Historien om historie

Når historien er annerledes enn man skulle ønske

Etter at historikere påpekte alvorlige feil i Marte Michelets bestselger, «Hva visste hjemmefronten?» (2020), har flere av familiene til motstandsfolk under krigen varslet søksmål mot Gyldendal forlag dersom boken ikke trekkes. (Foto: NTB.)
Etter at historikere påpekte alvorlige feil i Marte Michelets bestselger, «Hva visste hjemmefronten?» (2020), har flere av familiene til motstandsfolk under krigen varslet søksmål mot Gyldendal forlag dersom boken ikke trekkes. (Foto: NTB.)
Inntil Gyldendal viser at de faktisk forstår historiefaget, blir det ikke aktuelt å kjøpe noe mer fra dem, skriver lektor og historiker.
Sjanger Dette er en kronikk. Meninger og analyser er av skribentens egne. En kronikk er en artikkel skrevet av en person med spesiell kompetanse på området.
Saken er Flere av familiene til motstandsfolk under krigen varsler søksmål dersom Marte Michelets bok «Hva visste hjemmefronten?» ikke trekkes tilbake av Gyldendal forlag. Historiker Ola Buxrud kommenterer saken.

Mange vet det ikke, men inntil for rundt 150 år siden fungerte historiefaget nøyaktig slik Marte Michelet bruker det i dag.

Den gang startet man også med et ønske, et prosjekt, noe man ville. Det kunne være å bygge en nasjon, å starte en krig, eller å begrunne en religion.

Man brukte løse tekstbiter, rykter, påstander og fri fantasi til å konstruere en «historie» om hva som hadde skjedd i fortiden. Denne historien brukte man så til det man ønsket.

Men så – tidlig på 1800-tallet – opptrer Leopold von Ranke på arenaen.

Annonse

Von Ranke har en farlig og undergravende idé: Han vil at historiefaget skal undersøke «wie es eigentlich gewesen ist», altså hva som egentlig har skjedd.

For første gang skal historie skrives uten noe formål, kun for sin egen del. Og – man skal nå betrakte historie som en vitenskap, som forskning, med krav til metode, kvalitet, etterprøvbarhet, og så videre.

Dette fører umiddelbart til tre store problemer for historiefaget.

For det første blir det jo over natten veldig mye vanskeligere. Tidligere kunne man påstå det ene og det andre uten belegg, nå må man derimot forske, studere, undersøke, sammenligne, og til slutt, kanskje, fortelle noe om hvordan noe har vært.

Hvis man da klarer å finne det ut.

For det andre forstår man raskt at historiefaget er sterkt begrenset. Svært mange mennesker, hele kulturer og sivilisasjoner, har oppstått, blomstret og forsvunnet, uten at de har etterlatt seg noe særlig, og i alle fall ikke noe skriftlig.

Da kan vi rett og slett ikke vite så mye om dem. Noen tror de kan vite noe om for eksempel kjønnsrollemønster i steinalderen basert på formen på en spesielt spiss stein. Men slik er det ikke i historiefaget.

For det tredje møter man et klart problem; hva om man undersøker historien, og den viser seg å være annerledes enn man skulle ønske?

Når dette skjer, vil det være veldig lett for historikeren å gjemme unna sine funn, eller slutte å forske på det. Men det bør man jo ikke. Forskningen bør utføres. Dette er også grunnen til at historie er et fag som stiller store krav til redelighet, ærlighet og integritet.

Når man vet dette blir det mye mer interessant å følge nåtidens diskusjon om «Hjemmefronten».

På den ene siden har vi Marte Michelet, som helt tydelig står i tradisjonen fra før von Ranke:

«Jeg kom inn i et forskningsfelt utenfra, uten en historiefaglig utdannelse i bunn. Jeg har aldri studert historie, men historieskriving er ikke så veldig ulikt journalistikken. En helt sentral del av begge fagene er å utvise kildekritikk. For både historiefaget og journalistikken handler det om å finne så mange ting som mulig som bekrefter ens påstander, før en publiserer noe.» (Fortid, 2019).

Klarere kan hun egentlig ikke si det; hun formulerer påstandene først, etter sitt prosjekt, og så leter hun, som fortidens mennesker, etter noe hun kan bruke til å konstruere en «historie».

Dette er altså noe historiefaget forlot for over 150 år siden.

På den andre siden finner vi de tre historikerne Elise Barring Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen.

Som historikere står disse tydelig i tradisjonen etter von Ranke. De har ikke Michelets mulighet til å konstruere, finne på, bruke fantasien, men må forholde seg til de begrensningene faget setter.

Å følge diskusjonen mellom disse partene er som å se en person pre-Ranke diskutere med en person post-Ranke. Begge parters fortrinn og ulemper kommer tydelig fram. Michelet har tilgang til all mulig fantasi, til konstruerte historier, men ettersom hun lever post-Ranke er fallhøyden stor når folk faktisk oppdager hva hun gjør.

