Ferrante, Dostojevskij og Bjørneboe på repeat

Et svik mot unge norske dramatikere. Teaterhusene risikerer å stagnere

Hvor er de moderne, mellommenneskelige dramaene? De blir overkjørt av Ferrante, Dostojevskij, Tsjekhov, Brecht, Ibsen og Bjørneboe, skriver Cornelius C. Steinkjer. (Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB.)
Hvor er de moderne, mellommenneskelige dramaene? De blir overkjørt av Ferrante, Dostojevskij, Tsjekhov, Brecht, Ibsen og Bjørneboe, skriver Cornelius C. Steinkjer. (Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB.)
Den store majoriteten av norske scenekunstoppsetninger er enten tynnslitte klassikere, eller verre: Adapsjoner av romaner. Teatrene sluntrer unna et sentralt ansvar, skriver Cornelius C. Steinkjer.
Sjanger Dette er en kommentar. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Den store majoriteten av nye oppsetninger er tolkninger av gammel dramatikk.

Teaterhøsten er i gang, og den leverer på mange plan.

Enkelte stykker kan regnes som stor kunst, som «Bestialitetens historie» (2020) og «Et dukkehjem» (2020).

Stykker som «Den 25. timen» (2020) og  «Persona» (2020) har også imponert.

Kvalitet satt til side, finnes det problematiske aspekter ved dette utvalget.

Annonse

Ingen av de ovennevnte stykkene er skrevet av kontemporære, lokale dramatikere. Og dette er dessverre bare toppen av isberget, da en stor overvekt av de oppsatte stykkene ved Oslos teaterinstitusjoner har vært enten ihjelspilte dramaer, eller romanadaptasjoner som aldri var tiltenkt scenen.

Da risikerer vi at den norske scenekunsten ikke reflekterer nok ved moderne problemstillinger, og at publikum strømmer til konkurrentene.

Elefanten i rommet

Dette ble tydelig, men likevel ikke diskutert, da den prestisjetunge Hedda-prisen ble utdelt tidligere denne måneden. Prisen er den mest tungtveiende innenfor norsk scenekunst.

I år ble «Raskolnikov» (2019) tildelt flere av de gjeveste prisene, det samme ble «Trilogien» (2019). En fellesnevner er at begge forestillingene var dramatiserte romaner.

Hedda-prisen skal hedre de beste oppsetningene, og vinnerne var åpenbart verdig seier. Men at romanadapsjonene stikker av med seieren, kan også ha med å gjøre at fersk, norsk dramatikk ikke engang har blitt gitt en sjanse på de store scenene.

Finnes unntak

Nationaltheatret satser stort i høst med klassikere skrevet av både Henrik Ibsen og Berthold Brecht. Dette ser ut til å overkjøre friskere alternativer.

Klassikerne forsvinner ikke, og trenger derfor ikke å prioriteres. Ibsen har hatt sine urpremierer, nå er det andre som står i kø.

Dessverre er dagens urpremierer dominert av dramatiserte romaner. Hvor er de moderne, mellommenneskelige dramaene? De blir overkjørt av Ferrante, Dostojevskij og Bjørneboe.

Det finnes likevel unntak, da Arne Lygre settes opp jevnlig, og det er enkelte nyskrevne stykker å se denne høsten. «Macrofobia» (2020) hadde urpremiere 25. september, men det skal sies at stykket baserer seg på eksterne dikt og monologer. «Linje 5» (2020), som settes opp på Det norske teaterets scene på Rommen, er et annet eksempel, og «Superkid» (2020) oppsatt på Nationaltheatret kan også nevnes.

Mer av dette!

Scenekunsten stagnerer

Betyr det at man skal slutte å sette opp Ibsen? Nei. Skal man glemme Brecht? Naturligvis ikke.

Det som etterspørres er en jevnere balanse mellom klassisk dramatikk og nyskrevne stykker. 

