Når «hvithet» defineres av moderne, venstreradikal ungdom gjennom obskur, anekdotisk og vikarierende begrepsbruk, avgrenses universelle egenskaper og kvalifikasjoner til en hudfarge. Det er ikke bare rasistisk. Det er prohibitivt mot at fargede skal innta lederposisjoner, og forebyggende mot en reell, antirasistisk frigjøringskamp, skriver Subjekt-redaktør Danby Choi. (Foto: Jan Khür.)
Spektakulære selvmål

Vil du se en innvandrer i lederposisjon? Da må du nok skuffe antirasistene som insisterer på å redusere fargede til ofre

Proklamerende antirasisters kollektive offermentalitet, frelsende wokeness og antropologiske eufori er også grunner til at mange fargede aldri vil nå opp til toppen. Det er bare å gratulere.
Saken er Sjefredaktør i Subjekt, Danby Choi, kommenterer deler av den antirasistiske aktivismen. Deler av artikkelen ble først publisert i Samora Forum.

For 50 år siden startet den moderne innvandringen til Norge. Pakistanerne i 1969, eller det forrige århundre, som man med rett også kan kalle det.

I 2020 har pakistanske innvandrere blitt noen av de beste nordmennene vi har.

Best i norsk

Som oppvokst på Oppsal barneskole, var det umulig å ikke legge merke til at de pakistanske jentene var de flinkeste i klassen. Aiysha var best både i matte og norsk. Bestekompisen min, Dilawer, var best til å tegne.

I ungdomsårene var jeg proffdanser, men jeg kom alltid på fjerdeplass i det årlige Norgesmesterskapet, bak tvillingene Bilal og Suleman Malik, som er i toppsjiktet internasjonalt i dag.

Som medier- og kommunikasjons-elev på videregående svarte jeg at Mah-Rukh Ali var nyhetsankeret jeg hadde mest tillit til. Wasim Zahid var den mest fornuftige TV-legen. Shabana Rehman var både morsomst og modigst.

Som journaliststudent husker jeg besøket fra Kadafi Zaman som gjesteforeleser, fordi førsteamanuensis i faget mente han var Norges beste journalist. Jeg var uenig, fordi Norges beste journalist heter Deeyah Khan, som forøvrig er den eneste i landet som har vunnet to Emmypriser.

Politisk beundrer jeg Hadia Tajik (Ap), en progressiv norskpakistaner som jeg gleder meg til å se som Norges første president (hun har uttalt seg kritisk til monarkiet). Jeg ble stolt da jeg leste at Saida Begum (H) var høyresidens ordførerkandidat i Oslo, og synes Abid Raja (V) er et folkelig og fornuftig bidrag til Regjeringen.

Dette er ikke mennesker som er best til å være pakistanske i norsk offentlighet. De er norskpakistanere som med sitt grensesprengende talent og virke gjør Norge som et samlet lag bedre. Og det skal de ikke takke obligatorisk «BIPOC-representasjon», «queer-teori», «interseksjonell feminisme» eller «kulturell misappropriasjon» for.

Spektakulære selvmål

Mye av grunnen til at pakistanerne i Norge gjør det såpass bra, er takket være gravende journalister uten berøringsangst overfor de interessante temaene som har angått dem. Det er ikke rasistisk å påpeke og belyse. Den kontraintuitive kritikken fremskaffer noen av Norges ypperste debattanter og talenter, og ikke minst demokratisk engasjement.

Noen minoriteter gjør det bedre enn andre, både i norske skoleklasser og i norsk offentlighet. Dette må vi tørre å grave i, forske på og avdekke, uten berøringsangst. Det er i debatten samfunnet utvikler seg, men dessverre virker aktivister å ville å gjøre dette stadig vanskeligere.

Subjekts annonsører blir kontaktet av antirasistiske aktivister som mener at undertegnede redaktør er en rasist som publiserer «diskriminerende ytringer». Målet: En intolerant, illiberal og totalitær offentlighet, hvor første steg på veien er et forsøk på å ta levebrødet fra et av landets svært få medier med en innvandrer som redaktør.

Slike spektakulære selvmål bortforklares med at selv jeg – brun homo – «egentlig er hvit». I så fall er min hudfarge, fysiske kropp og biologiske bakgrunn bare en illusjon. Sannest er de selverklærte antirasistenes velmenende image.

I denne viktige svertekampanjen kaller de meg for «en ulv i fåreklær», «en som «spytter på min egen minoritet», og det som verre er. Ja, faktisk «en typisk dude med minoritetsbakgrunn som slikker rævva [sic] til de han aldri kan bli en del av».

Floskler som «rasist» til side – la oss se nærmere på hva de selverklærte antirasistene faktisk mener: At fargede er forsvarsløse får, ikke akkurat selvrådende ulver. Hudfargen, den vi er født med, kommer ifølge de selverklærte antirasistene med et sett av kvaliteter, egenskaper og holdninger en minoritet må inneha og utstråle: Den typiske minoritetsmeningen.

Vel. Frigjøring er å bryte ut av disse antirasistenes undertrykkende forestillinger og klamme rammer for hva innvandrere og andre minoriteter skal være. Selv har jeg tenkt å være redaktør.

Dyrker forskjellsbehandlingen

Heldigvis forstår Subjekts annonsører at samfunnet tar de beste beslutningene gjennom fri meningsbrytning, og at samfunnet utvikler seg i debatten.

