Like interessant som ubehagelig: – Hitchcocks filmer ville ikke vært så anerkjente som de er hvis ikke noe av mørket som var i ham selv også fantes, om enn i langt mer utvannet grad, i de mange, mange publikummere som har oppsøkt disse historiene i tiår etter tiår, skriver Dagbladet-kommentator og -kritiker, Inger Merete Hobbelstad.
Mørket finnes i oss alle

Det er en grunn til at vi liker det mørke i Hitchcocks filmer

Det blir for dovent, for bekvemt, å kvitte oss med kunsten vi ikke liker. Ofte handler ikke verkene om kunstneren selv, men om det ulmende og ubehagelige som finnes i oss som mennesker.
Saken er Kommentator og kritiker i Dagbladet, Inger Merete Hobbelstad, om å skille kunsten fra kunstneren.

Jeg har i mange år vært fascinert av filmene til Alfred Hitchcock. Og de siste årene har det slått meg at det er en sammenheng mellom denne fascinasjonen og det ubehaget jeg ofte føler når det kommer krav om å slutte å se eller lese verkene til kunstnere som viser seg å ha tenkt eller gjort svært betenkelige ting, noe som er blitt stadig vanligere.

Alfred Hitchcock var en svært interessant og svært ubehagelig mann. Han var den sjenerte, tykke og engstelige gutten på den katolske skolen St. Ignatius, som ble både fascinert og frastøtt av kravet om å bekjenne sine synder, forventningen om å bli straffet når han hadde gjort noe galt, og det å gå rundt og vente på de rituelle rappene over hendene. Han var så pertentlig og uskyldig at han måtte bli forklart i detalj hva som var galt da en kvinnelig skuespiller nektet å spille inn en badescene fordi hun menstruerte – han hadde aldri hørt om noe sånt før – og samtidig enormt interessert i seksualitet som lå utenfor den snevre normen, og avslappet og bekvem med å ha semi-åpne homofile venner, på en måte mange av hans samtidige ikke ville vært.

Han var den smått sadistiske kollegaen og vennen som likte å utsette andre for til dels ydmykende practical jokes, som fratok dem kontroll og verdighet. Han var en enormt dedikert, selvsikker og visjonær filmskaper som ble stadig mer kontrollerende, og ikke bare som kunstner. Han var besatt av flere av sine vakre, blonde hovedrolleinnehavere. Tippi Hedren har fortalt at han trakasserte henne og forgrep seg på henne, og truet med å ødelegge karrieren hennes hvis hun ikke ga etter for ham. Andre som var på «The Birds»-settet bestrider Hedrens versjon, men jeg synes uansett det virker klart at han behandlet henne på en uakseptabel måte.

Hitchcock-stjernen Tippi Hedren har i senere tid fortalt om å bli trakassert av Alfred Hitchcock under innspillingen av «The Birds» (1963).

Ville ikke vært like anerkjent uten mørket

Filmene til Hitchcock er elegante thrillere der det syder og bobler under overflaten, av alle mulige mørke følelser, av undertrykket begjær, nevroser og kontrollbehov. Hitchcocks helter er velkledde handlingens menn, spilt av tidens mest sjarmerende stjerner, som Cary Grant og James Stewart. Men de er også kikkere og stalkere, ofte sjalu og slemme. De kan bli besatt av alt de ikke rår med: Hva som egentlig skjer i hodet eller hjertet på den kjølige, mystiske blondinen de møter, hva som finner sted i rommene der de selv ikke er.

De er historier om hvor ustabil og desorienterende det du ser kan være: I filmer som «The Lady Vanishes» og «Shadow of a Doubt» opplever de fremmelige, unge heltinnene at menneskene rundt dem, ofte eldre og med større autoritet, vennlig forteller dem at det de vet de har sett og hørt slett ikke kan være sant. I «Rear Window» er James Stewart fotografen i rullestol som blir opphengt i å spionere på de andre beboerne i bygården, og slik oppdager et mord. Faren oppstår først når en av dem snur seg og ser tilbake; når Stewart blir rykket ut av sin egen opphøyde, gudelignende, trygge posisjon.

Og her er noe av det briljante ved Hitchcock. Han pirker i den siden i publikum som er som disse protagonistene, som kjenner på behov og begjær det ikke alltid er lett å vedkjenne seg, som vil vite mer enn vi har rett til å vite. «Rear Window» påpeker snedig at bare ved å se en film, er du egentlig litt som fotografen i hovedrollen: Du er en voyeur, du trenger deg inn i rom der du ikke har noe å gjøre, der andre mennesker er nakne og desperate og utleverer seg selv.

Hitchcocks filmer ville ikke vært så anerkjent som de er hvis ikke noe av mørket som var i ham selv også fantes, om enn i langt mer utvannet grad, i de mange, mange publikummere som har oppsøkt disse historiene i tiår etter tiår.

Alfred Hitchcocks filmer representerer ikke bare ham, men også det ubehagelige som finnes i oss mennesker, skriver Inger Merete Hobbelstad. Her avbildet i 1964.

Det ubehagelige finnes også i oss

Det er derfor det blir for dovent, for bekvemt, å skyve vekk filmer og bøker fordi de som har skapt dem kommer moralsk til kort. Ved å avfeie dem, sier du at jeg, vi, er egentlig noe annet, noe bedre, motsatsen til det som er problematisk. Iblant synes jeg det er noe litt selvgodt ved å peke og si at «det der, det er noe annet», «noe forkvaklet og fremmed», «det trenger vi ikke, det har vi ikke godt av», «vi bør heller lese bøkene og se filmene til de ranke og rettskafne og heltemodige».

Og for all del: Det er så klart ikke slik at bra folk lager dårlige filmer, eller at det bare er det som utforsker mørke temaer som er minneverdig. Kom med det, alt sammen.

Men Hitchcocks filmer handler om det ulmende og ubehagelige som også finnes i oss, ikke bare i ham selv. Og jeg tror ikke han kunne laget dem på den måten hvis det ikke hadde vært følelser han selv var så fortrolig med.

Det unnskylder så klart ikke at han iblant gikk over streken. Du kan kjenne på så mange mørke følelser du bare vil, det betyr ikke at det er greit å leve dem ut, hvor stor kunstner du enn måtte være. Når det kommer til debattene om hvem som skal få priser og penger og universell hyllest, kan de bli kompliserte, fordi det som regel uvegerlig vil bli sett på som hyllester til både kunstneren og mennesket. Men selv heller jeg nok mot at det ikke skal kreves en for plettfri vandelsattest, heller ikke i slike situasjoner, fordi det alltid er vanskelig å kaste den første sten.

Og fordi, som jeg i alle fall tenker i møte med Hitchcocks filmer, og som jeg har tenkt på å skrive i møte med de siste dagenes (svakt relaterte) statuedebatt: Dette er også oss.

Inger Merete Hobbelstad er kommentator og kritiker i Dagbladet. Denne teksten ble lagt ut på hennes Facebook-side, og er republisert etter avtale.