Med utgangspunkt i et maleri av surrealisten René Magritte prøver filosof Daniel Gitlesen å få spillerne til sans og samling. Han kunne ikke ha valgt et mer komplisert kunstverk, skriver kunsthistoriker Paul Grøtvedt. (Kunst av René Magritte.)
Filosofen tar feil

Filosofen som vil styre kjønnsdebatten

«Både lingvisten, radikalfeministen og kunsthistorikeren tar feil», skriver filosofen. Meg frabedt, skriver kunsthistorikeren.
Saken er Paul Grøtvedt svarer i den språkfilosofiske transdebatten.

Hei og hopp, nå er det mange baller i kjønnsdebatten.

Tre kvinner og to menn spiller med og mot hverandre uten å se hvilken ball som er spillets kjerne.

Så spretter plutselig en dommer inn på banen, filosofen Daniel Gitlesen, som vil regulere spillekaoset.

Les også: Nå må intellektuelle-høyre slutte å leke biolog

Dette er ikke en tittel

Med utgangspunkt i et maleri av surrealisten René Magritte prøver han å få spillerne til sans og samling.

Han kunne ikke ha valgt et mer komplisert kunstverk.

Maleriet kalles ofte for «Dette er ingen pipe», men tittelen på bildet er en helt annen, nemlig «Bildenes forræderi».

Med tanke på at det er en billedkunstner som har laget maleriet, er det en besynderlig tittel.

Det er også tankevekkende at en kunstner hele sitt liv har laget bilder som i praksis er et forræderi, men mot hva og hvem?

Ser vi på bildets motiv så består det av to tegntyper, et visuelt tegn og en språklig tekst, der ordet «pipe» referer til det visuelle tegnet som ifølge teksten er feil.

Det er her det glipper for filosof Gitlesen.

Les også: De som vil avskaffe ordet kvinne går patriarkatets ærend

Språkspillets hersketeknikker

Han tolker motivets to tegntyper som likestilte på bildets nivå, hvilket det ikke er grunnlag for i hans konklusjon, nemlig at det visuelle tegnet er feil.

Det korrekte måtte være at både det visuelle og det språklige tegnet var feil.

Det er i dette paradokset Magrittes kunst befinner seg.

Dermed er vi tilbake i spillet om tegn og betegnelser, begreper og objekter, kort sagt i språkspillets ulike tankegrep og hersketeknikker.

Noen vil politisere språket, andre vil rense det for ideologisk slagg, og nå en tredje, en filosof, som har gjort seg sine tanker om det vi diskuterer, uten at det han skriver klargjør spillestilen.

Les også: «Han» og «hun» er ikke bare merkelapper

Filosofen tar feil

I farten avlegger han min tekst en kort visitt der han har observert noen feilslutninger.

Det dreier seg om et spørsmål jeg stilte Paul Omar Lervåg:

«Hvordan kan vi vite hva ting virkelig er, hvis vi ikke kan se tingen som den er»?

Her parerer Gitlesen med følgende innvending:

«For det første er det ikke sikkert vi kan det, men uansett betyr ikke det at vi ikke kan se das Ding an sich, at vi ikke kan gjøre observasjoner».

Dette var en helt ny vri på Immanuel Kants distinksjon mellom das Ding an sich og das Ding für mich.

Førstnevnte Ding kan man ifølge Kant ikke se eller sanses, mens sistnevnte Ding er tilgjengelig gjennom sanseerfaring.

Her har nok filosofen Gitlesen rotet med Kants begreper og kategorier og skapt forvirring i debatten.

Les også: Både lingvisten, radikalfeministen og kunsthistorikeren tar feil

Noe usynlig som ikke eksisterer

Mens dette skrives dukker sannelig min hatt og pipe filosof Paul Omar Lervåg opp igjen i spaltene.

Det var hans artikkel de tre damene fra WHRC Norge og undertegnede kommenterte i Subjekt.

Nå har filosof Lervåg funnet ut at vi som er uenige med ham «duellerer mot usynlige fiender som ikke eksisterer».

Tenk «usynlige fiender som ikke eksisterer».

Hvis de ikke eksisterer trenger de vel ikke å være usynlige, men dette er kanskje et eksempel på das Ding an sich, og da er det ikke mer å diskutere.

Les også: Transkritikerne prakker et unaturlig språktyranni på samfunnet