Hadia Tajik er aktuell med ny bok som høster både hyllest og kritikk: Hyllest for innholdet og kritikk for den ytre formen.
Arbeiderpartiet-nestlederens nylig utgitte selvbiografi, «Frihet» (2020), kritiseres nemlig for å være trykket i Litauen.
En sjelden og interessant debatt.
Naivt
Kritikken kommer fra Trond Aril Espedal ved Kai Hansen trykkeri i Stavanger, som først uttalte seg om saken i Stavanger Aftenblad.
Han kaller det «uhørt» og «vemmelig» at Arbeiderpartiets nestleder valgte seg et trykkeri utenfor Norges landegrenser.
Hvorfor virker Espedal så overrasket over at boken er trykket i Litauen?
Dersom man er like nerd som meg, og faktisk leser kolofoner (samlingen med informasjon i liten skrift, forrest eller bakerst i boken), vet man at så godt som ingen bøker utgitt på de største norske forlagene trykkes i Norge. Slik har det vært de siste ti årene.
To av de mest benyttede trykkeriene for norske bøker er Livonia Print og ScandBook UAB – sistnevnte hvor Tajiks bok er trykket. Trykkeriene befinner seg i henholdsvis Latvia og Litauen.
ScandBook UAB er en del av konsernet ScandBook Holding AB, med hovedkontorer i Sverige. Da jeg dro ut flere tilfeldige bøker fra bokhyllen var flere av de trykket ved nettopp ScandBook UAB. En av dem var den kritikerroste og velkjente «Tante Ulrikkes vei» av Zeshan Shukar. Mitt eksemplar var fra det 11. opplaget.
Dersom Hadia Tajiks forlag trykket boken i Norge, ville de med andre ord brutt normen.
Form og innhold
Det som gjør Espedals kritikk spesiell og oppslaget verdig, er at kritikken han fremmer kan sees i sammenheng med noe av innholdet i boken. Det gir argumentet hans et poeng.
I Hadia Tajiks bok beskriver politikerforfatteren nemlig et møte med en arbeider som har kommet fra Litauen til Norge.
Den litauiske mannen forteller at i hjemlandet blir fagforeningen sett på som noe som er ute etter pengene til arbeidsfolk. Et godt case for selvbiografien til en arbeidskårspolitiker.
Interessant
I sin kritikk skyter Espedal pianisten. Sannsynligheten er stor for at Hadia Tajik ikke var involvert i valg av trykkeri. Det vanligste er jo blitt at forlagene trykker bøker utenlands.
Forlagene har stadig mye makt, og det kommer med et ansvar. I september i år ble det kjent at fire store norske forlag samt Bokbasen hadde brutt konkurranseloven. Det ble hevdet at forlagene samarbeidet for å holde prisene oppe.
Med tanke på hvor mye bøker koster i Norge, mener jeg det bare skulle det bare mangle at bøkene er forsvarlig produsert. Men hvordan er egentlig arbeidsforholdene for de som jobber på trykkeriene der norske bøker produseres? Det vet jeg ikke. Jeg skulle gjerne ha visst det. Men hvor lett er det å få vite noe om det? Med tanke på at trykkeriene befinner seg utenfor Norges grenser ser jeg det ikke som sannsynlig at det vil foreligge noen rapport om det ved det første.
Du vet den følelsen når du plukker opp en bok i en bokhandel, men ikke kjøper den fordi den er trykket et spesielt sted? Ikke det? Kanskje ikke så rart. For hvor bevisst er egentlig norske forbrukere på hvor bøkene de leser produseres?
Et viktig poeng er også hva slags miljøavtrykk transporten av bøkene etterlater seg. Må vi trykke bøker såpass langt unna?
Jeg mener det er et poeng at vi verner om trykkeriene som er igjen i Norge. Et hvert land bør ha muligheten til å trykke det skrevne ord innenfor egne landegrenser. Men så har verden blitt desto mer globalisert. De norske trykkeriene har ikke klart å opprettholde konkurransedyktige priser.
Ansvar
På et kritikerseminar arrangert av Norsk kritikerlag på Kunstnernes Hus i fjor var klima tema. Vi hadde en runde der vi i salen diskuerte. Det virket nærmest som et tabu at kritikeren skulle mene noe om materialbruk. Det kritikeren skulle mene noe om om var innholdet.
Aldri har jeg sett noen kritiker skrive om hvor en bok er trykket. Problematikken kan for så vidt overføres til billedkunsten. Hvor mange skriver kritisk om materialbruk?
Selv reagerte jeg da jeg på besøk på en kunstskole fikk vite at de bare pælmet avfallet i en stor dunk. Kildesortering drev de ikke med.
Diskutér
En kunstner benytter gjerne store mengder materialer og stiller det ut for å problematisere vårt overforbruk. Er det kunstneren som da overforbruker, eller går det bra, så lenge verket er ment å påvirke i den motsatte retningen? I så fall: Hvordan skal man måle verkets slagkraft?
Kan man i Hadia Tajiks tilfelle i så fall diskutere om hennes slag for arbeidskårsfolk berettiger bruk av et trykkeri i Litauen?
Om en bok om miljøvern trykkes i utlandet for så å bli fraktet halve jorda rundt med store CO2-utslipp som konsekvens, skal man kalle det hyklersk? Hvorfor skal man ikke kunne gjøre det?
Da jeg var redaktør for en utstillingskatalog fikk jeg heftet trykket ved et trykkeri i Oslo. Det var ikke lenge til utstillingen skulle åpne, så det fantes ikke alternativ som kunne levere i mitt tilfelle.
Forlagene planlegger lenge i forveien. Deres situasjon er annerledes.
Skal de store forlagene velge å trykke innenlands må prisene være konkurransedyktige. Men er det mulig? Kan staten gå inn og støtte opp om norsk trykkeriviksomhet?
Kanskje kan vi forbrukere bli mer bevisste. I så fall trenger vi å få vite hva det vil si at en bok trykkes i for eksempel Litauen.
