For å begynne på topp.
Som ansvarlig på desken her i Subjekt, redigerer jeg som hovedregel vekk spørsmål i tittel og ingress.
Det er billig og uelegant. Journalistikken bør gi svar.
Så da Morgenbladet nylig delte artikkelen med tittelen «Dør det flere enn normalt?», svarte jeg først til meg selv: «Vet ikke?», før jeg tenkte at mange helt sikkert scroller videre uten å ha lært noe som helst. For de aller fleste, er dette rent søppel i feeden.
Når journalistikken ikke gir svar, kan det i noen tilfeller åpne opp for at lesere begynner å spekulere i stedet. Og vipps, så hadde man havnet på kant med journalistikkens oppdrag om nettopp å opplyse.
I gamledager brukte man spørsmål i tittel for å vekke lesernes nysgjerrighet. Det fungerer ikke på samme måte lenger, så i praksis gjør man det nå for å være irriterende.
Det er helt greit at man ikke gir leseren alt i tittel og ingress. Men det er faktisk god journalistikk å fortelle poenget i tittelen. Innholdsmettet, vinklet og sammenfattende for nyheten. Korrekt, klar og konkret.
Svaret på om flere enn normalt dør, er sikkert bare et klikk unna. Og det klikket fortjener Morgenbladet sannelig. Men i NRKs mye leste gonzoreportasje, «Hvem er Silje?», som har gått sin virale seiersrunde i dag, får vi egentlig aldri svar på spørsmålet som stilles i tittelen. Etter å ha lest drøyt 32.000 tegn, vet vi sannelig ikke hvem «Silje» er.
Dette byr på mange etiske problemstillinger, som vi kommer tilbake til.
Uklarerte blindsoner
«Vi sendte hverandre intime bilder. Det hele var en felle», fortsetter artikkelen.
Ingressen er kort og konsis, men ikke helt sannferdig. Og her begynner de interessante presseetiske problemstillingene å tikke inn som perler på en snor.
Vi får håpe at NRKs journalist, Kaja Kirsebom, og hennes avdeling, «NRK undersøkende nett», har klarert sin egen blindsone.
Dessverre virker det ikke slik.
Artikkelen handler om catfishing: Menn og kvinner som utgir seg for å være noen andre enn hvem de er, for å få nakenbilder, økonomisk gevinst eller annen vinning. Men har NRK reflektert over at det journalisten bedriver – både metodisk og prinsipielt – er akkurat det samme?
«Det hele var en felle», skriver NRK, og da håper jeg de også mener sitt egne journalistiske prosjekt.
Journalister bør unngå å sette seg selv i fokus. Men i sitt forsøk på å skrive avdekkende, undercover gonzojournalistikk, går Kirsebom langt lenger: Hun skaper en falsk situasjon mellom den kritiserte parten og seg selv for å få innhold til historien sin. Her nærmer det seg reality.
Det er etisk betenkelig for noe som utgir seg for å være journalistikk. Og det minste man da kan forvente, er redelighet om sin metode.
«I chatten skriver jeg det jeg tror hun vil høre», innrømmer Kaja Kirsebom i artikkelen. Dette som kommentar til loggen mellom journalisten og mannen som utgir seg for å være «Silje». Men blir det dermed greit?
Jeg rystes egentlig ikke så mye av lesningen om en catfisher som utgir seg for å være noen andre, og tror derimot mange gjør det på grunn av måten NRK fremstiller nyheten på.
Falske profiler legger meg til på sosiale medier hver eneste dag. Men til Norsk rikskringkasting har jeg høyere forventninger.
Det Kaja Kirsebom gjør, er prinsipielt det samme som hva «Silje» gjør. Hun catfisher. Begge to for egen vinning.
Selv om Kirsebom har en bedre sak, heldigvis, betyr det ikke dermed at det blir god journalistikk av denne metoden.
Artikkelen er unektelig engasjerende og har et uimotståelig driv. Men den vanskeligste delen av jobben er å opptre hensynsfullt, i alle fall forsvarlig, på veien. Her mislykkes hun.