For det er teaterhusenes mandat å ivareta klassikerne, men vel så viktig er det å selge inn ferskvarene. Dette gjør store institusjoner som Nationaltheatret og Det norske teateret i så liten grad at det må sies å være et svik mot unge, norske dramatikere, samt scenekunstens utvikling.

Resultatet er at uttrykket risikerer å stagnere, da nye innspill ikke slipper til.

Her spiller blant annet regissørene en rolle, da særlig landets fremste, som dessverre bidrar til den uheldig trenden bestående av klassikere og romaner.

Kjersti Horn, Peer Perez Øian og nykommer Martin Herman Nyquist kan nevnes. Deres bidrag til kunsten er upåklagelig, men det samme kan ikke sies om deres arbeid for fronte unge lovende.

Sluntrer unna sentralt ansvar 

Hanne Tømta, som er leder for Nationaltheatret, og Erik Ulfsby, som leder Det norske teateret, er ansvarlige for to av hovedstadens største kulturinstitusjoner, og bør se det som sin plikt å ikke bare opprettholde egen kreativ utvikling, men også å støtte opp under dem som er i starten av en.

De setter begge opp en oppsetning i året. Er årets forestillinger fersk, lokal dramatikk? Nei, de setter heller opp ihjelspilte «Vildanden» (2020) og romanadaptasjonen «Bienes historie» (2020), men Tømta burde ikke være den som skyter Hedvig, og Ulfsby burde for lengst skjønt at Maja Lunde hører til i bokhyllen, og ikke på en scene. 

De har en gylden mulighet til å velge seg spenstige prosjekter, som faktisk kan bety noe for ettertiden, men i stedet regisserer de stykker som vil forsvinne i mylderet. Det er både feigt og egoistisk å gå opp opptrådte stier, fremfor å ta en sjanse og legge sin lit til aspirerende kunstnere, samt Oslos teaterpublikum.

Frykter ungdommen 

Det er kanskje en økonomisk sikkerhet i å sette opp noe folket kjenner til, for hvem vil ikke se favorittromanen sin dramatisert? Og det er da alltid spennende med gode, gamle Ibsen. 

En linje fra Ibsens eminente drama «Bygmester Solness» (1892) virker passende:

«Jeg skal si dem, jeg har begynt å bli så redd. Så rasende redd for ungdommen.»

Det Solness sier med denne replikken er at han frykter de unges blikk og deres ønske om å fornye, fremfor å tviholde på gamle tradisjoner. 

Det virker som at det er det Oslo-scenene gjør. De frykter ungdommens bidrag til kunstutrykket. Eller kanskje regissørene undervurderer nye talenter, og tenker at det får være opp til friteatrene ta sjansene for dem, i frykt for at de ikke vil tjene nok penger på de unge. Store dramatikere som Ibsen, Anton Tsjekhov og Brecht fikk alle prøve seg i sin tid.

Vis kontemporære dramatikere samme respekt. Det vil være for scenekunstens utviklings beste.

Progresjon krever renovasjon

Uavhengige scener som Vega scene og Black Box teater skal berømmes, da de gjør det stikk motsatte av hva som kritiseres.

Vega-oppsetningen «Eggs’n bakey» (2020), skrevet av Rolf Kristian Larsen, er et gledelig eksempel på utprøvende samtidsdramatikk. Men det er fortsatt de store teaterhusene som når flest publikummere, og da er det også de som står for den mest sentrale utviklingen.

Derfor er det teatersjefenes ansvar å se til de uavhengige scenene, og lære av dem fremfor å tenke kommersielt. For de vil vel bidra til å kunstens utvikling?

Dette er min beskjed til de Oslos institusjonelle teaterhus: Ikke frykt ungdommen, la dem prøve seg!

Kunstnerisk progresjon avhenger av deres renovasjon.

Hanne Tømta avslutter sin regjeringstid som teatersjef med en grandios oppsetning av ihjelspilte «Vildanden».

Hennes siste forestilling burde også vært noens første.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar