– Tror du at du er en poet?
Det ble helt stille, men i hodet kokte det.
Den nådeløse journalistikkprofessoren ga meg oppgavearket tilbake. Denne gangen med nesten like mange røde kommentarer som opprinnelige, svarte.
Hun mente jeg hadde misforstått noe av det mest vesentlige ved journalistikken: Den skal være lettlest.
Jeg måtte skrive den om.
Journalistikk skal være lettlest
Min umiddelbare reaksjon var sint. Artikkelen var jo så rik på metaforer og smarte sammenligninger! Men da jeg i en mer sinnemestret tilstand leste artikkelen om igjen, ble det heller åpenbart at professoren hadde rett.
Siden har den spydige tilbakemeldingen blitt den jeg husker aller best fra mine tre år på journalisthøyskolen.
Den har faktisk blitt et slags mantra på én linje. Et slags «What would Jesus do?».
For jeg repeterer tilbakemeldingen stadig, både når jeg redigerer mine egne og andre sine tekster, men også når jeg leser andre kulturtidsskrifter. Minst én gang i uken, og i mitt eget hode, eller ut i luften: Tror du at du er en poet?
Jeg liker å tenke om journalistikken at det er kunsten å fortelle en historie på en enkel, etterprøvbar, sannferdig og redelig måte, og til så mange som mulig. Personlige ønsker om å benytte seg av vanskelige fagbegreper er dermed en av mange ting som må vike.
Les også: Reis deg, tidsskrift!
Innfører lesbarhetsinndeks
I en nærmest objektiv forståelse av journalistikkens lettleste oppdrag, kan en realfaglig tilnærming til journalistikken fremstå som en god idé.
Det er den nødvendigvis ikke.
I forrige uke reagerte språkforskere og kritikere kraftig på at Aftenposten nå innfører liks (en forkortelse og et kallenavn for lesbarhetsindeks) i kulturanmelderiet.
Liks indikerer hvor lettlest en artikkel er, og artikler som skårer over 40 er ifølge Aftenposten ikke lettleste nok. Journalister bes komme tilbake med mer lettleste tekster.
Kritikken er betimelig.
Å innføre liks på kulturanmelderiet vil ha uheldige konsekvenser.
For eksempel vil lesbarhetsinndeksen anbefale å erstatte ord som består av over syv bokstaver, men kulturen består av så mye mer enn «stygt» og «fint».
Det er heller ikke alt som helt enkelt lar seg forenkle. Svart-hvitt er tross alt en upresis gjengivelse av monokrom.
Journalistikken må lære oss å lese. Til og med språket vårt. Og det består av mange sammensatte ord og særpregede nyanser.
Ikke som andre journalister
At kritikken mot liks først kommer fra kulturredaksjonene, og ikke de andre, er ikke så rart.
Kulturjournalister er ikke som andre journalister.
Dette er også den innledende setningen til presseveteran Trygve Aas Olsens bok, «Kulturjournalistikk» (2014), som går i strupen på den svevende, ukritiske og uforståelige kulturjournalistikken.
Du skal ikke lese mange kulturtidsskrifter for å forstå at språket i kulturjournalistikken ofte er langt mindre tilgjengelig enn annen journalistikk.
Dette gjelder særlig kunstkritikken, som ofte nok nærmest kan tolkes som kunstverk, og der målgruppen virker å være kunstneren som omtales – ene og alene.
«Slike eksempler på journalistikk som samtale mellom høyt kvalifiserte individer er veldig fransk», skriver Aas Olsen, og fortsetter: «Men norsk kulturjournalistikk bør anstrenge seg for å treffe et bredt publikum».
Mer enn bare journalistikk om kulturen
Aas Olsens forelesninger og bok om kulturjournalistikk var undertegnedes bibel da Subjekt gikk online i 2017. Jeg kunne ikke vært mer enig med ham om at kulturjournalistikken lider av utilgjengelig språk og ukritisk metode.
Samtidig sympatiserer jeg med forståelsen av kulturjournalistikk som noe mer enn bare journalistikk på kulturfeltet.
Kulturen er heller ikke bare et dekningsområde, slik som økonomi og politikk.
Kulturjournalistikk kan være journalistikk på kulturfeltet, men også kulturell journalistikk.
I 2006 skrev daværende redaktør i Samtiden og leder i Regjeringens mediemangfoldsutvalg, Knut Olav Åmås (forøvrig senere kulturredaktør i Aftenposten og nå direktør i Fritt ord), en artikkel i Aftenposten hvor han definerte sine ti teser for en kritisk kulturjournalistikk.
Da poengterte han nettopp dette:
«Kulturjournalistikk er en tone, en atmosfære og en måte å se virkeligheten på. Den kan ‘kulturalisere’ de øvrige redaksjonene i massemediene med sitt kritiske blikk, og sin kulturelle optikk».
Plass til begge deler
Vi er nødt til å erkjenne kulturjournalistikkens dualistiske eksistensberettigelse for å komme til bunns i denne debatten.
Og debatten har på godt og vondt to bunner, eller to ulike forståelser av kulturjournalistikken. Disse vil vektlegges ulikt av ulike redaktører, og i ulike saker.
Det er plass til begge deler i et mediemangfold. I Subjekt bruker vi for eksempel ikke liks, mens i Aftenposten så gjør de det.
Det betyr ikke at de ikke bør lære av hverandre. Ikke engang kulturtidsskriftene bør gjøre seg utilgjengelige gjennom språket, som tross alt er verktøy for kommunikasjon. Samtidig bør ikke det journalistiske språket bli verken dumt eller fordummende.
Denne artikkelen skårer 43 – middels vanskelig – på liks.