Ja, det er tydelig at «Silje» har catfishet nakenbilder fra flere, og det er liten grunn til å tro at mannen bak den falske profilen ikke ville fortsatt med denne skitne virksomheten, dersom journalist Kaja Kirsebom ikke satte en stopper for det. Spørsmålet er om det er det vi journalister skal drive med, og om så på denne måten.
Har ikke god nok grunn
Journalistikk er en kompleks øvelse. En helt sentral problemstilling tilknyttet denne, er hvorvidt mediene bør identifisere en omtalt person.
Som hovedregel er svaret så klart ja. Journalistikken er tuftet på tillit, og for å beholde denne, må informasjonen vi publiserer kunne etterprøves. For eksempel ved å identifisere kildene i sakene våre.
Men så finnes alle disse begrensningene.
Som i De ti bud, som Moses angivelig skal ha fått av Gud, handler de tre første budene om menneskets forhold til Ham, før de neste sju om menneskets forhold til hverandre. Vær varsom-plakaten begynner sammenlignbart med en institusjonell – nesten hellig – rollebeskrivelse om journalistens forhold til sitt oppdrag. Oppfordringen er først positivt ladet: Pressen skal informere, verne om ytringsfriheten, beskytte enkeltmennesket mot forsømmelser fra makten, og så videre. Men så følger disse 42 punktene om varsomhet og hva vi ikke skal.
Presseetikk handler altså ikke bare om varsomhet og begrensninger. Først og fremst så skal vi informere. Vi skal også stimulere til dristighet og pågåenhet i dette arbeidet, noe Kaja Kirsebom gjør i sin gonzoreportasje. Det står ikke på ambisjonene.
Men Kirsebom driver ikke bare med subjektiv gonzojournalistikk. Eller «wallraffing», slik som de som søker jobb på uholdbare tekstilfabrikker gjør, for å kunne rapportere fra dem. Det er heller ikke et stort kriminelt nettverk hun avdekker.
Hun fremtvinger en falsk offersituasjon som hun selvrettferdig benytter i sin egen tjeneste, og med forsvinnende liten verdi i samfunnet.
Det er god presseskikk å gjøre premissene klare i intervjusituasjoner og ellers overfor kilder og kontakter. Dette ser journalisten helt bort ifra, helt sikkert fordi det var «mødvendig» å gå undercover for å avdekke saken. Men var det egentlig det? Og hvor stor er egentlig nyhetsverdien i det hun avdekker?
Digger sin egen metode
Selve avdekkingen kunne blitt gjort av en 12-åring. Og så er mye av det gjenværende i artikkelen dessverre bare et luftslott.
Man kan sikkert applaudere NRK for å sette av en egen avdeling til å undersøke internett. Men i dette prestisjeprosjektet – hvor de tilsynelatende skal ha fått bruk for de kyndige fagfolkene og kompetansen denne avdelingen sitter på – viser det seg jo til slutt at et barn kunne klart det samme.
NRK-artikkelen digger sin egen metode, men tilsynelatende uten å sjekke sin egen blindsone, mens den samtidig hopper bukk over de etiske problemstillingene.
Varsellampene blinket for lengst. Men NRK trosset advarslene, og unngikk ikke de åpenbare fallgruvene.
Ja, det finnes mange ofre i denne saken, oppimot potensielt 50, skriver NRK i reportasjen. Men kunne man avdekket det samme, eller i alle fall belyst catfishing på Instagram som tema, uten å gå undercover?
Grunnen til at gonzo ikke anerkjennes i så stor grad i norsk presse, er nettopp fordi at vi setter presseetikken høyt, og fordi at det er en svært krevende sjanger som de færreste mestrer uten å tråkke i salaten.
Ikke Kaja Kirsebom & Co. heller.
Identifiserer heldigvis ikke
Det virker ikke å ligge god nok grunn til å identifisere mannen NRK avdekker. Langt derifra. Derfor er det bra at NRK ikke omtaler ham ved navn og bilde.
NRK beskriver ham likevel som en «mann i begynnelsen av 30-årene, som gjentatte ganger har gitt uttrykk for sine feministiske holdninger, og vist sterk støtte til Metoo-kampanjen. Han hadde da, og har fremdeles, flere roller i norsk kulturliv».
