Mange vet det ikke, men inntil for rundt 150 år siden fungerte historiefaget nøyaktig slik Marte Michelet bruker det i dag.

Den gang startet man også med et ønske, et prosjekt, noe man ville. Det kunne være å bygge en nasjon, å starte en krig, eller å begrunne en religion.

Man brukte løse tekstbiter, rykter, påstander og fri fantasi til å konstruere en «historie» om hva som hadde skjedd i fortiden. Denne historien brukte man så til det man ønsket.

Men så – tidlig på 1800-tallet – opptrer Leopold von Ranke på arenaen.

Von Ranke har en farlig og undergravende idé: Han vil at historiefaget skal undersøke «wie es eigentlich gewesen ist», altså hva som egentlig har skjedd.

For første gang skal historie skrives uten noe formål, kun for sin egen del. Og – man skal nå betrakte historie som en vitenskap, som forskning, med krav til metode, kvalitet, etterprøvbarhet, og så videre.

Dette fører umiddelbart til tre store problemer for historiefaget.

For det første blir det jo over natten veldig mye vanskeligere. Tidligere kunne man påstå det ene og det andre uten belegg, nå må man derimot forske, studere, undersøke, sammenligne, og til slutt, kanskje, fortelle noe om hvordan noe har vært.

Hvis man da klarer å finne det ut.

For det andre forstår man raskt at historiefaget er sterkt begrenset. Svært mange mennesker, hele kulturer og sivilisasjoner, har oppstått, blomstret og forsvunnet, uten at de har etterlatt seg noe særlig, og i alle fall ikke noe skriftlig.

Da kan vi rett og slett ikke vite så mye om dem. Noen tror de kan vite noe om for eksempel kjønnsrollemønster i steinalderen basert på formen på en spesielt spiss stein. Men slik er det ikke i historiefaget.

For det tredje møter man et klart problem; hva om man undersøker historien, og den viser seg å være annerledes enn man skulle ønske?

Når dette skjer, vil det være veldig lett for historikeren å gjemme unna sine funn, eller slutte å forske på det. Men det bør man jo ikke. Forskningen bør utføres. Dette er også grunnen til at historie er et fag som stiller store krav til redelighet, ærlighet og integritet.

Når man vet dette blir det mye mer interessant å følge nåtidens diskusjon om «Hjemmefronten».

På den ene siden har vi Marte Michelet, som helt tydelig står i tradisjonen fra før von Ranke:

«Jeg kom inn i et forskningsfelt utenfra, uten en historiefaglig utdannelse i bunn. Jeg har aldri studert historie, men historieskriving er ikke så veldig ulikt journalistikken. En helt sentral del av begge fagene er å utvise kildekritikk. For både historiefaget og journalistikken handler det om å finne så mange ting som mulig som bekrefter ens påstander, før en publiserer noe.» (Fortid, 2019).

Klarere kan hun egentlig ikke si det; hun formulerer påstandene først, etter sitt prosjekt, og så leter hun, som fortidens mennesker, etter noe hun kan bruke til å konstruere en «historie».

Dette er altså noe historiefaget forlot for over 150 år siden.

På den andre siden finner vi de tre historikerne Elise Barring Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen.

Som historikere står disse tydelig i tradisjonen etter von Ranke. De har ikke Michelets mulighet til å konstruere, finne på, bruke fantasien, men må forholde seg til de begrensningene faget setter.

Å følge diskusjonen mellom disse partene er som å se en person pre-Ranke diskutere med en person post-Ranke. Begge parters fortrinn og ulemper kommer tydelig fram. Michelet har tilgang til all mulig fantasi, til konstruerte historier, men ettersom hun lever post-Ranke er fallhøyden stor når folk faktisk oppdager hva hun gjør.

Historikerne har ikke mulighet til å bruke fantasi på samme måte, men til gjengjeld har det de kommer fram til en helt annen gjennomslagskraft.

Resultatene deres fyller jo kravene til vitenskapelig forskning.

Jeg er for så vidt historiker selv, og for meg er det rart og bekymringsverdig å se en person med en så tydelig pre-Ranke-holdning til historien som det Michelet har. Enda verre er det at vi har et stort forlag (Gyldendal) som rett og slett ikke ser ut til å forstå problemene.

Derfor er jeg helt tydelig; inntil Gyldendal viser at de faktisk forstår historiefaget, blir det ikke aktuelt å kjøpe noe mer fra dem.

Jeg håper andre lektorer og lærere tenker som meg.

I forbindelse med fagfornyelsen har Gyldendal et håp om å selge lærebøker – blant annet i historie – for mange millioner.

Kanskje det ikke blir slik?

Les også: En generasjon unge ser ikke ut til å forstå ytringsfrihetens begrunnelse