Nå må intellektuelle-høyre slutte å leke biolog. «Han» og «hun» har ingenting med biologi å gjøre, skriver Paul Omar Lervåg i Subjekt.
Siden de to ordene han og hun har fått hermetegn, må vi oppfatte dem som merkelapper og ikke identiteter.
Et fiffig poeng, men når er ordene bare merkelapper og dermed ikke betydningsbærende for et begrep?
Merkelapp og betegnelse
I logikken er det ikke noe skille mellom merkelapp og betegnelse, de er synonymer og uttrykker ett og samme begrep.
Ordene han og hun, eller kvinne og mann, er selvsagt aldri bare merkelapper.
De er også betydningsbærende og uttrykker hvert sitt begrep om disse to objektene.
De har selvsagt en masse begrepskjennetegn som merkelappene viser hen til, eller uttrykker.
Begrepet kvinne, eller mann, for den sakens skyld, utgjør essensen av utallige observasjoner og analyser av kvinnelige og mannlige objekter.
Dette språklogiske triangelet av objekt, begrep og betegnelse (merkelapp) kan man ikke forandre bare ved å bytte ut eller fjerne merkelappen, slik Lervåg tenker og foreslår.
Fjerner muligheten til å forstå
Hvis det finnes kjønnsvarianter som ikke er i samsvar med merkelappene så må han starte med observasjoner på objekt-planet, følge prosedyrene og vise på begrepets nivå at kjønnsidentitetene om kvinne og mann er utilstrekkelige.
Om det fører til en utvidelse av begrepsomfanget er høyst usikkert, da det for tiden ikke finnes et tilstrekkelig antall kjønnskjennetegn for transpersoner, med flere, til en overbevisende subsumpsjon.
Å fjerne merkelappene han og hun, slik Lervåg krever, de er nemlig krenkende for andre kjønnsidentiteter.
Men man fjerner ikke innholdet i syltetøykrukka om man tar bort merkelappen.
Det man oppnår er bare å kutte forbindelsen til begrepet «syltetøy», som definerer krukkens innhold, og derved muligheten for å forstå syltetøyets identitet.
Fjerner man merkelappen så forsvinner også henvisningen til objektet syltetøykrukke.
Hva tingen virkelig er
Til å være filosof og språkkyndig journalist virker Paul Omar Lervågs resonnementer både banale og ureflekterte.
Han påberoper seg Friedrich Nietzsches perspektivisme som går ut på at vi kun kan se tingen som vi ser den, og ikke som tingen virkelig er.
Hvis så var tilfelle, hvordan kan vi da vite hva tingen virkelig er?
Skal vi i utgangspunktet da tro mer på hva tanken hevder enn det synet observerer?
I så tilfelle må transpersoner og andre i samme kurv være et tankeprodukt uten synbar eksistens.
Hva skal vi da gjøre med alle de krenkende merkelappene, som også tanken har klekket ut?
For hvis de er misvisende i forhold til de synbare objekter, så har vi jo ikke sett feil, men tenkt feil.
Innvendighetstenkning
Der står vi altså bom fast og kan ikke annet, takket være Nietzsches utvendighetstenkning og nihilisme.
Trolig var det også han som oppfant uttrykket «det er tanken som teller», men i virkelighetens verden gjelder en annen logikk, der systematiske observasjoner og analyser med respekt for de synbare ting gir tanken stadig noe å tenke over.
Det er dette som kalles innvendighetstenkning, en metodisk fremgangsmåte der tanken og objektet inngår i en dialog med henblikk på gjensidig avklaring og forståelse.
Et objekts identitet befinner seg på begrepets nivå, det vil si i en meningsdimensjon som sammenfatter og utfyller våre sanseerfaringer.
I denne prosessen er biologien en viktig og nødvendig kunnskapskilde, men ikke tilstrekkelig til å forstå menneskets fornuft og bevissthetsliv der individet og dets identitet blir gestaltet.
At dette skulle ha noe med merkelappene å gjøre må skyldes at filosofen Lervåg aldri har forstått hva et syltetøyglass er i seg selv.
Er du uenig? Send oss gjerne ditt debattinnlegg til [email protected]!
