Nylig skrev jeg et innlegg som handlet om skillet mellom merkelapper og ting.
Det ble starten på en rekke stråmenn, og språklige påstander jeg må ta tak i.
Deriblant har jeg blitt beskyldt for å ville fjerne ordet kvinne av WHRC og kjønnsbestemte pronomen av Paul Grøtvedt.
Jeg har aldri uttrykt et slikt ønske. Men hva legger de fram som bevis?
En NOU som kom ut i 2020. En rapport jeg ikke har tatt stilling til.
De innfører dessuten nye filosofer og begreper på banen, uten videre refleksjon.
Derfor blir det min jobb å reflektere for dem.
Privat vs. offentlig språk
WHRC Norge fremmet påstanden om at transaktivister fremmer et privatspråk, men hvis store deler av offentligheten bruker det WHRC kaller et privatspråk, kan det lenger kalles privat?
Visse språkformer kan starte hos små grupper, men vokse og bli en del av det offentlige ordskiftet.
De kan til og med havne i ordboken til slutt, og semantikken, altså ordets innhold kan få en utvidet betydning i ordoken.
På den måten er reisen fra det snevre til det brede ganske bevegelig.
Ikke et enten/eller-forhold som WHRC Norge hevder.
Wittgenstein og språktyranniet
WHRC Norge beskylder meg for for å drive med språktyranni også.
Noe som blir helt uforståelig, og en smule ironisk.
Jeg har aldri stilt noen normative befalinger til noen, men det ble stilt filosofiske spørsmål rundt relasjonen mellom språk og kjønn.
Samtidig trekker de inn Ludvig Wittgenstein i sin hevding om at «privatspråket er en umulighet, fordi språkbeherskelse involverer å følge regler».
Språktyranniet ligger altså hos WHRC Norge. Nettopp fordi de stiller absolutte krav til språket.
Normativ vs. deskriptiv grammatikk
Det er verdt å nevne at språkvitere opererer med både normativ og deskriptiv grammatikk.
Normativ grammatikk handler om hvilke skriftlige språknormer vi håndhever i skolen akkurat nå, mens deskriptiv grammatikk handler om hvordan språket i realiteten forkommer eller har forekommet gjennom språkhistorien.
Vi håndhever heller ikke det muntlige og skriftlige språket likt.
Vi skriver sterkt normstyrt bokmål eller nynorsk, og taler våre lokale dialekter relativt fritt!
Språknormene våre har dog ikke stått stille i de siste hundre årene. Vi sier ikke lenger «de» som på 50-tallet, men «du».
Endringer i grammatikken har også forekommet opp gjennom historien.
Vi har for eksempel gått fra å bestemme subjekt og objekt gjennom bøyning i norrønt, til å uttrykke slike roller gjennom setningsplassering i moderne norsk.
Det viser at språket forandrer seg i vi vår levetid. Gjerne styrt av konsensus blant borgerne selv.
Så WHRC Norges påstand blir verken gjeldende for hvordan språket i realiteten utvikler seg, eller hvordan vi håndhever språk.
Vi får dessuten utvidede betydninger av allerede eksisterende ord.
Merkelappen, begrepet, tingen
Paul Grøtvedt trekker dessuten inn begrepsdelen i relasjonen mellom ting og merkelapper, men meningsleddet han trekker frem fungerer utmerket for å tydeliggjøre poenget mitt.
Sannheten er at vi anvender merkelapper på begreper, som igjen er abstrakte representasjoner på ting i den virkelige verden. Relasjonen mellom begrepet og tingen, er ikke nødvendigvis noe sterkere enn relasjonen mellom tingen og merkelappen.
Vi har begrepet katt, som representerer en slags abstrakt skisse som skal representere en rekke kattedyr i virkeligheten.
Men hvordan katten ser ut i vår mentale skisse er individuell, og er gjerne knyttet til katten i vårt eget liv.
Jeg ser for meg en norsk skogkatt som heter Turbo, mens andre har et mer distansert skyggeaktig bilde av katter generelt.
Den katten som er nær oss, er også den katten, eller begrepsskissen vi vil se.
Begrep som kategorier
Det er dog ikke selvsagt at vi snakker om en huskatt når vi snakker om ordet katt.
Vi kan også snakke om store katter i villmarken, eller katten som metafor for noe annet.
«Da er katten ute av sekken», for eksempel.
Det er visse forskjeller mellom en huskatt og en en bengalsk tiger, men til tross for deres ulikheter er de likevel katter.
Man kan se på kjønnskategorisering på samme måten.
Vi har ikke kromosomer i hodet vårt når vi ser begrepsskissen for kjønn i vår indre tankekrok, men vi har en viss form og essens vi ser for oss.
Mitt mannebegrep som eksempel
Forskjellige individer har derfor forskjellige begrepsskisser når det kommer til kategorier som mann og kvinne.
I mitt mannebegrep inkluderer jeg både menn med penis og menn med vagina.
Som en homofil mann interessert i menn inkluderer jeg også begge typer menn i min begrepsskisse for homofile menn, fordi min interesse for menn ikke ligger i en bestemt kroppsdel, men i helheten av deres mannlige essens.
Mitt mannebegrep er altså vidt. Derfor er jeg åpen for å inngå relasjoner med alle typer menn.
Noen føler at transmenn truer deres homobegrep, mens andre føler at transkvinner truer deres lesbebegrep.
Enkelte heterofile lar seg også true, men dette er ikke et universelt trusselbilde hos alle skeive eller streite individer.
Så det får transnegative ta på sin egen kappe.