Historikerne har ikke mulighet til å bruke fantasi på samme måte, men til gjengjeld har det de kommer fram til en helt annen gjennomslagskraft.

Resultatene deres fyller jo kravene til vitenskapelig forskning.

Jeg er for så vidt historiker selv, og for meg er det rart og bekymringsverdig å se en person med en så tydelig pre-Ranke-holdning til historien som det Michelet har. Enda verre er det at vi har et stort forlag (Gyldendal) som rett og slett ikke ser ut til å forstå problemene.

Derfor er jeg helt tydelig; inntil Gyldendal viser at de faktisk forstår historiefaget, blir det ikke aktuelt å kjøpe noe mer fra dem.

Jeg håper andre lektorer og lærere tenker som meg.

I forbindelse med fagfornyelsen har Gyldendal et håp om å selge lærebøker – blant annet i historie – for mange millioner.

Kanskje det ikke blir slik?

Les også: En generasjon unge ser ikke ut til å forstå ytringsfrihetens begrunnelse

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
Einar Øverenget
Jeg abonnerer på Subjekt fordi det inviterer meg til å tenke.


Einar Øverenget
Filosof
Hedvig Montgomery

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi kultur og politikk trenger flere stemmer og plattformer i Norge. På Subjekt blir jeg orientert og irritert, opplyst og engasjert. Og kjeder meg i hvert fall ikke!



Hedvig Montgomery
Psykolog
Hadle Bjuland

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er en avis som setter mangfold høyt, og som mener det. Subjekt våger å ta inn flere perspektiver.



Hadle Bjuland
Leder i KRFU
Simen Velle

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å løfte prinsipielle debatter, og stå i dem når det stormer. Medie-Norge hadde vært fattigere uten Subjekts aktive bidrag til samfunnsdebatten.



Simen Velle
Leder i FPU
Trine Skei Grande
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Direktør i Forleggerforeningen
Trym Ruud

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er en av de få virkelig frie avisene i Norge. De dekker kunst, kultur og samfunn med integritet, uten å bøye seg for staten eller kommersielt press. De skriver ærlig, modig og ufiltrert, og gir rom til stemmer og kunstnere som ellers ikke blir sett. Det er derfor Subjekt vokser, og derfor jeg støtter dem.



Trym Ruud
Kunstner
Benedikte Høgberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er viktig for meg personlig å lese et bredt spekter med nyheter og meninger for å gjøre de gode samfunnsanalysene.


Benedikte Høgberg
Alexander Tenvik
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg er interessert i kultur, og fordi de har en stor bredde i dekningen sin.


Alexander Tenvik
Kunstner
Ervin Kohn
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen publiserer tankevekkende innlegg i samfunnsdebatten, og fordi jeg bryr meg om de som leser avisen.


Ervin Kohn
Jødisk tenker
Mímir Kristjánsson
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
Anine Kierulf
– Mangfold i de redigerte medier er en demokratisk forutsetning. Jeg leser kulturavisen Subjekt fordi kulturkrig også er kultur. Anbefales særlig for folk med lavt blodtrykk.


Anine Kierulf
Jurist
Mohammad Usman Rana
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen skiller seg ut med skarpe analyser, intellektuell friksjon, ekte meningsmangfold og mot til å stille spørsmål ved zeitgeist. Som muslimsk tenker har jeg opplevd slike medier som anti-islamske, men ikke Subjekt.


Mohammad Usman Rana
Muslimsk tenker
Sarah Gaulin
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
Adrian Eilertsen

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger flere aviser som står utenfor de store mediekonserne.



Adrian Eilertsen
King Skurk One
Anette Trettebergstuen
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen fyrer opp feeden min nesten ukentlig, og jeg må selvsagt følge med der det skjer. Og de skriver om kulturstoff andre har sluttet å dekke.


Anette Trettebergstuen
Stortingsrepresentant (AP)
Morten Traavik

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør der andre tier.



Morten Traavik
Kunstner
Janne Wilberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar
Snorre Klanderud
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er avisen som virkelig forstår samtiden. De er seriøse og lesverdige på kultur og politikk, men uten å bli jålete, sånn at alle kan være med og forstå den kompliserte virkeligheten.


Snorre Klanderud
Influenser
Susanne Kaluza

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger mer, ikke mindre  kulturjournalistikk i Norge. Og så synes jeg det er viktig å følge med på tendenser, nyheter og meninger på tvers av det politiske spekteret, både saker jeg er enige i og saker jeg er uenige i.



Susanne Kaluza
Litteraturhussjef i Oslo
Asle Toje
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen er maktkritisk og uredd. Det er forfriskende.


Asle Toje
Nestleder i Nobelkomitéen
Agnes Moxnes
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
Amrit Kaur
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de utfordrer dagsordenen. Selv om jeg ikke alltid er enig, så er det forfriskende å lese meninger som utfordrer status quo.


Amrit Kaur
Leder i Rød ungdom