompromisser. Albumet balanserer fint mellom sonisk, kunstnerisk opplevelse og dansbare bangers i høyt tempo.

Dette er låten «Ah! My Fucking Heart» et eksempel på, kanskje den mest melodiske låten på albumet, der kjølige og robotaktige vokal-samples (som gjennomsyrer hele albumet, forøvrig) kommer til sin fulle rett i kombinasjon med enkle og balanserte, men samtidig virkningsfulle trommemaskin-rytmer. Disse sender et mekanisk nikk i retning storheter som Kraftwerk.

Dansbare er også avslutningslåtene «Fuse Beyond» og «Breakphoria», som svinger seg i jungle-landskapet. Ja, det vil si i «betongjungelen», for låten er, som resten av albumet, fundert på en glitchy, skarp og mekanisk tilnærming. Litt som om storbylivet hadde blitt avspilt på dobbel hastighet og tonesatt.

Til begge låtene, og i hvert fall til «Fuse Beyond», kan sannsynligvis også tilhengere av gabber-renessansen nikke anerkjennende.

Soundtracket til en cyber-dystopi

Mørkt og eksperimentelt er likevel best beskrivende for «Gore 3». Desto mer Psycheek tøyer strikken, desto mørkere blir det. Som glitch-avgrunnen «Ironing Out the Wrinkles in My Brain», som holder det tittelen lover, og gir deg ett minutts følelse av lobotomering.

Bred appell? Neppe. Men låten inngår, sammen med de andre låtene på albumet i en energisk helhet, som kunne vært et soundtrack til en cyber-dystopi, der onde kyborger eller roboter har overtatt klubbscenen og verdensherredømmet.

«Gore 3» fungerer enhetlig som et soundtrack vi ikke visste at vi ville ha, men som vi nå bare vil ha mer av.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar