Paul Omar Lervåg avlegger meg en visitt 28. mai, hvor han kritiserer mitt forslag om å opprette en retorisk Faktisk.no, Retorikksjekk.no. Her skriver han blant annet at «Det vil nok skape flere problemer enn det vil løse.»
Det eneste jeg er enig med Lervåg i er at min idé om å opprette en redaksjon under navnet retorikksjekk.no var en lite gjennomtenkt idé. Det var en idé som kom brått, slik idéer har en tendens til, og veien til tastaturet var kort.
Jeg takker Lervåg for anledningen til å tenke mer. Da jeg leste Lervågs respons så jeg at stråmennene kom på rad og rekke. Deretter argumenterer han mot stråmennene. Litt harselerende spør han hva som gjenstår etter at faktasjekkingen er unnagjort? Form og farge? Etikk og estetikk? Trangt ytringsklima?
Hvordan et trangt klima ser ut, vet ikke jeg. Moralistisk retorikksjekk er den siste stråmannen.
Kritikk er en del av ytringsfriheten
Mitt forslag om retorikksjekk tok utgangspunkt i en plakat fra organisasjonen SIAN. Jeg analyserte og kritiserte plakaten. Det er kjernen i min idé. Å kritisere er en helt normal del av vårt demokrati. Helt sentralt i ytringsfrihetssammenheng.
Noen tror at ytringsfriheten er et skjold mot å bli imøtegått, å bli kritisert. Det er det naturligvis ikke. Vi har litteraturkritikere som uttaler seg om en boks innhold og kvaliteter. Vi har kunstkritikere, og vi har musikk- og filmkritikere. Vi har vent oss til det og synes ikke det er farlig.
Det kan være ubehagelig, men som samfunn vil vi ikke være det foruten.
Hva betyr det for eksempel når man ytrer at «Furuset bydel skal være shariafritt»? Islamsk lov gjelder for muslimer. Islamsk lov gjelder ikke for ikke-muslimer. Ønsker man å skape en forestilling om at ikke-muslimer vil kunne bli offer for islamsk lov? Ønsker man å skape et bilde av at muslimer ikke bryr seg om norsk lov?
Eller ønsker man rett og slett ikke muslimer i nabolaget? Eller ønsker man bare ikke-religiøse muslimer velkommen. Er det bare intoleranse overfor religioner generelt eller bare andre religioner enn kristendommen?
Det er slike spørsmål og annen hundefløytekommunikasjon en retorikksjekkredaksjon bør befatte seg med. Når visse miljøer snakker om «globalistene» eller «homolobbyen» hører menigheten hundefløyten. Alle andre tror man snakker om WTO eller de skeive.
Ord er handlinger
Mitt utgangspunkt er den nødvendige og kontinuerlige kampen mot fryktskaping – fordommer – hat og vold mot minoriteter. Vi har det i alle samfunn, og har hatt det til alle tider. Mitt anliggende er å peke på sammenhengen mellom frykt og fordommer, og hat og vold.
Mine motstandere forsøker å hevde at det er et skarpt skille mellom ord og handlinger. Nei, det er det ikke. Ofte er ord også handlinger. Talehandlinger. Amy Cooper heter damen som truet en fuglekikker, en svart mann, i Central Park med å ringe politiet og lyve om at hun ble truet av en svart mann. I sin unnskyldning sa hun blant annet «You know words are just words.»
Nei, ord er ikke bare ord. De er også handlinger. Som J. L. Austin grupperte dem i illokusjonære og perlokusjonære talehandlinger – talehandlinger som får deg til å bli redd er i høyeste grad handlinger. Nürnbergdomstolen etter krigen erkjente dette da de dømte Julius Streicher til døden. Han hadde selv ikke drept et eneste menneske. Han hadde bare publisert, skrevet og talt.
I vårt samfunn i dag har vi tydeligvis en viss affinitet til forestillingen om et skarpt skille mellom tale og handling. Dette kom tydelig frem i kjølvannet etter 22. juli 2011. Terroristens ideologi og tankegods har fått for liten oppmerksomhet rundt den betydning de hadde på selve handlingene. Samfunnet aksepterte at personer som forfektet den samme ideologi som terroristen, tok avstand fra handlingene, volden.
Ideologene og samfunnsdebattantene gjorde ingen erkjennelser om at deres ideologi og tankegods var terroristens inspirasjon og direkte årsak til handlingene hans. De ble heller ikke ansvarliggjort, naturligvis. Tvert om. I dag har det tankegodset som inspirerte Breivik større utbredelse og aksept i det offentlige rom. Ikke bare i Norge.
Et tomrom å fylle
Retorikksjekk er like skummelt og farlig som analyse og kritikk av bøker og fotballkamper. En redaksjon som vurderer språkbruk vil ikke ha andre sanksjonsmidler enn den effekten deres arbeid og ord har.
Vårt samfunn har behov for større fokus på polariserende, fryktskapende og hatefull retorikk fordi det er et tomrom å fylle. Tomrommet mellom ufarlige ekstreme talehandlinger og ulovlige hatefulle talehandlinger.
Dagens rettsforståsegpåere skiller mellom lovlige og ulovlige hatefulle ytringer. Det er et behov for noen som kan forfølge lovlig, hatefull retorikk på en god og demokratisk måte. Å møte ytringer med ytringer er det vi skal gjøre i vårt demokrati, i vårt åpne samfunn.
En retorikksjekk-redaksjon kan fylle dette tomrommet. Helt ufarlig og meget viktig. Vårt ytringsklima vil bli bedre av det. Renere luft, rett og slett. Flere vil delta i den offentlige diskursen. Færre vil falle fra. Færre vil bli redde for «den andre». Vi vil få færre fordomsfulle, mindre rasistisk sjikane, hat og mindre vold.
Vi vil få et ytringsklima preget av mindre «oss mot dem», og mer «vi».
