Johann Friedrich Struensee var «den egentlige» makthaver i Danmark i perioden 1770–1772. Under ham ble trykkefriheten innført – også i Norge, skriver historiker Ruben Aas Arvesen. Han er utdannet kunstner og lærer, og fullfører for tiden en master i historie ved Universitet i Oslo. I dag lanserer han sitt historieformidlingsprosjekt på Instagram, @ytringsfriheten1770. (Foto: Rosenborg Slot.)
Det brenner fortsatt på dass

Da trykkefriheten ble realitet, fryktet man «skrivesyke» og steile fronter. Det gjør vi fortsatt

Ofte ser man til 1814 for ytringsfrihetens nullpunkt. Feil. Den 14. september 1770 forsvant forhåndssensuren i Norge. Den gangen fryktet man «skrivesyke» og sinte offentligheter. Det gjør man fortsatt i dag, skriver historiestudent Ruben Aas Arvesen.
Saken er 14. september er 250-årsjubileet for trykkefriheten i Norge.

I dag feirer vi 250-årsdagen til Norges første forsøk på moderne ytringsfrihet.

Kravet om forhåndssensur for trykte tekster ble nærmest fjernet over natten.

Dermed fikk vi, under danskekongen den 14. september 1770, være med på et ytringsfrihetseksperiment ikke tidligere sett i Europa.

Perioden er blitt omtalt som trykkefriheten av både samtidige og historikere, men er mindre kjent for folk flest, som ofte ser til 1814 som et slags nullpunkt for norsk ytringsfrihet.

(Foto: Fra historieformidlingsprosjektet @Trykkefriheten1770 på Instagram.)

Fryktet skrivesykdom

Trykkefrihet lyder positivt i våre moderne ører, men i 1770 markerte den økte ytringsfriheten en «smittetopp» på plagen man den gang kalte «skrivesygen».

De etablerte stemmer så med skepsis på de nye politiske ytringene som kunne komme fra enhver kjøpmann eller smed med en penn, en blank side og noe halvtenkt.

Før ideen om ytringsfrihet fikk særlig gehør var den norske offentligheten fanget i et todelt og lukket kretsløp.

Makten var opptatt av å representere seg selv for befolkningen som så mektig, og storslått som mulig. Samtidig var den avhengig av å skaffe seg informasjon om rikets tilstand.

Emner som seiere i krig, offisielle lover og kongelige feiringer, ble proklamert offentlig, mens alt som kunne lukte av destabiliserende kritikk mot makten, kirken og de innerste kretser skulle unndras offentligheten. Dette var en stabil, forutsigbar, røykfri og trygg offentlighet for de få.

(Foto: Fra historieformidlingsprosjektet @Trykkefriheten1770 på Instagram.)

Korte, anonyme og sinte

Trykte skrifter begynte å florere.

Pamfletten ble særlig dominerende under trykkefriheten og den nye lovgivningen. Dette var korte, gjerne sinte og helst anonyme tekster hvis tema og tekst krevde umiddelbar respons.

På ett år ble det gitt ut 13 ganger så mange pamfletter som på de foregående 50. Av disse igjen, var 91 prosent utgitt anonymt eller under pseudonym.

Det som kjennetegnet mye av litteraturen i opplysningstiden var et ønske om å bygge landet til folkets beste, litt i tråd med kongebrevenes tidligere funksjon. Forskjellen var at staten ikke lenger hadde full kontroll.

Kritiserte makten

Mannen bak den første og største debatten i perioden var dikteren, journalisten og nordmannen Jacob Christian Bie.

Med ryggdekning i den nye loven, gikk Bie til verks, og under pseudonymet Philopatreias (en som elsker sitt fedreland) publiserte han «De trende anmærkninger» (1770).

Hans tre anmerkninger gikk løs på statens handelsmonopoler, skjevheter i rettssystemet, og presteskapets oppblåste lønninger.

Han ville korrupsjonen til livs, og om prestene sa han for eksempel at de spiste så godt at «Deres øine blive borte for deres ansigts fedme!»

Til statens unnsetning, kom Hoffsekretær Ove Høegh Guldberg (bak pseudonymet Philodanus) og tok tingenes tilstand i forsvar. Dette provoserte frem en reaksjon fra økonomen Christian Martfelt (Philocosmus), og ut fra dette vokste noe som kunne likne et moderne kommentarfelt – komplett med pseudonymer og deltakere fra vidt forskjellige ståsteder.

