Gjennomsnittsinntekten til en norsk kunstner er på cirka 90.000 kroner i året. I løpet av denne våren har de fleste av oss mistet store deler av, eller hele, inntekten vår.
Mange har boliglån, noen leier til skyhøy pris, mange har barn, flere har ansvar for syke foreldre. Å ha et rom å arbeide i, materialer for å lage kunst og stille ut slik at man kan kvalifisere seg til nye stipender i år, fremstår som en fjern drøm for mange kunstnere akkurat nå. Det er krise.
Kunstnere har det vanskelig nok
Også mange av ekstrajobbene våre, både faste stillinger og enkeltstående oppdrag, er borte, med unntak av de med stor helserisiko, som arbeid i helsetjenesten. I tillegg har fagforeningene våre måttet kjempe for at inntekten skal beregnes ut ifra de tre siste årene og ikke kun det siste, på Nav.
I år har også Bildende kunstneres hjelpefond som fordeler kunstavgiften, eller de fem prosentene som blir lagt på toppen av kunstsalg i Norge stipender og prosjektstøtte (altså der kunstnere gir seg selv stipender), måttet redusere tildelingene fordi salg av kunst har sviktet etter korona. Det vil neppe øke i år.
Mange kunstnere i kommunale atelierer sliter med husleie og har bedt Oslo kommune om fritak. Som svar har vi som har kommunalt atelier fått et brev om at det eneste kommunen kan tilby er betalingsutsettelse. Som vi må søke om.
Å utsette problemet er ikke mye hjelp for en kunstner uten utsikt til inntekt.
Har kostet 42 millioner kroner
Det er med dette bakteppet at vi leser saken i Klassekampen, hvor det rulles opp at Olsobiennalen så langt har brukt 42 millioner kroner, inkludert forprosjektet Oslo pilot. 27 millioner ble brukt i biennalen sitt åpningsår 2019, hvor de hadde et underskudd på seks millioner.
Vi leser at kuratorene fraskriver seg økonomisk ansvar, at de mener at underskuddet skyldes kunstnere som har overskredet sine budsjetter (noe vagt korrigert i dag). Vi kan også lese at biennalen ifølge kuratorer og daglig leder er en suksess.
Jeg har sett ett verk på Oslobiennalen og ett på pilotprosjektet. Henholdsvis Marianne Heier sin perfomance i Samtidskunstmuseet, og Trollkrem sin performance-festival Soppen. Begge deler var virkelig fine kunstopplevelser. Jeg har også hørt mye fint om performancen til Mette Edvardsen sine levende bøker og Carole Douillard sin gruppe mennesker som møter samfunnet med konsentrerte blikk. Men det altså er kun to prosjekter jeg har fått med meg live. Ikke fordi det ikke interesserer meg, tvert i mot, men fordi biennalens formidling av prosjektene, altså informasjonene av «hva», «hvor» og «når», har vært en flopp.
Og kom igjen. 42 millioner? Det tilsvarer 150 av de største arbeidsstipendene á 280.000.
Vis åpenhet
Akkurat nå vil man være tjent med å være transparente og åpne i alle ledd rundt biennalen. For det kan umulig være kunstnernes honorarer denne summen har gått til. I og med at de fleste verkene er performative, er det heller ikke skyhøye produksjonskostnader.
I en annen artikkel i Klassekampen sier NBKs leder Ruben Steinum at pengene til biennalen kommer delvis fra kunstordningen til Oslo kommune, altså ordningen som skulle brukes til å kjøpe inn kunst.
I flere av sakene i Klassekampen står det at kuratorene for biennalen ikke vil la seg intervjue på annet en mail, men Klassekampens serie om Biennalen burde være en god anledning for både kuratorene og de ansvarlige i Oslo kommune, eller Kulturetaten, til å belyse og begrunne både ansettelse, kuratorgrepet for biennalen, pengebruken, og biennalen i seg selv.
Fraskriver seg ansvaret
I dagens avis står det også at kuratorene er fast ansatt. Men er det i det hele tatt praksis å ansette kuratorer for internasjonale biennaler i faste stillinger? Som vi vet arbeider resten av kunstlivet på åremål for å sikre kunstnerisk aktualitet, hvorfor ikke i dette tilfellet?
I løpet av mine 25 år som praktiserende kunstner har jeg aldri opplevd å blir presentert for et utstillingsbudsjett av en direktør eller en økonomiansvarlig. Det er kuratorens oppgave. Også om kunstneren er uerfaren er det kuratorenes oppgave å lose henne gjennom, ikke minst når det er snakk store budsjetter.
Så langt jeg vet er det kun Marianne Heier av kunstnerne i Myntgata som er invitert inn i biennalen, og kunstnerne som har atelierer der har fått vite at tiden de kan være i atelierene er begrenset. Kanskje burde Oslo kommune bruke penger fremover på å ta noen av byens etterhvert mange tomme bygg og gjøre det om til atelierhus for byens kunstnere – og la det fungere som biennale over fem år. På den måten vil vi være sikret mye bra kunst i byen.
Også i et lengre perspektiv.