De utfordrende stemmene – de som bringer nye perspektiver inn til debatten, og som utfordrer common sense, og som beveger samfunnet fremover, og som tester rådende verdiers vanntetthet – vil alltid være upopulære og i mindretall til å begynne med. Derfor verner vi om ytringsfriheten og den åpne debatten som en prinsippsak, og publiserer meningsytringer som i noen tilfeller svir.

Når de overopphetede aktivistene saboterer for dette oppdraget ved å oppfordre til annonseringsboikott mot en såpass moderat nettavis som Subjekt, i et forsøk på å frata oss levebrødet vårt, sier det først og fremst noe om en voksende radikal intoleranse for mangfoldet de later til å forsvare.

De sosiale rettferdighetskrigerne (de som i stedet for å gi rullestolbrukerne en heis, vil kappe av beina på alle som kan gå) gjør norske forbilder med minoritetsbakgrunn en stor bjørnetjeneste når de vil eie minoriteters bragder og suksesshistorier som resultater av sin ofte kontraproduktive mangfoldspolitikk og -aktivisme.

Men det er ikke den kollektive offermentaliteten, den antropologiske euforien eller den frelsende årvåkenheten vi har å takke for at engelske fotballklubber eller det franske landslaget ser ut som de gjør. Det er fordi at «den dumme fotballen» ser utelukkende etter talent, ikke hudfarge.

Den nye vekkelsesbevegelsen vil likevel stadig påpeke forskjellen på svarte og hvite. Det minner jo litt om rasisme. Men når man plasserer svarte i en annen liga, og insisterer på at de er ofre, vil de aldri få muligheten til å bli like gode – i akkurat den samme sporten.

Som Aftenposten-kommentator Frank Rossavik påpeker: Hvis målet er likebehandling, bør man ikke dyrke forskjellsbehandling.

Generaliserende, marginaliserende, eksotifiserende

Bekjennelsen av en forenklende og upresis forestilling om at den gjengse hvite mann har makt (som på langt nær er det samme som at de fleste med makt er hvite menn) og at fargede minoriteter er ofre for systematisk (til ikke å bli misforstått som systemisk) rasisme i Norge, gjør det lett å ty til en servil tilnærming til ikke-hvite og andre minoriteter.

Ikke bare bidrar dette til at hvite gutter med rett kan bli forbanna.

Heller ei bare til at man får en slepphendt holdning til ukulturer, bare fordi de potensielt gjelder «sårbare blant oss», som videre er både stakkarsliggjørende, eksotifiserende og ikke minst umyndiggjørende.

Den servile tilnærmingen til ikke-hvite vil bidra til å skille mellom mennesker basert på hudfarge, og attpåtil generalisere og marginalisere fargede til å være bare det: Fargede. Minoriteter. Innvandrere.

Men hudfargen min sier pent lite om meg som person.

Venstreradikal ordsalat

Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Derfor tyr man til tiltak som skal likestille mennesker gjennom utdeling av privilegiumsbonuser i et offerhierarki hvor hudfargen blir målenhet.

Klart man da vil bomme grovt, og i altfor mange tilfeller. Gir du hudfargen min et fordelskort, vil jeg – ressurssterk – på urettferdig vis få tildelt et ekstra gode. Eller når medienettverket arrangerer mentorveiledning for kun kvinner, vil mange av disse ressurssterke kvinnene få det, mens jeg – også minoritet – ikke får det. Hva er rettferdig ved dette? Det er rasistisk og kjønnsdiskriminerende.

Nei, løsningen er ikke nødvendigvis obligatorisk «BIPOC-representasjon», «avkolonialisering», «interseksjonell feminisme», «kulturell misappropriasjon», «queer-teori», og så videre.

Løsningen er å dyrke det myndige mennesket.

For når «hvithet» defineres av moderne, venstreradikal ungdom gjennom obskur, anekdotisk og vikarierende begrepsbruk, avgrenses universelle egenskaper og kvalifikasjoner til en hudfarge. Det er ikke bare rasistisk. Det er prohibitivt mot at fargede skal bli forbilder utenfor innvandrerforeningene, og forebyggende mot en reell, antirasistisk frigjøringskamp.

Hvorfor snakker norske minoritetsdebattanter bare om det å være i minoritet hele tiden? Kan de ikke snakke om helt vanlige ting? Blir dette å overse minoritetsproblematikker? Eller er det frigjøring fra å være redusert til en minoritet?

Mer enn bare minoriteter

På Instagram florerer amerikanske infografikker med besnærende aktivistiske budskap (og ikke minst skamkultur og gapestokksmentalitet, hvor du selv blir en del av problemet hvis du ignorerer dem) om hvordan du kan bekjempe rasisme.

Nasjonalmuseet for afrikansk-amerikansk historie og kultur i USA har eksempelvis laget et «hvithetskart» som trekker linjer mellom hardt arbeid og hvithet. Grafikken, som har spredt seg som koronaviruset i norske algoritmer, hevder for eksempel at hudfargen hvit kommer med tenkemåter, egenskaper og verdier.

Men jeg tror ikke rasisme løses med rasisme.

Kanskje er det på tide å anse minoriteter som noe mer enn bare minoriteter. Innvandrere er ikke bare innvandrere. Fargede er ikke først og fremst fargede. Disse menneskene er også noen av de beste nordmennene vi har.

Ikke fordi at de er i minoritet, men fordi at de er kvalifiserte folk.

Liker du Subjekt? Bli Subjekt Pluss-abonnent!