19. november retter Subjekts redaktør, Danby Choi, sterk kritikk mot et residencyprogram for kuratorer som OCA nylig lanserte i samarbeid med CIMAM – The International Committee for Museums and Collections of Modern Art.
Det nystartede programmet «StayHome Online Curatorial Residency» er nemlig spesielt rettet mot å understøtte profesjonelle kuratorer fra blant annet Sápmi.
Dette faller ikke i god jord hos Choi, som mener at programmet på denne måten «dyrker» et minoritetsperspektiv med den effekt at residency-deltakerne stemples som hjelpetrengende og mindreverdige «minoritetskuratorer».
Ifølge Choi ender OCA dermed ikke bare opp med å «dyrke forskjellsbehandling», men også til å øke splittelsen i samfunnet gjennom at minoriteter fastholdes i rollen som nettopp minoriteter.
Les også: Direktør mener at minoritetskunstnere må «fostres opp»
Må foregå på saklig grunnlag
Vi synes det er viktig og vesentlig å diskutere arbeidsvilkårene for kuratorer og kunstnere med minoritetsbakgrunn i Norge, og ikke minst de statlige tiltak som settes i verk for å understøtte et mangfoldig kunstfelt. Men for at diskusjoner som dette ikke skal ende opp i en blindgate før den kommer i gang, må den foregå på et saklig grunnlag.
For hevder Choi virkelig at det ikke finnes dokumentasjon for problemer med ekskludering, marginalisering eller diskriminering av minoriteter i kunstfeltet?
La oss bidra med et konkret eksempel.
I Kulturdepartementets rapport, «Utredning om samisk kunst og kultur på arenaer i Norge» (2018), ble representasjonen av samisk kunst og kultur i det norske institusjonsfeltet karlagt og analysert.
Resultatet var en nedslående bekreftelse på det mange av oss har hevdet lenge, nemlig at «kulturlivet i Norge har lite kunnskap om og kjennskap til hva som skjer i den samiske kunst- og kulturverden, hvilke miljøer som finnes, hvem aktørene er, og hvor mulige samarbeidspartnere befinner seg og kan nås.»
Rapporten pekte også på at den mangelfulle kunnskapen om samisk kunst i norske kunst- og kulturinstitusjoner har store effekter for mulighetsrommet til samiske kulturutøvere, som gang på gang opplever å bli fremstilt som eksotiske og fremmede i eget land.
Skaper likere vilkår
Vi erfarer at det samiske kunstfeltet ikke har tilgang til de samme nettverkene og de samme institusjonelle mulighetene som majoritetsaktører.
Samtidig er feltet gjennomgående underfinansiert, sammenlignet med de norske institusjonene, og overlever i stor grad på usikker prosjektfinansiering.
Det er derfor ikke urimelig å be om at de støttestrukturene som holder sin hånd over resten av det norske kunstfeltet også ser til Sápmi. Å bygge allianser med nasjonale institusjoner, som OCA, er ikke å underkaste seg «koloniherren» som Choi hevder, men derimot å skape likere vilkår for våre kunstnere.
En nasjonal institusjon som OCA, finansiert av Kulturdepartementet og Utenriksdepartementet, har et uttalt ansvar for å både støtte det samiske kunstfeltet og følge opp på departementenes kunnskapsbaserte analyser av utfordringer og blindsoner i feltet. I de senere årene har OCA forvaltet sitt ansvar for det samiske kunstfelt på måter som flere nasjonale institusjoner kan lære av.
Har tråkket ned stier
For OCAs strategier og satsinger er ikke tatt ut av løse luften.
OCA har over mange år reist til Sápmi for å lære, bygge nettverk, forståelse, tillit og samarbeid med mål om å støtte det samiske kunstfeltet på dets egne prinsipper.
De er en av få nasjonale institusjoner som i dag anerkjenner at det samiske kunstfeltet strekker seg over fire nasjonalstater, og jobber ut i fra dette transnasjonale prinsippet.
OCAs samarbeidspartnere i Sápmi er mange, og deres dialog med Sametinget er tett.
Relasjonsbygging og en søken etter ny kunnskap har brakt de tett på det samiske kunstfeltet og skapt en plattform for reelt samarbeid og dialog.
I de seneste årene har også andre kunstinstitusjoner som Norwegian Crafts og KORO fulgt etter på stien OCA har tråkket.
Berøringsangst for det samiske kan nemlig kureres gjennom å tilegne seg ny kunnskap, kompetanse og nettverk.
Det er derfor vanskelig å kjenne seg igjen i Chois beskrivelse av at OCA opptrer som en «koloniherre».
OCA fungerer snarere som en medspiller som har bidratt til å åpne opp for viktige diskusjoner om hvorvidt de institusjonelle strukturene i kunstfeltet er åpne nok til å slippe inn nye og kompletterende perspektiv.
Dette virker å provosere noen.
Strukturelle barrierer
Strukturelle barrierer i kunstfeltet er kanskje usynlige sett fra Subjekts redaksjonskontorer i Oslo, men umulig å overse fra vårt ståsted.
Det kunne Choi fått vite dersom han hadde tatt seg tid til å lytte eller åpnet opp for at virkeligheten i kunstfeltet er mer mangefasettert enn han hevder.
Det er nettopp gjennom å skape rom for flere perspektiv, andre historier og nye virkeligheter det norske kunstfeltet kan bli mer mangfoldig. Men da kreves en mer proaktiv og åpen tilnærming.
Her har flere noe å lære av OCA.
Kanskje til og med Danby Choi?
—
Niillas Somby, leder Sámi dáiddárráđđi/Samisk kunsterråd
Lene E. Westerås, styreleder Sámi Dáiddačehpiid Searvi/Samisk kunstnerforbund
Dine A. Fenger Lynge, daglig leder Dáiddádállu (Det samisk kunsterkollektivet i Guovdageaidnu)
Christina Hætta, leder Kulturavdelingen Sámiráđđi/Samerådet
