Det har ofte slått meg som underlig at nordmenn, som ofte lever med ganske vanlig norsk standard her hjemme – med Ikea-sofa og fuglekassebalkong, eller kanskje en liten enebolig på Strømmen et sted – plutselig, bare fordi de har reist til et annet land, synes det er helt naturlig å leve som en småkonge, skriver frilansjournalist Anne Håskoll-Haugen. (Foto: Privat).
De deilige privilegiene

Jeg skjønte ikke at jeg var hvit før jeg oppdaget hvilken makt det ga meg

Med hvit hud kan du komme langt, skriver Anne Håskoll-Haugen.
Saken er Anne Håskoll-Haugen om hvite privilegier.

For ikke lenge siden ble jeg bedt om å skrive en sak om rasisme i bistandsbransjen.

Jeg ble tipset om en (hvit) kvinne, som en dag – etter mange år som bistandsarbeider – hadde satt seg foran tastaturet og tvitret følgende:

· «I Sør-Sudan vil du se unge, nyutdannede (hvite) bli gitt stillinger med stort ansvar, forfremmelser og lønn på bekostning av sine lokale kollegaer som har mye mer erfaring».

· «Den systematiske rasismen har infiltrert det sosiale livet. I bistandsbransjen er segregert sosialisering normen. Den forsterkes og kamufleres av «sikkerhetstiltak» som bestemmer hvem som kan slippe inn hvor og hvem som får sitte på i hvilken bil».

· «Fester arrangert av internasjonale organisasjoner domineres av ‘expats’ hvor bare noen få lokale får lov til å delta. For noen år siden mottok jeg en invitasjon til en fest hvor det sto «Bring your friends but leave the natives at home».

– Har du hvit hud, kan du komme langt i bistandsbransjen. Det trumfer erfaring, språkkunnskaper og kjennskap til landet du skal jobbe i, sa bistandsarbeideren Michelle D’Arcy på telefon fra Sudan da jeg intervjuet henne om tvitringen.

Jeg, en rasist?

Vi logget oss av telefonsamtalen, og jeg ble sittende og tenke.

Jeg var jo henne!

Alt hun fortalte om, hadde jeg opplevd selv «ute» på jobb.

Men å kalle det rasisme, hvorfor hadde jeg aldri brukt det ordet før?

Hvorfor hadde jeg aldri kommet på å skrive det D’Arcy skrev?

Noen ganger trenger man noen som kan hjelpe deg å sette ord på det mest åpenbare.

Da jeg jobbet på ambassade snakket vi ofte om rasismen i landet og syntes den var skrekkelig.

Som da de spanske og franske diplomatene satte cocktailen i vrangstrupen, da de oppdaget at den norske ambassadøren hadde invitert urfolk til en mottakelse.

De var aktive i organisasjoner den norske ambassaden støttet, og nå svingte en hel buss av dem opp foran den norske ambassadeboligen.

Diplomater og andre gjester som selv syntes de var viktige, vekslet urolige blikk og hostet intenst i silkeskjerfene sine.

Hva i alle dager gjorde de urfolka her?

Fra naboene rundt ambassadeboligen ble det full oppstandelse og klagebrevene strømmet inn.

Naboene påstod at de «uønskede gjestene» hadde tisset i hekkene deres, forsøplet og stjålet barnas sykler.

For noen rasister, fnøs vi.

Lokalt ansatt ≠ hvit i huden

Alle som har vært innom bransjen lærer stammespråket fort. Begrepene «lokalt» og «internasjonalt» ansatt er noe av det du plukker opp først.

Hva betyr det, egentlig?

Det betyr to grupper mennesker som utfører samme oppgaver, men under helt ulike betingelser.

De lokalt ansatte, som gjerne snakker språket flytende, kjenner den lokale konteksten og ofte har hatt jobben i mange år, får minst betalt.

De internasjonalt ansatte får best betalt.

De som ofte ikke kan språket. De som ofte ikke finner veien til kontoret selv. De som ofte ikke forstår den kulturelle konteksten. De som reiser videre på et nytt oppdrag akkurat når de begynner å forstå ting.

Og ikke bare litt.

Nei, det får mange mange ganger så mye betalt. Gjerne med frynsegoder på toppen: betalt bolig i nabolag med sikkerhetsvakter, privatskole til barna, god sykeforsikring, gratis hjemreiser, skuddsikre biler, sjåfører, og så videre.

Begrunnelsen for hvorfor lokalt og internasjonalt ansatte får ulik behandling er mange og kreative, og fremstår ofte veldig logiske – i alle fall for de som får mest.

For trenger ikke de internasjonale mer penger da?

Og litt mer trygghet?

Vi har jo reist så langt for å hjelpe dem, vekk fra vår trygge hverdag – vi kunne jo bare blitt hjemme. Litt ekstra må man vel få.

