Shabana Rehman kommer i et innlegg med kritikk av behandlingen av hennes klage mot Vårt land.
Jeg har stor forståelse for at klagere ikke er fornøyde når de ikke oppnår ønsket resultat i PFU, som i denne saken.
Det er PFU som kommenterer utvalgets uttalelser, men fordi kritikken rettes mot meg som generalsekretær, vil jeg kommentere noe av den.
Vårt Lands artikkel dreide seg om varslere som hadde levert inn et formelt varsel til IMDi, og som fortalte hvorfor de varslet.
Påstandene ble forelagt klager før publisering, i tråd med kravene i Vær varsom-plakatens 4.14.
PFU vurderte også om mediet hadde en berettiget grunn til å omtale påstandene fra varslerne, og om dette ble gjort i tråd med kravene i Vær varsom-plakaten.
Utvalget er ingen sannhetskommisjon, med mandat til å avgjøre hva som er rett eller galt.
Revisorgodkjenningen som Rehman viser til i sitt innlegg var etter utvalgets mening ingen dokumentasjon på at varslernes påstander var grunnløse, og derfor ikke et avgjørende element i den presseetiske vurderingen.
Følgelig var det heller ikke i strid med Vær varsom-plakatens 3.2 om kildebredde og opplysningskontroll å utelate denne opplysningen, selv om utvalget i sin uttalelse påpeker at den kunne vært tatt med.
Det antydes videre i Rehmans innlegg at sekretariatet tilbakeholder viktig informasjon for PFU.
Det er ikke tilfelle.
PFU har ikke bare tilgang til sakssammendrag og forslag til uttalelse når de behandler en sak. De leser også alle øvrige dokumenter, som klager og tilsvar, innklagede publiseringer og vedlegg.
Utvalgets medlemmer bruker mye tid på å sette seg grundig inn i alle sakene som er til behandling, og gjør sin selvstendige vurdering av sakene.
Om vurderingene i mange saker ikke er helt kontrær med innstillingen fra sekretariatet, er vel neppe et tegn på problemer med PFU-ordningen.
Til slutt: Bruken av anonyme kilder i journalistikken fordrer ekstra varsomhet, i tråd med VVPs 3.2.
I den nye Vær varsom-plakaten er det nå gjort innstramninger, slik at anonyme kilder som hovedregel ikke kan fremsette negative personkarakteristikker anonymt.
På den annen side kan det finnes tilfeller der det er presseetisk forsvarlig å bruke anonyme kilder. Det kan være i tilfeller der mange kilder kommer med tilsvarende påstander i saker av stor offentlig interesse, og der personen som påstandene rettes mot har en særlig sentral rolle.
Her må det gjøres grundige vurderinger av redaksjonene i hver enkelt sak, og også av både sekretariatet og PFU når klager vurderes.
