Engasjerende + kulturjournalistikk = faktisk mulig å kombinere. Det heter noe så oppnåelig som engasjerende kulturjournalistikk, skriver Danby Choi. (Foto: Jan Khür.)
Reis deg, tidsskrift!

Vi kan ikke belage oss på at nedgangstidene går over av seg selv

Redaktørene i Bokvennen litterær avis kaster skygge over Subjekt og undertegnede for å drive et kommersielt klikkjag. Selv mener de løsningen er å krysse fingrene, skriver Danby Choi.
Saken er Kulturjournalistikken er syk.

15. januar slår redaktørene i Bokvennen litterær avis (Bla) et slag for «en mindre litteratur». Det er deprimerende greier.

Ja, de er stolte av fordypningsarbeidet sitt, og mener det bør holde. Slik måtte de gjerne grave sin egen grav, men samtidig forsøker de å dra Subjekt og undertegnede ned i dekadansen med insuinasjoner om at vi heller driver «et kommersielt jag etter å være størst og best».

Hadde det bare vært så enkelt. Da hadde vi ikke bare utøvet journalistikk på et helt annet felt, vi hadde funnet på noe større og bedre å drive med.

Subjekts vekst skyldes ikke mangel på idealisme, men målrettet og strategisk publikumsarbeid.

Ikke minst så tar vi tar samfunnsoppdraget vårt på alvor. Gitt vår posisjon som uavhengige formidlere av smal kunst og kultur, og funksjon som kulturoffentlighet for særlig unge voksne, er det å oppnå gode lesertall noe av det viktigste vi gjør. På lang sikt er målet å gjøre flere engasjert i kulturlivet, og da særlig blant et publikum som kulturinstitusjonene lenge har slitt med å nå. Dette til tross for at vi er uavhengige, i motsetning til Bokvennen litterær avis, som utgis av forlagene.

Som ikke-uavhengig medium er oppdraget gitt Bokvennen litterær avis kanskje først og fremst å gi gode tilbakemeldinger til sine søsterutgivelser. Subjekt skal derimot utøve etisk, kritisk og fri kulturjournalistikk på vegne av folket.

Krysser fingrene

I en tid da algoritmene gjør oss bedagelig anlagte for manipulasjon, mener vi kunst- og kulturkritikken er viktigere enn noensinne. Vi trenger stemmene som kan argumentere for hvorfor noe er bra, mens annet er dårlig.

Derfor er Subjekt blant de mediene som publiserer flest kunstkritikker i året, og i 2019 satset vi dessuten på andre kulturområder som scenekunst, litteratur og film – dekningsområdene som riksmediene stort sett er i ferd med å neglisjere. Blas fremstilling av Subjekt som utelukkende klikkfikserte kan derfor tvilsomt slå gjennom hos de som leser oss, men forhåpentligvis slår det heller ikke gjennom hos de som leser Bla: Lederartikkelen er jo nærmere blottet for argumentasjon.

«At det skal være mulig å fortsette med denne typen drift, forutsetter på sin side 1) gode støtteordninger for tidsskrifter og kritikk, 2) aktører som er villige til å annonsere og 3) abonnenter som lar hjulene spinne videre. Vi krysser fingrene i det nye tiåret for flust av alle deler», skriver de to redaktørene, Even Teistung og Ulla Svalheim.

De må gjerne sitte der og krysse fingrene, men Subjekt kan ikke, vil ikke og skal ikke belage seg på at nedgangstidene går over av seg selv. Å legge skylden for egen leserflukt på andre, kan neppe være en god strategi.

Videre drar de billige poenger om at kulturen og litteraturen er ukommersiell. Det besnærende argumentet vekker kanskje et amen i menigheten, men bidrar ikke til at de utenfor engasjerer seg i kunsten de ønsker å formidle.

Det er ikke kommersialiteten Subjekt etterstreber, men å formidle den naturlig ukommersielle kunsten og kulturen på en slik måte at flere engasjerer seg i den. Vi er journalister, ikke kunstnere, men strekene Teistung og Svalheim drar mellom kommersialitet, kunst, kulturjournalistikk og idealisme ender i en krusedull av en barnetegning som utgiveren nødig bør innramme.

Til for publikum

«I disse klikk-tider vil vi påpeke at det er store forskjeller på å satse utelukkende på nett, og på å holde fram med det (akterutseilte? nostalgiske? nei, deilige! og nødvendige!) papirmediet», skriver de to redaktørene.

Med fingrene i kryss på det ubegrunnet nødvendige papiret, skal de redde litteraturkritikken. At «lesinga» «går» «nedover» er noen andres feil, og som eksempel på dét, skal undertegnedes uttalelser i Medier24 om klikk og kulturjournalistikk nevnes:

«Tidsskriftene og kulturavisene må gjerne jage klikk – også. Men ikke først og fremst», konstaterer de to redaktørene, som om det jeg sa var noe annet. Gitt oppdraget vi allerede har tatt på oss, som journalister og kritikere på det smale kunst- og kulturfeltet, skal vi jage klikkene etter beste evne. Noe annet vil være ytterst uambisiøst for både journalistikken, kunsten og kulturen.

Redaktørene bør for egen del slutte å tro at dyptløyende kulturjournalistikk og gode lesertall er motstridende kvaliteter. I journalistikken har de nemlig ofte nok direkte sammenheng med hverandre.

Forskjellen mellom Bla og Subjekt finner du ikke blant de gode hensiktene, men kanskje heller i viljestyrken. Vi er nok begge enige i at kulturkritikken er født med dårlig kommersielt teft, men det er ikke dermed sagt at det ikke er mulig å gjøre noe med.

Engasjerende + kulturjournalistikk = faktisk mulig å kombinere. Det er en vanskelig øvelse, men heter noe så oppnåelig som engasjerende kulturjournalistikk. For meg som redaktør i et medium i skjæringspunktet mellom avis, tidsskrift og magasin, er det et utfordrende, men desto mer givende oppdrag.

Redaktørene i Bokvennen litterær avis må gjerne hoppe bukk over den vanskelige delen av jobben sin. Men nåde den som med sine uakrobatiske antydninger gjør bukken om til syndebukk for å svekke Subjekts hensikter med uambiøse mål om å lande ikke-uavhengig på den andre siden.