På årets første møte i Kringkastingsrådet ble Resett-redaktør Helge Lurås’ deltakelse i NRK-programmet Debatten diskutert.
Forfatter og rådsmedlem Bushra Ishaq var kritisk.
– Problemet mitt handler om retningen NRK går når redaktøren rettferdiggjør ikke bare Resett, men også aktører som Document, på bakgrunn av helheten i det disse formidler og verdigrunnlaget disse står for, sa Ishaq.
Å trekke frem «rettferdiggjøring», «verdigrunnlag» og «retning» i en journalistfaglig diskusjon om hvorvidt Helge Lurås skal få delta i Debatten vitner om en tidsriktig, men farlig misforståelse av medienes samfunnsoppdrag.
Les også: Resett-debatt i Kringkastingsrådet
Journalistikk er ikke aktivisme
Når redaktører gir samtidig imøtegåelse og tilsvarsrett til parter som er (eller høyst sannsynlig vil bli) kritisert i mediet sitt, så handler ikke dette om å «rettferdiggjøre» den kritiserte parten eller hans/hennes syn.
Det handler om å la kritiserte part forsvare seg mot kritikk som er eller vil bli fremmet mot dem, fordi medier som fremmer kritikk av parter uten å gi dem mulighet til å forsvare seg ville være noe helt annet enn journalistikk – det ville være ideologisk/politisk aktivisme og grove overtramp av tilliten mediene har fått som informasjonsformidlere og arenaer for debatt.
Dette handler heller ikke om å «gå i en retning». I så fall vil det være å gå i retning av god gammeldags presseetikk, og ikke mot moralsk farvann, slik det ofte antydes fra scenenekterne.
Denne normative og ideologiske indoktrineringen av alt fra journalistikk til kunst politiserer fag som ikke behøver å ha noe med politikk å gjøre, og hindrer oss i å utøve samfunnsoppdraget.
Journalistikk er ikke politisk aktivisme, det er rapportering fra samfunnet og bevegelsene som finnes i det – slik at du og jeg kan ta kloke valg basert på informasjonen vi har.
Tilsvarsrett og samtidig imøtegåelse handler med andre ord ikke om å rettferdiggjøre noen, men om å være rettferdig.
Forskjellen er: Å invitere noen til debatt handler ikke om at man er enig med dem, det handler om at de også skal få komme til orde. Særlig hvis de har stor oppslutning i samfunnet, og utvilsomt dersom de har blitt kritisert i samme mediet. Dette er Vær varsom-plakaten tydelig på.
Retten til å svare
Argumentene for å ikke invitere enkelte til debatt handler ofte om at disse egentlig representerer en svært liten del av samfunnet.
Det er et godt poeng, da vi skal rapportere, og ikke skape eller blåse opp nye bevegelser i samfunnet.
Dette gjelder dog ikke Helge Lurås, som er redaktør for et av Norges mest leste nettsteder.
Da blir argumentet ofte heller at medier som inviterer disse stemmene bidrar til å gå for eksempel Lurås’ ærend.
Vel, sånn er det også når vi inviterer Helge Lurås’ meningsmotstandere til debatt.
Ikke hodeløse høns
Folk har hoder og hjerner til å gjøre seg opp sine egne meninger om både Lurås og Rødt-politiker Mímir Krístjansson, som også deltok i debatten.
Sistnevnte er for meg den desidert klokeste, men i en debatt som handler om hvorvidt Lurås får delta eller ikke, så står plutselig veldig mange flere med Lurås.
Ofte er det nettopp denne metadebatten som diskuteres, i stedet for innholdet i den opprinnelige debatten.
Det er fordi at ytringsfrihetsdebatten er viktig.
Men dessverre vil nok «avsporingen» fungere kontraproduktivt mot de som vil scenenekte – de som i det hele tatt sparker i gang metadebatten – da tilsvarsretten, i retten kjent som kontradiksjonen, resonnerer med den gjengse rettsfølelse.
Å scenenekte er radikalt og en marginal idé i et sivilisert og informert samfunn, og Lurås (i dette tilfellet) vil komme godt ut av metadebatten.
I Norge er vi godt nok utdannet til at vi ikke gjør som alle på tv sier at vi bør. Men disse kildene bringer informasjon til bords som du og jeg kan bruke klokt.
En utvidet forståelse av ytringsfriheten, informasjonsfriheten, handler om nettopp dette. Om din og min rett til å vite hva samfunnet består av. Å tie våre meningsmotstandere gjør oss bare dummere.
Gir alternative medier rett
Slik jeg ikke blir islamist av å høre på en islamist snakke, blir jeg heller ikke høyreekstrem av å høre på en høyreekstremist snakke.
Noen ganger bekrefter de bare hvor vi står – og gjerne på motsatt side eller radikalt moderat i sentrum.
Mediene bør være varsomme med å bare invitere disse stemmene til debatt, men det er heller ikke tilfelle.
Disse stemmene får martyrstatus i mange av metadebattene om hvorvidt de kan inviteres inn til programmer eller ikke.
Og da vil nok de fleste egentlig mene at vi alle tåler å bli utfordret på meningene våre, og at de er i sin fulle rett til å forsvare seg dersom de blir kritisert i mediene.
En scenenektende rikspresse vil bare styrke de alternative mediene, som i det hele tatt eksisterer som følge av en manglende tillit til at «MSM» fremmer meningene deres.