Langt mer enn nok til å sette spekulasjonene i sving.
I andedammen kulturlivet noen ganger virker å utgjøre, er det nå mange som sprer rykter. Mange av dem er falske, noe som også kommer til syne på sosiale medier.
På Jodel er det over 500 mennesker som følger en tråd med hittil over 1.000 kommentarer. Moderatorene må være på hugget for å fjerne kommentarer hvor jodlerne identifiserer folk ved navn og henger dem ut. Forslagene er mange, og oppfordrer hverandre til å begrunne hvorfor den ene kandidaten passer bedre til NRKs beskrivelser av «Silje» enn den andre.
Er det dette NRK vil sette i gang? Dumt spørsmål. Selvfølgelig ikke. Men å tro at en slik vinkling, som mystifiserer nettopp hvem «Silje» er, for så å ikke identifisere ham, ikke resulterer i heksejakt, er naivt. Det det burde skjønt, er at de i stedet for å opplyse, forvirrer publikum. Saken har liten avdekkingsverdi.
Saken kunne jo handlet om hva catfishing er, og hvorfor, hvordan og hvor det foregår.
Er dette «jeg»- og «du»-journalistikken tatt ut til bristepunktet?
Tittelen er ikke bare dårlig fordi at den vekker nysgjerrighet på en billig måte. «Hvem er Silje?» bidrar til unødvendig spekulasjon, og leker med ilden uten å behøve det. Konsekvensene er alvorlige for de rammede personene.
Anonymiserer ikke godt nok
Pressen bør være varsomme ved identifisering, men minst like påpasselige ved anonymisering.
Et aspekt som er lett å glemme i det presseetiske dilemmaet om identifisering av noen i en krimreportasje, er hvilke utfordringer det byr på, når man ikke identifiserer den omtalte.
En god grunn til å identifisere, er å hindre andre i å bli feilaktig mistenkt, men nå er flere personer dessuten feilaktig uthengt på sosiale medier. Dette er en alvorlig konsekvens som NRK bør ta ansvar for.
Presseveteran Nils E. Øys identifikasjonstrapp har lenge blitt brukt som bransjestandard i forståelsen av hvilke egenskaper som faktisk identifiserer en. Den består av følgende 13 «trinn», der den øverste er mest avdekkende, og den nederste minst:
· Persondetaljer, tidligere synder.
· Boligfoto, familien involveres.
· Personfoto.
· Navn.
· Adresse.
· Person-historie.
· Arbeidssted.
· Hjemkommune.
· Yrke.
· Familiestatus.
· Hjemdistrikt.
· Alder.
· Kjønn.
Det er med andre ord ikke helt uskyldig å omtale mannen i 30-årene sine «tidligere uttrykk for feministiske holdninger og støtte for Metoo-kampanjen», selv om det selvfølgelig er en interessant detalj for avsløringen.
Å ta med konkrete detaljer som skaper nærhet og liv til historien som presenteres er ofte god journalistikk, men det er ikke alltid uproblematisk. Derfor må det veies opp mot nyhetsverdien, som denne gangen er lavere enn saken påkaller seg å ha.
Det er vanskelig å tro at NRK-redaksjonen gjorde denne avveiningen i forkant av publisering.
Dårlig journalistisk håndverk
Jeg er spent på å lese det presseetiske forsvaret av NRKs beklagelige gonzoreportasje. For slik den står nå, er det vanskelig å se at det forelå gode nok grunner til å publisere saken.
Den hovedsakelige årsaken til det, er at «Hvem er Silje?» egentlig ikke avslører noe nytt. Selve temaet saken belyser, kunne vært gjort på bedre måter. Tinder-svindleren er et mesterlig eksempel på en reportasje, som uten å sette seg selv i fokus, presenterer langt større funn.
Jeg er heller ikke helt sikker på om det er greit å catfishe, selv om målet med dette er å ta en annen catfisher.
NRK har satt opp en felle for å felle en som feller folk. Det bør de kanskje felles i PFU for.