Vi har store lån hjemme som skal betjenes, vant til et annet forbruk er vi også. Skumlere for hvite å gå rundt på gaten, kanskje, mer utsatt for ran – så mye fint som vi har av klokker og Iphoner og datamaskiner.

Best å bli kjørt i sikre biler.

Det har ofte slått meg som underlig at nordmenn, som ofte lever med ganske vanlig norsk standard her hjemme – med Ikea-sofa og fuglekassebalkong, eller kanskje en liten enebolig på Strømmen et sted – plutselig, bare fordi de har reist til et annet land, synes det er helt naturlig å leve som en småkonge.

Det er også en merkelig arbeidssituasjon – med gode kollegaer som jobber sammen, men under helt ulike forutsetninger.

Tenk deg en arbeidsplass her hjemme, hvor hun som sitter ved siden av deg – med omtrent de samme arbeidsoppgavene – bare kan drømme om å kjøpe lunsjen sin der du kjøper din.

Men «der ute» er dette så vanlig at få finner på å stille spørsmålet:

Er dette egentlig en praksis vi kan forsvare?

Nå kommer anklagene

Denne sommeren og høsten har en liten bølge av rasismeanklager i internasjonale organisasjoner truffet mediene.

I juli sa syv kvinner opp jobben i organisasjonen Nobel Women’s Initiative.

I et åpent brev skriver de at oppsigelsen er i solidaritet med minoriteter som lenge har ønsket seg et mer inkluderende og avkolonialisert arbeidsmiljø.

Bare noen uker før, går tidligere ansatte i den New York-baserte kvinneorganisasjonen Women Deliver offentlig ut og anklager organisasjonen for å ha et rasistisk arbeidsmiljø, hvor kvalifiserte svarte ansatte blir lavere betalt og nektet forfremmelse.

– Organisasjonen lider av white saviour complex og hvit falsk feminisme, skriver anklagerne på Twitter.

Omtrent samtidig kommer lignende anklager mot Womens Health Coalition, og i august slo The Guardian opp nyheten om at 1.000 ansatte i Leger uten grenser anklager organisasjonen for å være «institusjonelt rasistisk.»

Anklagen påpekte nettopp det kunstige skillet mellom «vestlige» og «ikke-vestlige» ansatte, og at det er nærmest umulig for «ikke-vestlige» å få lederstillinger i organisasjonen.

De deilige privilegiene

Blir man automatisk rasist av å ha hvit hud?

Nei.

Men i settingen der bistandsorganisasjoner opererer, blir man ofte automatisk veldig hvit, og automatisk gir det tilgang til makt og posisjon man kanskje ikke er forberedt på hvordan skal håndteres.

Da jeg kom til India som 19-åring, visste jeg ikke at jeg var hvit.

Da ble jeg til gjengjeld veldig hvit.

Og da jeg noen år senere dro dit igjen for å jobbe, ble jeg enda hvitere.

Det var da jeg oppdaget at huden min ga meg en makt jeg ikke ante jeg hadde.

Jeg var ikke forberedt på det.

Med oppvekst i en kontekst, hvor hvithet var normalen, hadde jeg aldri blitt tvunget til å reflektere over hudfargen min. Den var jo bare der, akkurat som hendene og føttene.

Det virket jo så uskyldig, selv om hvit hud ga adgang til luksushotellenes svømmebassenger og treningsstudioer, fester og fine restauranter og viktige møter.

Jeg hadde jo ikke bedt om det, de bare kom, de privilegiene, og de var veldig deilige!

Jeg kunne til og med tenke at huden min var nyttig for andre – som da sjefen i den indiske organisasjonen jeg jobbet for ropte begeistret:

– Anne, du må bli med på denne demonstrasjonen. Med et hvitt fjes kommer vi kanskje på tv! Ta denne plakaten, gå foran i toget!

For hva skal man gjøre – takke nei til en fest?

Takke nei til lønnen sin?

Bo i samme nabolag som de lokale kollegaene?

Ja, kanskje det, og hvorfor ikke?

For hvem skal egentlig si fra?

Som vi skrev på skoledagbøkene våre: «If not you, then who? If not now, then when?»

For de «lokalt ansatte» som ofte har kortvarige kontrakter, er det i hvert fall ikke så enkelt å anklage de som betaler lønnen for å diskriminere.

Det er ubehagelig å innrømme at man er del av en praksis som ikke tåler dagens lys – ubehagelig å innrømme at det er lett å bli blendet og avhengige av privilegiene det gir.

Men noen har i alle fall begynt å snakke om det, som Michelle D’Arcy.

Og som med all avhengighet vet vi at må gjøre følgende; innrømme at vi har et problem – og så gjøre opp for den skade man har påført andre.

Les også: Når lidelse blir en konkurranse så er vi alle tapere