Korona.
Tomme gater, stengte lokaler, tomme arbeidsplasser og lukkede offentlige bygninger.
Først ble byene helt stille.
Alle satt spent hjemme og lyttet til de neste beskjedene som strømmet inn via alle våre digitale nettverk. Byene holdt pusten i påvente av at det skulle gå over. Men når og hvordan dette ville skje, visste vi like lite om, som under Svartedauen og Spanskesyken.
Det smittsomme viruset er like uforutsigbart som tidligere pandemier. Og nå opplever vi en langsom oppvåkning, som etter en tornerosesøvn. Menneskets trang til å se andre og være virksom melder seg igjen. Byene våkner opp, men det skal gå langsomt.
Denne lammende opplevelsen, etterfulgt av en mellomsituasjon som vi befinner oss i nå, gir oss et pusterom til å tenke over hvordan byene kan utvikles fremover. Skal alt bli som før?
Som et epletre
Byen er en dynamisk maskin som er i konstant bevegelse, men dagens «vent-situasjon» gir byen et pusterom. En slik konsolidering er nødvendig på samme måte som et epletre som velger å ikke gi like mye frukt hvert år.
Det er viktig at byene holder på sin identitet og egenart, men de blir derfor sårbare overfor hastige og spekulative endringer. De store offentlige bygningene har et ansvar her ved å holde på institusjonene og plasseringen i bybildet.
I de siste 10-15 årene har en rekke viktige kultur- og institusjonsbygg stått tomme i Oslo, og tomme bygg er et varsko om at en by ikke er bærekraftig. Et tomt bygg fremstår dyster og urovekkende i stedet for å være inviterende og funksjonell. De stengte museene og teatrene i denne krisetiden minner oss om museumsgjenstandene som har eksistert i tusen år og de gamle historiene vi får høre i teatrene som er en oppløftende påminnelse om menneskenes utholdenhet.
I disse dager åpner blant annet Prado-museet i Madrid. Folk strømmer til for å mette sitt kulturbehov, og museet vil i en periode ha gratis adgang. I Oslo venter vi utålmodig på åpningen av det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen og på oppussing og gjenåpning av Nasjonalgalleriet og mange flere signalbygg som åpner i Oslo dette året.
Nå er tiden for å reflektere
Mange har reflektert over dette. Noen ser en trygghet i at ingenting skal forandre seg, mens andre ser sin drøm gå i oppfyllelse gjennom store forandringer. Kan det være at byene slipper taket i oss, og at vi søker ut i naturen? At vi blir mer ydmyke overfor dyrene som vi har plaget og mishandlet, som noen mener har slått tilbake på oss med denne pandemien?
Hvis det resulterer i fornyet respekt og forståelse for hvordan vi behandler vår klode, er dette en god endring. Men de siste tiårene har menneskene hatt en voldsom dragning mot byene. Snart vil åtte av ti av jordens befolkning bo i byer, og gjerne i megalopolis: Byer med titalls millioner innbyggere, med eller uten adresse.
Tetthet og kaos
Den kjente hollandske urbanistarkitekten Rem Koolhaas skrev i 1978 boken «Delirious New York», hvor han fremelsker byens tetthet og intensitet, men peker samtidig på en utfordrende kompleksitet som han kaller for «opphopningens kultur». Senere artikulerte han kompleksiteten med en anerkjennelse av kaos. Byene er blitt så svære at vi ikke lenger må tro at vi kan ha alt under kontroll og da heller må akseptere en form for kaos.
I dette kaoset ligger vel forklaringen på den pandemien vi er midt oppe i nå. Dagens situasjon har fått den gamle urbanisten Koolhaas til å snu opp-ned på sin verdensanskuelse: Nå har han mistet troen på byene og vil vende blikket mot de tynnere befolkede regioner. Distriktene og landsbygda vil tilby oss det sunne livet. Med mer hjemmekontor for dem som kan, vil det også bidra til en slik livsform. Dette kan resultere i mindre bybruk som igjen vil gi mindre rushtrafikk og mindre CO2-utslipp.
Byene vil slett ikke bli forlatt og forfalle likevel. Det er umulig å reversere byenes eksistensberettigelse, men grådigheten og ekspansjonen vi har sett i vår tid vil sannsynligvis modereres med en mulig svakere og annerledes økonomisk struktur. Det vil bli færre nybygg og flere transformasjoner og ombygginger som kan gi miljøgevinster og et bedre energiregnskap.
Cellekontorets renessanse
For Oslos del burde det planlagte Regjeringskvartalet fremstå som et eksempel på moderasjon ved å radikalt skalere ned omfanget av prosjektet.
Y-blokken kan og bør bestå, fordi den er full av cellekontorer. Ja, de vil få en renessanse på grunn av smittefaren.
Denne bygningen vil ikke bare huskes som et sosialdemokratisk pionérbygg og internasjonal kunst, men også som en forbilledlig løsning for cellekontorene, som nå igjen kan bli høyaktuelle.
Lokalene på arbeidsplassen blir derfor mindre og mer beskyttet, mens boligene bør bli romslige, både fordi det i de senere årene har vært spekulert i altfor små leiligheter og at større rom gir lys og luftighet. Med mer hjemmearbeid blir boligen enda viktigere og planløsningen må sees på nytt.
Oslo er i ferd med å miste noe
Pusterommet koronasituasjonen har gitt oss, kan også gi oss en anledning til å forstå at høybygg ikke passer på våre breddegrader. De gir en uheldig silhuett, skaper vindturbulenser og mye skygge på gateplan. Historisk har høybygget vært et maktsymbol og prestisje, men er egentlig det motsatte av god byplanlegging som bør bestå av en tett, relativt lav homogen bebyggelse hvor alt føyer seg inn i en helhet.
Da skapes det trygghet og identitet.
Oslo er i ferd å miste dette i vitale deler av byen. Det er også noe mer nordisk over en tett, relativt lav bebyggelse. Den gir et bedre vern mot et tøft klima og det lave vinterlyset slipper lenger inn i gatene.
Det planlegges høybygg rundt Oslo S som er høyere enn Oslo Plaza. Dette er etter manges oppfatning en misforstått fremtidsvisjon. Visjonen går ut på moderasjon, grønne verdier og respekt for tilpasning til byens øvrige substans. Derfor har Plan- og bygningsetaten «skutt ned» de øverste foreslåtte etasjene for ett av disse høyhusene.
Skyskraperen «Det Store Blå» på Fornebu ble også «skutt ned».
Forhåpentligvis blir også det svære høyhuskomplekset for nytt sykehus på Gaustad stoppet. Bygging av sykehus må være forberedt på nye pandemier, noe som betyr å bygge lavt og i bredden.
«Verdens første arkitekt», Vitruvius, fra det 1. århundre, beskriver viktigheten med holdbarhet, nytte og skjønnhet. Selv om dette kan høres ut som en klisjé, har vi her sviktet i mange ledd.
God byutvikling er som epletreet med sin grunnstamme, sitt intrikate nettverk fra de store hovedårene til de finstemte små, sin organiske vekst, sitt klorofyll og fotosyntese. Vår sjokkartede koronaopplevelse åpner for moderasjon og nytenkning. En ny bykultur må kunne gi byen det trygge, private rommet, et effektivt yrkes- og arbeidsliv og det gode møtet i det offentlig rom i en symbiotisk helhet.