Nye ytringer, nye offentligheter, nytt ytringsklima

I 1770 visste ikke folk helt hvordan de skulle forholde seg til de nye mulighetene en gryende offentlighet hadde å by på – en usikkerhet som kanskje fortsatt henger igjen.

Alle epoker må tolkes ut fra sin egen kontekst, men en måte å se denne medierevolusjonen på, kan være å sidestille den med Youtubes ankomst eller fremveksten av dagens kommentarfelt-kommentarer.

Pamflett-litteraturens fremvekst som uttrykksform kan sammenlignes med den endring i form, tempo og innhold som internetts inntreden på arenaen stod for mot slutten av forrige århundre. Nye rammer for ytringer åpner gjerne for nye typer ytringer.

Spres disse fritt, frembringer de gjerne nye typer tilsvar, som igjen vil kunne produsere et nytt (og mindre stabilt) ytringsklima. Fremveksten av en kultur tilpasset en høyere omløpshastighet kan forsterke følelsen av å være del av et større fellesskap, men det tvinger også frem uenigheter og konfliktlinjer som samfunnet må forholde seg til.

Et av de viktigste funnene som er blitt gjort om trykkefriheten som periode, er at det aldri grodde frem én offentlighet eller én samtale. Ytringene spredte seg ut i separate offentligheter og til separate publikum, og det er i stor grad slik offentligheten i dag fungerer – med ord som bobler og post-sannhet sirkulerende i alles ekkokammer.

Rett i dass?

Spoler vi frem til i dag, eller nærmere bestemt forrige uke, kunne nordmenn samlet benke seg foran «Debatten» på statskanalen.

Mange fikk nok med seg Solvang versus Stopp islamiseringen av Norge (Sian), hvor det kanskje gikk slik det måtte, hvor programlederen – på vegne av en indignert og hoderystende majoritet – forsøkte å vise de konkrete (muligens ulovlige) implikasjonene i Sians ytringer.

Sians representant var imidlertid godt nok forberedt til ikke å la seg lokke – og det hele endte som i 1770, da de forskjellige aktører henvendte seg til sine respektive publikum. I stedet for å oppnå en felles forståelse, ble avstanden større. Som om 250 års debattrening gikk rett i dass.

Etter at lederen i FrP hadde fått oppklart at hun er uenig med Sian «i veldig mye», og samtidig fått posisjonert seg som «grunnleggende uenig i alt Rødt står for», åpnet de igjen opp for debatt.

Lederen av Minorg startet sitt innlegg med å ektefølt resitere den nå utgåtte blasfemiparagrafen.

Deretter argumenterte han for et vern av muslimer som én minoritet som unektelig, og i økende grad, blir utsatt for hets, både her hjemme og ute i Europa.

Jeg følte virkelig med ham, men så ble alt uklart igjen, idet lederen for Ex-Muslims of Norway fikk ordet.

Han minnet publikum på vesensforskjellen mellom ord og handling, og at den fundamentale peilepinnen for et fritt samfunn for ham, var enkeltmenneskets rett til å kunne ytre seg fritt og uten frykt for represalier.

Et nødvendig onde

Så da ble jeg sittende der, da – etnisk norsk, forvirret og fornærmet på andres vegne.

Det eneste jeg kunne gjøre er å forsøke å forstå hvem av de to jeg var mest enig med. Den ubehagelige stanken av brent porselen og svidd papir bredte seg ut i stua.

Faen, det brenner på dass igjen!

Men det er ikke lukten som er verst, det er usikkerheten rundt, når brannen blir for kraftig, som for meg er ytringsfrihetens største utfordring i praksis.

I slike øyeblikk forsøker jeg å minne meg selv på at denne eimen av sårede følelser og tapte ansikt, i norsk sammenheng, har vært et nødvendig onde i 250 år. Vi bor i et hus med en evig brennende dass. Og på et overordnet plan er denne ubehagelige, «syge» følelsen mange kjenner på, kanskje prisen vi må betale for å leve i et moderne ytringsfrihetseksperiment.

Artikkelforfatter Ruben Aas Arvesen er utdannet kunstner og lærer, og fullfører for tiden en mastergrad i historie ved Universitet i Oslo. I dag lanserer han sitt historieformidlingsprosjekt på Instagram, @Trykkefriheten1770.